torsdag 19. mai 2016

Avsluttet

Bloggen er avsluttet

lørdag 12. april 2014

Hvordan omtaler vi hverandre?

Saker som dreier seg om etikk, religion og livssyn fører ofte til opphetede diskusjoner. I disse tider er det kanskje særlig to som peker seg ut, debatten om reservasjonsrett og spørsmålet om homofile skal få gifta seg i kirka. Jeg har ikke i dette innlegget tenkt å gå inn på selve sakene, men heller fokusere på hvordan diskusjonen om sakene foregår. Et helt avgjørende spørsmål er  hvordan skal vi unngå at debatter utvikler seg til kun slagord og påstander og der meningsmotstandere nærmest demoniseres?

Vi burde lytte til filosofen Arne Næss sine ord om saklighet som for han var en viktig side ved det demokratiske samfunnet. Respekten for motstanderen var helt grunnleggende for han. Kjennetegnet på en meningsfull debatt var ifølge den kjente filosofen at du skulle kunne gjengi en motstanders argumenter på en slik måte at han eller hun kunne kjenne seg igjen i dem. I opphetede debatter burde vi låne øre til Arne Næss sin oppfordring. Kanskje det kunne føre til mer respekt og toleranse i tillegg til mer innsikt?

Det er lite som skaper så sterke følelser som spørsmål som berører abort.  Og for all del: det må være lov å vise sterke sterke følelser i debatter, men grensa går når man tillegger motstandere synspunkter de slett ikke har. Gerd-Liv Valla kom i et intervju Stavanger Aftenblad 8.mars med en betimelig bemerkning om språkbruken i reservasjonsdebatten.  Hun advarte mot å kalle tilhengere av reservasjonsrett for mørkemenn og å putte alle tilhengere av reservasjonsrett i en bås. En slik stempling av meningsmotstandere umuliggjør en videre saklig debatt.

Homofilispørsmålet i kirka er det andre området der det ofte faller sterke og usaklige ord. Ifølge Vårt Land i dag beskylder en av motstanderne av kirkebryllup for homofile noen av tilhengerne av likekjønnet ekteskap for sutring. Slik språkbruk åpner ikke for videre samtale, men høyner bare støyen i diskusjonen.

I diskusjonen om kirkelig ekteskap for homofil er det nok tilhengerne av kirkas tradisjonelle syn som blir utsatt for de verste usaklighetene. I Aftenposten skrev Joachim Lund i en kommentar at kirkemøtet valgte lav takhøyde. I en kort leder i Dagbladet ble vedtaket på kirkemøtet om ikke å åpne for kirkelig vigsel av homofile i Kristiansand sammenlignet med kirkemøtet i Nikea i år 325 som vedtok at kvinna hadde sjel. Slik ville avisen understreke hvor tåpelige tilhengerne av kirkas tradisjonelle syn er. (Det hører med at det slett ikke stemmer at kirkemøtet i Nikea vedtok at kvinna hadde sjel). Det siste jeg har sett av usakligheter kommer fra Oslos ordfører som sier at det må være grense for hvor mye sjikane homofile skal tåle.  Slik kan vi fortsette å finne utallige eksempler på usaklig ordbruk og båstenkning.

Det er utfordrende og krevende i et samfunn å leve med ulike syn på viktige spørsmål. Det som er sikkert er at usaklig språkbruk og stempling av motstandere både hindrer debatt, bryter med demokratiet og i verste fall kan ødelegge livet til mennesker. I et tankevkkende innlegg i Vårt Land i dag skriver dattera til Børre Knudsen om hvordan hun opplevde farens abortkamp: "Uansett synes jeg det er mendmenneskers plikt å kjenne etter og prøve å oppdage når en tråkker over en grense. Kanskje prøve å sette seg inn i den andres rolle".

"Kanskje prøve å sette seg inn i den andres rolle". Kanskje prøve å sette seg inn i tankegangen og argumentasjonen til meningsmotstanderen.  Det er ikke en tannløs og følelsesløs debatt jeg er ute etter, men at vi omtaler hverandre med respekt og faktisk prøver å forstå at andre kan tenke annerledes enn jeg gjør.  Et delmål i læreplanen for Religion og etikk i den videregående skolen er at eleven skal kunne "reflektere over det pluralistiske samfunnet som etisk og filosofisk utfordring". Det er et stort og viktig mål som ikke bare burde gjelde elever. Dersom religions- og livssynsdebattanter i større grad reflekterte over de ulike standpunktene, ville vi kanskje forså hverandre bedre. I et samfunn der religions- og livssynsmangfoldet er større en noen gang er saklige diskusjoner helt avgjørende for at vi skal kunne leve sammen på en god måte og utvikle demokratiet som Arne Næss var så grunnleggende opptatt av.

fredag 20. desember 2013

Muslimar og julefeiring

Før jul kjem spørsmålet om kva haldning muslimar i landet vårt har til den kristen juleferinga gjerne opp i media. Er det ikkje muslimar som først og fremst er motstandarar av julegudstenester i skulen og som er negative til markering av jul på ulike måtar?

For det første er det viktig å halda fram at det finst ulike haldningar blant muslimar til markering av jul i skulen. Muslimar er ikkje ei einsarta gruppe der alle tenkjer likt. Nedanfor trekkjer eg fram noko av det eg har funne i media den siste tida.

