Undervisningsevaluering

Frå i haust av har me blitt pålagt å gjennomføra evaluering av undervisninga der elevane svarar på ein del påstandar om undervisninga i eit fag. Eg har gjennomført evalueringa i to av klassane mine. Tidlegare år har eg òg hatt evalueringar, men opplevde i år at det blei litt meir systematisk når eg brukte det fylkeskommunale skjemaet.

Elevane tok undersøkinga seriøst, og resultata gav meg ein peikepinn på kva som fungerer bra og kva som bør endrast eller arbeidast meir med. Det viktigaste er kanskje ikkje undersøkinga, men samtalen med klassane etterpå utifrå dei resultata som kom fram. Eg lot elevane i den eine klassen diskutera resultata i grupper for deretter å koma med tilbakemeldingar i plenum og diskutera litt felles. Nedanfor tek eg fram noko av det som kom fram i diskusjonen.

Eitt av punkta i undersøkinga dreide seg om interesse for faget. Ei tilbakemelding eg fekk, var at eg burde bli flinkare til å grunngje kvifor me arbeider med dei ulike emna i norskfaget. Det som er sjølvsagt for læraren, er det kanskje ikkje for elevane. Når elevane spør om kvifor me skal læra om til dømes retorikk, analyse og skriva sidemål, må eg kunna gje fornuftige svar. Det er ikkje sikkert eg alltid greier å overtyda elevane, men me må ikkje gløyma spørsmålet om grunngjeving.

Eit anna punkt fleire var opptekne av, var at eg var tydeleg på kor mykje av lærestoffet eg ville førelesa i. Det var viktig meinte dei at eg gav ei tydeleg tidsramme for førelesning/undervisning i felles klasseslik at dei var førebudde på at me til dømes skulle halde på i 45 minutt. Eg merkar at elevar nå fortare blir trøytte av å høyra på førelesningar enn for 15-20 år tilbake då eg byrja som lærar. Kanskje er det berre bra. Men det krev at eg tenkjer nøye gjennom kva eg skal undervisa om på tradisjonell måte, og at eg er tydeleg på det i planane.

Når det gjeld arbeidsmåtar, var elevane som venta opptekne av variasjon. Fleire meinte at eit stort arbeidslandskap som me har på skulen vår, ofte blir prega av uro fordi det stadig er nokon som er på veg til og frå ulike rom og fordi nokre elevar er opptekne av heilt andre aktivitetar enn skule. Mange meinte at grupperomma me har, fungerer mykje betre enn det opne landskapet. Utfordringa er ofte å gje elevane oppgåver som krev at dei må produsera noko. Dette kan vera eit dilemma fordi det ikkje er mogeleg å vurdera alt arbeidet elevane gjer og fordi ein ofte ønskjer at elevane skal diskutera ulike tema utan at ein heile tida må kontrollera det dei gjer. Eg har ikkje noko endeleg svar på dette dilemmaet, men det stiller iallfall store krav til planleggjing og organisering slik at det er klart for elvane kva mål dei arbeider mot og korleis dei blir vurdert. Dialogen ein har me elevane om dette er difor svært sentral.

Det siste punktet eg vil trekkja fram er kva elevane tenkjer om å vurdera eiga læring. Fleire trekte fram at å bruka blogg, kan vera effektivt. Eg har dette skuleåret for første gong brukt blogg, og eg ser at elevar både gjennom styrte oppgåver og nokre få gonger spontant reflekterer over eiga utvikling i skulefag. Får ein elevar til å reflektera over korleis dei lærer best, kva dei har lært og og ikkje minst kva dei bør arbeida vidare med, vil dei ha eit godt utgangspunkt for å få framgang. Det vil òg kunna motivera meg som lærar til å gje betre individuell rettleiing.

Dette var nokre refleksjonar etter å ha gjennomført undervisningsevaluering. Det viktigaste er kanskje ikkje alltid kva som må vera med i ei slik undersøking, men at ein kjem i dialog med elevane og får ein fornuftig samtale om læring og vilkåra for læring. Eg ser at eg er avhengig av denne dialogen for å kunna gjera ein god jobb.

Jul i norskfaget

Dette året har eg prøvd å "utnytta" jula i norskfaget i ein påbyggsklasse. I dette innlegget presenterer eg noko av det stoffet eg har brukt og noko som eg kanskje kjem til å bruka framover mot jul. Eg har prøvd å trekkja inn lyrikk, segner, legender og anna tradisjonsstoff som har jula som motiv.

Først har eg brukt av dei tradisjonelle julesongane. Så langt har eg trekt fram tekstar av Brorson, Grundtvig og Ingemann. Dei kan brukast til å visa korleis jula har inspirert forfattarar til skapa tekstar som har blitt brukt av generasjonar. Vidare kan dei brukast til å illustrera sentrale verkmiddel innan lyrikken, og så kan dei i tillegg vera utgangspunkt for diskusjon om kva jul betyr i dag. Kva ligg til dømes i Ingemanns "Deilig er jorden" sett i høve til korleis verda vår faktisk er?

Det finst mykje annan lyrikk med jula som motiv frå ulike epokar. I den nye boka, Poetisk jul, har Ernst Baasland samla alt frå gamle julesongar til nyare tekstar av Arild Nyquist, Edvard Hoem og Paal Helge Haugen. Her er mykje å velja mellom.

I