Basim Ghozlan er leiar av nettstaden islam.no og medlem i den største moskéen i Oslo, Central
Jama´aat-e Ahl-e Sunnat. Han blei denne veka på programmet Migrapolis på NRK P2 spurt om kva han meinte om skulegudstenester. Han svarte at det det ikkje var naturleg for muslimske elevar å delta ved å framseia bøner og trusvedkjenning, men at det ikkje var noko problem at muslimske elevear var til stades som tilskodarar i ei gudteneste. Han samanlikna dette med kristne eller andre som kunne vere til stades under fredagsbøna i moskeen for å observera. Dette meinte han berre var positivt fordi det er med på å skapa forståing mellom ulike religiøse grupper. På nettsidene til islam.no har han skrive ein artikkel om muslimar og julefeiring.

nettsidene til avisa Vårt Land seier den norske muslimen Yousef Bartho Assidiq som konverterte til islam i 2009 at han sjølv går i kyrkja i jula. Han seier at det einaste han ikkje er med på, er å framseia trusvedkjenninga: "Slik jeg ser det,er 95 prosent av julefeiringen ikke religiøs i det hele tatt, men ren kultur. Så lenge man ikke tar del i den religiøse biten, ikke spiser svinekjøtt og ikke drikker alkohol, synes jeg ikke det er problematisk å delta".

I eit anna oppslag i Vårt Land går det fram at svært få muslimske soldatar i Forsvaret ber om fritak frå å delta på gudstenester. I Danmark har Kristelig Dagblad funne ut at stadig fleire muslimar markerer jul på same måte som dei som ikkje er religiøse. Muslimar ønskjer at borna deira skal få ta del i sider ved den vestlege julefeiringa. Ei anna tilpassing er at muslimske foreldre har ein ramadhankalendar for ungane istaden for adventskalendar.

Det er altså ikkje slik at dei fleste muslimar er motstandarar av alt som har med julefeiring å gjera. Det treng heller ikkje vera problem for muslimske elevar å delta på julegudstenester i skulen, men sjølvsagt er det viktig at dei som ikkje ønkjer å vera med, får eit godt alternativt opplegg saman med andre elevar som heller ikkje deltek.






tirsdag 17. desember 2013

Pave Frans - årets navn i Time Magazine

Pave Frans har nettopp blitt kåret til årets navn i Time Magazine, blant annet i konkurranse med Edward Snowdon. På under ett år har den nye paven kommet med signaler som regnes som så viktige at det amerikanske ukemagasinet mener han fortjener å bli årets navn. Begrunnelsen er interessant og et viktig supplement til undervisning om den katolske kirka i videregående skole.

Allerede ved innsettelsen ble det klart at den nye paven ønsket en fornyelse av den katolske kirke. Han tok navn etter Frans av Asissi som forlot rikmannsfamilien sin for å ta seg av de fattige og også er kjent som fredsskaper ved å være den første katolske lederen som reiste til Egypt for å få slutt på korstogene. Den nye paven har på flere måter vist at han mener alvor med å prioritere verdens fattige. Han kjører ikke Mercedes som forgjengerne, men en liten Ford Focus, han bærer ikke symboler av gull, han fortsetter å bo i en enkel leilighet der han bodde før han ble pave og han går ikke med røde sko som den forrige paven.

Pave Frans har videre sammenliknet kirka med et feltsykehus. Kirka skal ta seg av de skadeskutte, de som opplever livet vanskelig på ulike måter. Han har selv vist sin medlidenhet med dem som lider ved å kysse en mann med et deformert ansikt. Han har også vasket føttene til en muslimsk kvinne for å vise at nestekjærligheten strekker seg videre enn til kirkens egne. Han har også uttrykt en større velvilje overfor skilte og homofile enn forgjengerne. På spørsmål om sin holdning til homofile svarte han: "If a homosexual person is of good will and is in search of God, I am no one to judge".

Time Magazine framhever at pave Frans har endret fokus og tone når han uttaler seg om ulike saker. Istedenfor kun å fokusere på dogmer, har den nye paven valgt å fokusere på det pastorale, på medlidenhet og nestekjærlighet. Det betyr ikke at paven har endret noen dogmer, men har valgt å legge vekt på andre sider ved kirkas virksomhet. Dette mener journalistene i Time Magazine særlig kan få betydning i områder der kvinner og homofile er undertrykt. Her vil de nye signalene kunne endre menneskers liv.

Interessant er det også at paven har uttalt seg om både økonomi og om hvordan fattige blir omtalt. Han har imøtegått tanken om at de fattige vil nyte godt av at de rikes rikdom øker. Dette er en tanke som har stått sterkt blant konservative økonomer og som stadig har gått igjen som en del av begrunnelsen for å gi skattelette til de rike. Hans kritikk av måten fattige blir neglisjert på er besk: "Hvordan kan det ha seg at det ikke er en nyhet at en eldre hjemløs person fryser i hjel, mens at aksjemarkedet faller et par poeng er det?" Igjen er det pavens medmenneskelige engasjement som kommer til uttrykk.

Nancy Gibbs artikel i Time Magazine avslutter artikkelen sin med tittelen "The Choice" med følgende setning: "For pulling the papacy out of the palace and into the streets, for committing the world´s largest church to confronting its deepest needs and for balancing judgement with mercy, Pope Francis is TIME´s 2013 Person of the Year".

De fleste elever som tar religionsfaget i videregående skole velger å fokusere på den katolske kirke som en av to konfesjoner. Da kan det som kommer fram i siste utgave av Time Magazine være stoff som er med på å gi en god forståelse av hvordan den katolske kirke gjennom den nye paven viser hvordan kristen tro bør praktiseres. Det finnes mye stoff om den nye paven på både norske og engelske nettsider, og elevene kan gjerne utfordres til å arbeide med måten den nye paven framstår på. Da vil elevene kunne få en forståelse av at det er mer enn dogmer som preger katolsk kristendom og at måten troen formuleres og praktiseres på både er preget av tradisjon og endring.


onsdag 19. juni 2013

Islamkritikk på ville vegar


Hallgrim Berg gav i vår ut ei debattbok med den provoserande tittelen Demokrati eller islamisme med undertittelen ”Europa under islam?” Eit av hovudsynspunkta i boka er at islam er på veg til å bli ei dominerande kraft i Europa og at demokratiet difor er truga.

Tidleg i boka si kjem Hallgrim Berg med ei viktig presisering. Etter den førre boka si blei han kritisert for å ha kome med unyansert islamkritikk. Difor gjer han det klart at mange muslimar er fredsæle og at ”det er urett og uklokt å sjå på alle muslimar som potensielle fiendar og stridsmenn”.  Diverre ser me ikkje spor av slike nyanseringar når han går over til å skrive om islam.

Allereie i undertittelen på boka blir det klart at Berg ikke  skil mellom islam og islamisme. Berg seier i boka rett ut at ”alle som med overtyding fremjar islam er islamistar”. Han meiner vidare at det ikkje finst noko som kan kallast moderat islam. Det sanne islam blir dermed det same som islamisme, og islamistar har eit ønske om å erstatte demokratiet med islam og sharia-lover.

Hallgrim Berg beskriv islam som drapsmaskin nr.1 i verda, verre enn både Nazi-Tyskland og Kommunist-Kina. Muhammed blir skildra utelukkande som krigsherre, og islam er ingen fredsreligion slik mange muslimar hevdar.  Berg fastslår berre at alle som er drepne av muslimar er drepne for å utbreie islam. Vald er ein del av religionen og eit viktig verkemiddel for å spreie islam. At dei fleste muslimar er usamde i dette, hoppar han galant over.

Eg trur dei færraste muslimar I Noreg vil kjenne seg igjen i måten islam blir skildra på av Berg. Sjølv om han viser til ei rekkje undersøkingar og ekspertar, blir det lite truverdig fordi han har gjort eit einsidig utval. Dei han er usamde med omtalar han på ein nedlatande måte som til dømes Thomas Hylland Eriksen som ironisk blir kalla ein allvitar.

Samla sett teiknar Bergs bok eit fiendebilete av islam som i Bergs auge pr definisjon er eit trugsmål mot demokratiet. Me skal ikkje underslå at det finst islamske grupperingar som forfektar Bergs islam/islamisme, men det er grov urett mot dei fleste muslimar å hevde at islam utelukkande er ein krigshissande og demokratifiendtleg religion Det finst undersøkingar som viser at dei fleste muslimar står for heilt andre haldningar enn det Berg får fram i boka si.  Hallgrim Berg skildrar islam omtrent slik Richard Dawkins skildrar kristendomen, og resultatet blir lite truverdig.

onsdag 1. mai 2013

Muslimar og sharia.

I dag såg eg ei ny undersøking frå Pew Reaserch om kva muslimar meiner om sharia. Overskrifta på nettsida til Vårt Land (som henta stoffet frå NTB) var at overhalvparten av muslimar i verda ønskjer sharia. I artikkelen kom det så fram at det var ein moderat form for sharia-lovgjeving dei ønskte seg, sharia-lover som skulle dekkje familielov og eigedom, dei to tradisjonelle områda der shariarett har vore delvis gjeldande i somme islamske land.

Det interessante med undersøkinga er ikkje berre at mange muslimar vil ha ein moderat from for sharia-lovgjeving, men at ho dokumenterer at det er svært store skilnader mellom muslimar. Det blir meiningslaust med ei essensialistisk forståing av islam. Utsegner som at "islam hevdar at  " eller "islam står for" gir lita meining og slår beina under alle som vil skjere alle muslimar over ein kam slik vi ser i mange debattar om islam.

Interessant er det vidare at dei fleste muslimar ikkje ser noka motsetning mellom islam og det som i artikkelen blir kalla eit moderne liv og at fleirtalet av muslimar føretrekkjer demokratiske regime. Eit stort fleirtal avviser òg valdsbruk sjølv om det er eit ganske stot mindretal i Midtausten som forsvarar valdsbruk.

Nå er det alltid vanskeleg å vite kva som eksakt ligg i svara i undersøkingar som dette. Eg har ikkje studert spørsmål og svaralternativ, men sannsynlegvis uttrykkjer undersøkinga ein tendens som er interessant.

torsdag 27. september 2012

Forbud mot religion i skolen

"Skolen skal være en kunnskapsinstitusjon, ikke en religiøs institusjon" uttalte Oslos skolebyråd, Torgeir Ødegård til NRK Dagsnytt torsdag 27/9. Dette er slett ikke et kontroversielt utsagn, men når Ødegård bruker det som argument mot at det skal bygges stillerom ved en videregående skole i Oslo, skurrer det kraftig. Logisk argumentasjon er det i hvert fall ikke.

Bak den misforståtte logikken ligger det en redsel for å gi muslimske elever lov til å praktisere religionen sin. Men da må vi spørre: Hva er det som er så problematisk ved at skoleelever bruker friminuttene sine til bønn? Hvorfor skal ikke retten til å praktisere relgionen sin gjelde i skolen også? Det er jo ikke snakk om å legge beslag på undervisningstid.

Det har vært lignende saker tidligere også. Da har det gjeldt kristne skoleelever som har øsnket å bruke skolens lokaler til andakter i friminutter. Også dette har rektorer lagt ned forbud mot. Prinsipielt er det liten forskjell på dette og det å lage til et stillerom som kan brukes til bønn.

Begrensningene mot å praktisere religion i skolen bunner i en manglende forståelse for hva religion betyr for mange mennesker. I den generelle delen av læreplanen for skolen brukes uttrykket det integrerte mennesket. Religion og livssyn er en integrert del av oss, og da blir det misforstått å måtte legge en viktig del av oss til side mens vi er på skolen. Innenfort naturlige rammer bør det da kunne legges til rette for utøvelse av religion i skolen.

Å sette urimelige grenser for frihet til å praktisere religion i skolen bryter også med viktige idealer i samfunnet vårt. Vi snakker om verdier som åpenhet, respekt, frihet og toleranse, verdier som de fleste er enige om. Disse må også anvendes i forhold til det religiøse. Å stenge religionen ute fra det offentlige rom (som er en praktisk konsekvens av Ødegårds uttalelse), gjør oss både mer intoelrante og mindre åpne overfor mennesker med en tydelig religiøs overbevisning.

Vi ønsker et samfunn der mangfoldet får blomstre. Det gjelder i kulturlivet, og det gjelder i det politiske liv. Det må også gjelde i forholdet til religion og livssyn. Derfor blir det sneversynt av Torgeir Ødegård å gripe inn mot en skole som vil legge til rette for elevene sine slik at noen av våre viktigste verdier kan vise seg i praksis.



tirsdag 24. januar 2012

Nynorsk i skulen

Kristin Halvorsen har i dag lufta nye tankar om den plassen sidemålet bør ha i skulen. Ho seier at det kan bli aktuelt å endra læreplanen slik at krava i sidemål blir lågae enn krava i hovudmål og at standunktkaraketerar og eksamen i sidemål kan falla vekk. sjølv om det her er snakk om sidemålet, er det ingen tvil om at det er nynorsken fram,legget hennar vil gå utover
Kristin Halvorsen seier at det er urealistisk å ha som mål at elevane skal bli like gode i sidemål som i hovudmål. I dag er læreplanen i norsk i vidaregåande skule slik at dei språklege krava er like høge i sidemål som i hovudmål. Eg kan gjerne vera med på at det blir gjort endringar slik at kompetansemåla i sidemål blir gjort litt enklare enn krava i hovudmål. Dette vil vera snakk om ei justering, ikkje ei rasering slik Halvorsens forslag tyder på.
Dramatisk blir det når Halvorsen seier at det kan bli aktuelt å kutta ut både standpunkt- og eksamenskarakter i sidemålet. Alle veit at standpunktkarakter og eksamen er styrande for innhaldet i eit fag. Ei slik endring av norskfaget vil føra til at dei fleste elevane i vidaregåande skule får svært lite undervisning i sidemålet som for dei fleste er nynorsk.
Eg kan ikkje skjøna anna enn at ein slik politikk er i strid med det som står i regjeringas eiga stortingsmelding nr.35, Mål og meining, som kom i 2009. Der står det mellom anna:  "Det å gå inn for eitt norsk skriftspråk i dag ville difor i praksis bety å gjera bokmål til einaste riksspråk i landet, dvs. å ta frå nynorsken offisiell status og offentleg støtte". Å svekkja sidemålet i skulen vil vera første steget mot det regjeringa sjølv har sagt ho vil unngå.
Kvifor er det då så viktig å halda på obligatorisk opplæring i nynorsk for elevar i vidaregåande skule? Før eg svarar er det på sin plass å presisera at det i dag ikkje er eigen karakter i sidemål på yrkesfaglege studieretningar og at elevar med kort butid i landet og elevar som har dokumenterte lese og skrivevanskar får fritak for vurering i sidemål. Stortingsmelding nr 35 svara eigentleg godt på spørsmålet: "For det første må kjennskap til og kompetanse i begge dei to offisielle formene av det norske fellesspråket sjåast som ein nødvendig og sjølvsagd del av norsk allmenndanning som alle nordmenn i utgangspunktet bør ha rett og plikt til å få del i. For det andre er eit alminneleg krav om kunnskap og kompetanse i begge målformer eit instrument for å leggja til rette for at også nynorskbrukarane som eit mindretal i folket skal få dei språklege rettane sine innfridde, og for at nynorsk skal vera godt synleg som bruksspråk på så mange språkbruksarenaer som råd er."
Her blir det heilt rett slått fast at det å kuna norsk, er å kunna bruka begge målformene. Det siste punktet om språklege rettar her er ikkje minst viktig. Nynorskbrukarar blir i praksis diskriminerte til dømes i media der fleire aviser nesten ikkje har stoff på nynorsk og når det gjeld haldninga til nynorsk som kjem til uttrykk (for eksempel hos Søetorp i denne debattråden) hos mange. 
Jon Fosse skriv i esayet "Min kjære nynorsk" om språk og identitet. Språket er ein del av identiteten vår. Språkpolitikken i landet vårt har heilt sidan 1885 bygd på jamstilling mellom dei to målformane bokmål og nynorsk. Det har ført til at dei fleste har vore i stand til å bruka begge målformene både når dei les og skriv. Endrar me den statusen sidemålet har i dag, vil det ikkje gå lang tid før mange vil erfara at dei blir framande for nynorsk og dermed for store delar av kulturarven vår. Det vil òg føra til diskriminering av minoriteten som brukar nynorsk og tvinga stadig fleire til å bruka bokmål. 
Heller enn å svekkja nynorsken, burde me styrka han i skulen. Ei meir systematisk opplæring i nynorsk allereie i barneskulen gjennom til dømes meir lesing av tekstar på nynorsk, ville kunne vera med på å endra haldningane blant elevane. Det er ikkje tvil om at det i høg grad dreier seg om haldning når mange elevar i dag går ut av skulen med dårlege kunnskapar i nynorsk. Eg kan ikkje skjøna at svaret på dette problemet er å ta vekk karakterar og drastisk senka krava til kunnskap.

mandag 9. januar 2012

Religionsfaget viktigere enn noensinne

I dagens Aftenposten argumenterer førsteamanuensis ved BI, Espen Andersen, for at religionsfaget bør forsvinne fra skolen. Istedet skal et utvidet historiefag og samfunnsfagene ta opp i seg en del av innholdet i dagens religionsfag. Det vil ifølge Andersen føre til en mer vitenskapelig tilnærming til religion og etikk.

Andersen setter spørsmålet om religion i skolen på spissen ved følgende utsagn: "I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem".  Andersen  bruker her "eventyr" i betydningen fantasifortellinger. Slik nedvurderer han religionenes trosinnhold til noe det ikke er verdt å beskjeftige seg med. Det som er interessant for Andresen er religionenes innflytelse i historien og hva etikken kan bidra med i samfunnet. Dette er selvsagt interessant, men det vil være umulig å forstå religionenes innflytelse løsrevet fra trosinnholdet. Ordbruken her viser også en nedlatende holdning til noe som betyr mye for mange mennesker. Skal man prøve å forstå andre menenskers religiøse tro eller livssyn, kan man ikke starte med å kalle det de tror på for eventyr. 

Det ser ikke ut til at Andersen har særlig innsikt i hva religionsfaget inneholder. Religionskritikk er et viktig mål i læreplanen i religion og etikk i videregående skole. Elevene skal kunne "gjøre rede for og vurdere ulike former for religionskritikk". Kritisk vurdering av religioner og livssyn er altså et uttalt mål i religionsfaget. Det blir videre tatt opp en rekke spørsål om religionenes plass og rolle i samfunnet. Religionssosiologien har fått en større plass i religionsfaget etter Kunnskapsløftet. Elevene skal også kunne "reflektere over det pluralistiske samfunnet som etisk utfordring".

Det virker som at Andresen bygger på en tanke om at religionene blir mindre viktige i samfunnet. Det var lenge en utbredt tanke at bare menneskene ble mer opplyste, ville religionen forsvinne. Så har det motsatte skjedd. Sekularisering er et viktig trekk ved samfunnsutviklinga i vår del av verden, men samtidig ser vi en resakralisering ved at religionen dukker opp i nye former. Andersen viser igjen en svært nedlatende holdning til religiøs tro når han setter religiøs tro opp mot virkeligheten. Han sier dermed at virkeligheten er bare det som kan beskrives vitenskapelig. Det som har med tro å gjøre er dermed ikke virkelig og ikke verdt å bruke tid på i skolen.Å hevde at bare det som kan etterprøves med vitenskapelige metoder, er virkelig, er også en trosoppfatning.

Religionsfaget er i dag viktigere enn noensinne. Hvis vi skal forstå hverandre, er kunnskap viktig. Det er også viktig å kritisk kunne drøfte og vurdere både innholdet i religionene og måten religion praktiseres på. Religionsfaget burde styrkes heller enn å forsvinne i andre fag. Selvsagt er det viktig å forstå religionene i forhold til historie og samfunnsfag, men ikke på bekostning av det å sette seg inn i trosinnholdet i religionene. I dag er det dessverre slik at religion har svært liten plass både på påbyggingsåret og i yrkesfagene. Det er svært merkelig at det skal gå an å få studiekompetanse uten religion og etikk. 

torsdag 5. januar 2012

Religionskritikk på avveier

I dagens nettutgave av Vårt Land er et godt eksempel på hva religionskritikk ikke er.
Metallbandet Taake er nominert til Spelemanssprisen. I en av tekstene, "Orkan", er det brukt sterke ord om islam: "Til helvete med Muhammed og muhammedanerne". I tillegg kalles de som brenner flagget svin. Hele teksten har et voldelig preg der det manes til kamp.

En av vokalistene uttaler at hensikten er å drive religionskritikk og at det ikke dreier seg om oppfordring til vold eller rasisme. Dette blir helt meningsløse utsagn. Det er ikke religionskritikk å skjelle ut andre. Teksten er rett og slett på et slikt lavmål at den kun egner seg til å spre hat og aggressivitet.

Dette kan være et greitt eksempel å trekke fram i klasserommet fordi det er så tydelig.                

tirsdag 20. desember 2011

Kritisk til islam?

Per Willy Amundsen kalte innlegget sitt i Aftenposten "Hvorfor jeg er kritisk til islam". Er det så grunnar for å vera kritisk til islam? Før eg svarar på spørsmålet, er det nokre enkle grunnleggjande fakta som må vere på plass.

For det første må ein skilja mellom islam og muslimar. Muslimar er like forskjellige som alle andre og praktisererer religionen sin på ulike måtar. Det er ikkje så rart at mange muslimar opplever det urettferdig når islam blir nemnt i same andedrag som terrorisme og kvinnenundertrykking. Istaden for å skjera alle over ein kam, må me læra oss å differensiera.

Når Amundsen i sitt innlegg omtalar islam, brukar han omgrep som fundamentalisme og snikislamisering. Det siste omgrepet er det heilt ubrukeleg og meiningslaust, og det er med på å byggja opp fiendebilete, som er noko heilt anna enn religionskritikk. Det speler på at muslimar seiler under falskt flagg og eigentleg er ute etter at islam skal få gjennomsyra det norske samfunnet.

Omgrepet fundamentalisme er heller ikkje noko godt omgrep fordi det blir brukt i mange samanhengar. I dag er det vanlegere å bruke islamisme (som igjen kan vera mykje forskjellig), men det har kanskje ikkje dei same negative konnotasjonane som Amundsen er ute etter. Skal ein bruka eit meir presist ord om dei ytterleggåande muslimane, er kanskje salafijihadisme det mest dekkande. Denne type ytterleggåande islamisme ser me få teikn til i Noreg.

Ein får inntrykk av at Per Willy Amundsen er ute etter å beskytta det norske samfunnet mot islam. Islam blir sett på som noko øydeleggjande og noko som bryt med  rasjonell tenking. Det ser ut til at Amundsen er villig til å sjå bort frå både ytringsfridom og pluralisme som ideal berre ein kan halda islam på avstand. Toleranseidealet er altså ikkje så farleg når det kjem til islam. Ideala frå opplysningstida, som Amundsen hyllar, er berre viktige når dei kan verna oss mot islam.

Det skal vera alle sin rett å argumentera og misjonera for det ein trur på om det er politikk eller religion det gjeld. Ytringsfridomen må ha vide grenser, og det må vera eit ideal å unngå å skapa fiendebilete av dei som tenkjer og trur annleis enn ein sjølv gjer.

Når prinsippa om differensiering og omsynet til viktige menneskerettar er på plass, skal ein ikkje vika unna for religionskritikk, anten det er ein filosofisk kritikk eller ein kritikk av religiøs praksis. Negative utslag som undertrykking, einsretting, tvang og vald må koma fram i lyset. Ein må til dømes ha rett til å stilla spørsmål med kva  muslimar legg i underkasting under Allah og påpeika at det tradisjonelle islamske synet på skilsmisse og arv fører til diskriminering av kvinner. Så skal me sjølvsagt ta avstand frå salafijihadismen som bryt med dei fleste grunnleggjande menneskerettar, men me skal ikkje skulde alle muslimar for direkte eller indirekte å støtta denne ytterleggåande retninga.

I klasserommet er det ofte tema som bruk av hijab, undertrykking av kvinner og terrorisme som kjem fram i diskusjonar.  Det er viktig at desse temaa blir tekne opp. Ein måte å gjera det på er å invitera ein eller fleire muslimar til klassen og la elevane få diskutere med personar som har eit innanfråperspektiv på religionen. Det kan vera nyttig for elevar å sjå at muslimar ser ulikt på ein del spørsmål.  Dei bør òg få sjå at måten Per Willy Amundsen driv islamkritikk på, er med på å byggja opp unødvendige fiendebilete og at kunnskap er viktig for å vurdera religion.



lørdag 17. desember 2011

Fordummande religions- og islamkritikk

Framstegspartiets stortingsrepresentant Per Willy Amundsen hadde 16/12 ein kronikk i Aftenposten med overskrifta "Hvorfor jeg er kritisk til islam". Innlegget hans er fullt av generaliseringar og feilaktige påstandar både om vitskap, kristendom og islam.  Amundsen prøver å visa at islam ikkje kan samaeinast med dei verdiane dei vestlege samfunna byggjer på, men mislukkast totalt fordi faktagrunnlaget hans ikkje stemmer.

Amundsen startar med ei lovprising av vitskapen og slår til med følgjande utsegn: "Jeg er sikker på at vitenskapens vei er den eneste riktige". Vitskapen stiller han så opp som motsetning til religionen. I Vesten var mellomalderen ifølgje Amundsen prega av kristenfundamentalisme som fungerte som et hinder for fornuft og vitskap.  Dette er ikkje berre ei grov forenkling, men direkte feil. Det er i mellomalderen me finn grunnlaget for moderne vitskap. Realiteten er at kyrkja i det store og heile var positive til vitskapen. Bjørn Are Davidsen (forfattar av boka Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø) som har teke eit oppgjer med mange av mytane om mellomalderen, skriv følgjenade i eit innlegg på Verdidebatt:
Var noe demonstrert naturfilosofisk - enten av middelalderens egne lærde, hos de gamle grekere eller mer moderne arabere - tolket Kirken Bibelen i lys av dette, så lenge det ikke begrenset Guds allmakt. Dette åpnet for at man i stedet for å definere virkeligheten rent filosofisk, også ble tilskyndet til å gå ut og se etter. Skulle vi finne hvilke lover Gud hadde lagt inn i naturen, måtte vi reise oss fra lenestolen 
Vidare nemner Amundsen Galileo Galilei som representant for den nye vitskapen som blei knebla av kyrkja. Oftast blir det framstilt som at kyrkja var motstandar av det nye heliosentriske verdsbiletet og at Galileis tankar om at jorda ikkje lenger var i sentrum av universet, var i strid med Bibelen.  Dette stemmer ikkje. Det var ikkje dei nye tankane som gjorde at Galilei blei sett i husarrest, men at han hadde omtalt paven på ein respektlaus måte. Difor blir det utan historisk grunnlag å framstilla Galieli som martyr for vitskapen og forfulgt av kristenfundamentalistar.

Amundsen opererer òg med ei nærmast total motsetning mellom vitskap og religion. Målet er å visa at islam i dag har same rolle som den såkalla kristenfundamentalismen hadde tidlegare. Han hevdar at det meste av den muslimske verda er på same nivå som den vestlege verda var på i mellomalderen.  Samanlikninga er totalt meiningslaus. Ho føreset at religionen i mellomalderen hindra fornuft og framskritt, noko som eg ovanfor har vist ikkje stemmer. I tillegg har samanlikninga som premiss at islam ikkje kan foreinast med fornuft og vitskap. Amundsen ser sjølvsagt heilt bort i frå at muslimske vitskapsmenn tidleg gjorde store gjennombrot innan matematikk, kjemi og medisin.

Per Willy Amundsen hevdar at islam er årsaka til at mange muslimske land ligg bak den vestlege verda i utvikling. For det første generaliserer Amundsen ved å plassera alle muslimske land på same utviklingsnivå. For det andre ser han galant vekk frå at faktorar som kolonialisering, korrupsjon og despotiske leiarar kan vera ein del av årsaka til problem i mange av dei muslimske landa.

Islam er ifølgje Amundsen ein fare for samfunnet vårt. Han seier at ei altfor stor innvandring er ein fare for samfunnsmodellen vår. Det er typisk å gjera innvandring og integrering til eit spørsmål om islam og oversjå at svært mange som kjem til landet vårt, ikkje er muslimar. Vidare er det typisk å omtala islam som ein storleik der dei fleste er fundamentalistar og dersom dei ikkje er det, er dei i alle fall ute etter å snikislamisera samfunnet vårt for å bruka Siv Jensens og Amundsens eige ord. Amundsen meiner det er greit at muslimar praktiserer religionen sin privat, men dei må for all del halda religionen for seg sjølv og ikkje ta han med seg ut i det offentlege rommet. Her ser altså Amundsen totalt vekk frå verdiar som ytringsfridom og pluralisme, verdiar som han sjølv hyllar i innlegget sitt.

"Kanskje historieløsheten er mer utbredt enn vi er villig til å innrømme?" spør Amundsen. Amundsens innlegg er eit bevis på korleis det går når ein argumenterer ut i frå grove overforenklingar og direkte feil oppfatning av historia. Den historieløysa Amundsen er så redd for, er diverre grunnlag for hans eigen argumentasjon.


tirsdag 1. november 2011

Google-buddhisme

For nokre dagar sidan gav den danske religionssosiologen og generalsekretær i Det danske Bibelselskapet, Morten Højsgård ut boka Den tredje Reformation med undertittelen "Fra statskristendom til google-buddhisme". I boka hevdar Højsgård at danskene står overfor den største omveltinga i religiøse verdiar på 500 år. Den første reformasjonen kom med Harald Blåtand omkring år 1000, den andre med Christian III på 1500-talet, og nå er det iferd med å skje ein ny religiøs reformasjon i det danske samfunnet.

Kva er så det Højsgård kallar google-buddhisme? Det er ein type religiøsitet der ein plukkar litt her og der og då særleg frå buddhismen. Det er en form for individuell religiøsitet som ikkje er prega av dogme, men av spørsmålet om kva som gjev ein sjølv lykke og meining. Det er ein søken etter det guddommelege i mennesket og vegen går gjennom yoga, meditasjon og kurs i sjølvutvikling. Tru på karma og reinkarnasjon kan òg vera ein del av denne religiøsiteten. Dersom ein ikkje tolkar dei kristne dogma bokstaveleg, men billedleg, kan google-buddhismen òg kombinerast med kristendom.

Højsgård viser til undersøkingar som fortel at 69 prosent av danskane hevdar at det er heilt i orden å plukka det beste frå ulike religionar og så setja saman si eiga tru. Det er eit typisk trekk ved moderne religiøsitet at einskildmennesket ikkje vil la seg styra av autoritetar som prestar og biskopar, men vera herre i eige hus på den måten at ein sjølv vil velja kva ein vil tru på. Når han får spørsmål om kva som er hovudinnhaldet i det danskar trur på idag, så svarar han politimester Bastians Kardemommelov ispedd austleg mystikk.

Højsgård er kritisk til fokuset på sjølvutvikling innan den nye religiøsiteten. Han meiner den kan gje grobotn for egoisme og mundre fokus på kva som er best for medmenneska. Trua på at guddommen finst inni oss og ikkje er noko ytre som grip inn i liva våra, verkar i same retning. 

Den individualistisk prega religionen fører igjen til pluralisme. Det tyder at det blir vanskeleg å koma fram til noko felles. Dermed kan grunnen under folkekyrkja stå i fare for å smuldra opp.  

Det er ingen tvil om at me ser nokre av dei same tendensane i Noreg som i Danmark. Det blir ikkje mindre religiøsitet blant folk, men religiøsiteten endrar karakter. Det går i retning av meir individualistisk prega religiøsitet, gjerne prega av New Age og austleg mystikk, men ofte ein svært tolerant form for religisøitet som ikkje treng ha ein front mot kristendommen, iallfall ikkje ein form for kristendom som ikkje er dogmatisk. Me ser typiske postmoderne trekk som at ein kan shoppe litt her og litt der og så røre samemn sin egen grøt.

Kjelder

lørdag 29. oktober 2011

Skepsis mot muslimer

Denne veka kom undersøkinga som viser at ein av fire nordmenn meiner at islam er ein trussel mot norsk kultur. Like mange meiner at det er for mange muslimar i landet.

For to år sidan gav den svenske journalisten Andreas Malm ut boka Hatet mot muslimer det han set søkelyset på den aukande islamofobien i Europa. Han hadde òg eit innlegg i Dagbladet like etter 22.juli der han analyserte ein del av dei islamofobe tankane til Anders Behring Breivik.

I Hatet mot mulimar er Malm innom tankane til den amerikanske sosiologen Samuel Huntington som er kjent for teorien om samanstøytet mellom sivilisasjonane (The Clash of Civilization). Denne teorien er etter mitt skjøn relevant for å forstå den skepsisen mange nordmenn har mot muslimar. Huntington hentar bilete frå geologien og samanliknar det han kallar sivilisasjonar med kontinetalplater, og når desse støyter saman blir det uro. Vesten er særleg utsett for trusselen frå islam fordi talet på muslimar aukar så sterkt: "Muslimerna utgör et omedelbart problem i Europa. De har ställt til en demografisk invasion og hotar kontinenten med islamisering. Räddningen ligg i att reducera den muslimska närvaroen - om bara Europa är berett at betala priset - genem att hindra innvandring och ytterligare begränsa existerande innvandrargrupper" (sitert etter A.Malms Hatet mot muslimer s.133).

Huntingtons synspunkt byggjer på fleire faktorar. Eitt av dei er at han ser sivilisasjonane som kontrastar. Han seier at det finst grunnleggjande motsetnader mellom den vestlege og den islamske kulturen og seier til dømes at ein innan den vestlege kulturen konsekvent har motsett seg spreiing av kjernevåpen, har arbeidd for demokrati og menneskerettar. Islam derimot gjev grobotn for spreiing av atomvåpen og terrorisme. Feilen med Huntingtons teori er både at han har eit stereotypt bilete av kva ein sivilisasjon er og at han ser ut til å ha ei essensialistisk oppfatning av islam. 

Kva er det så som kan hindra at tankane til huntington og konspirasjonsteoriar vinn fram? Den norske undersøkinga viser at skepsisen mot muslimar er langt mindre i område der det bur mange muslimar enn i område der det bur få. Kontakt med muslimar byggjer ned fordommar og mistillit. Det trur eg er det viktigaste. Som religionslærar håpar eg sjølvsagt at auka kunnskap òg skal føra til færre fordommar. Om det er tilfelle er vanskelg å måla. Professor i religionshistorie, Knut S. Vikør, hadde eit tankevekkjande innlegg om dette like etter 22.juli-tragedien. 

Andreas Malms bok bør lesast av mange. Han viser både kva som er grobotnen for islamofobi, og han tek for seg korleis debatten i Europa har blitt prega av konspirasjonsteoriar og frykt for at islam skal bli dominerande. 

lørdag 24. september 2011

Feilinformsjon om muslimske elevar

Nedanfor er lesarinnlegget eg hadde på trykk i Vårt Land 24/9-2011

Tor Dag Kjosavik har i VL 19/9 eit innlegg med tittelen ”Vi må ikkje bli blinde”som svar til Hans Aage Gravaas. I innlegget skriv Kjosavik dette om muslimar i skulen: ”Hvis det kommer muslimer inn i en norsk skoleklasse må svinekjøtt fjernes fra skolekjøkkenet. Gymnastikk og felles bading for gutter og jenter blir umulig. Vil utviklingen gå mot delte klasser og separate skoler?”

Eg arbeider ved ein vidaregåande skule i Stavanger og skreiv i 2008 ei masteroppgåve om muslimske elevar i vidaregåande skule i Rogaland og Akershus, og det eg fann ut etter å ha intervjua 20 muslimske elevar , var noko anna enn det biletet Kjosavik teiknar.

For det første skjer Kjosavik alle muslimske elevar over ein kam. Muslimske elevar er ei svært samansett gruppe. Blant dei eg intervjua var det alt frå sekulære muslimar som åt svinekjøt til religiøse som ønskte å ta trua på alvor.  Det som overraska meg var at dei religiøse òg utgjorde ei mangfaldig gruppe.  Eg trefte jenter som gjekk med hijab, overheldt bønene, men ikkje såg det som noko problem å ha gymnastikk og dela garderobe med andre jenter.  På den andre sida møtte eg gutar som ikke ville dusja saman med andre gutar, men som elles ikkje var spesielt religiøst aktive. Slik kunne eg halde fram med ulike døme. Men eg møtte ingen som uttrykte ønske om eigne klassar eller skular for muslimske elevar. 

Fleire av dei eg snakka med, meinte det var naturleg at det blei arrangert julegudstenester. For nokre var det unaturleg å vere til stades ved sike arrangement, men det var òg fleire som sa dei var med på slike samlingar sjølv om dei ikkje deltok aktivt. 

Det var ikkje ønske om å bli særbehandla som kjenneteikna dei muslimske elevane. Det dei opplevde som problematisk var å møte nokre lærarar og etnisk norske elevar med fordommar. Ei jente nemnde at ho av ein kroppsøvingslærar hadde blitt møtt med følgjande kommentar: ”Eg trudde ikkje muslimske jenter var så flinke i kroppsøving”.  Ei anna jente hadde blitt møtt med forundring då ho sa ho hadde planar om å bli tannlege. Andre igjen opplevde det som ubehageleg å stadig bli konfrontert med tema som terror og tvangsekteskap når islam blei omtalt eller diskutert i klasserommet.

Dette er sjølvsagt ikkje heile biletet av situasjonen for muslimske elevar i norsk skule, men poenget mitt er at den type generaliseringar og feilinformasjon som Kjosavik gjer seg skuldig i, er med på å teikne eit stereotypt og direkte feil bilete av muslimske elevar, og han er med på å gjere oss blinde for mangfaldet.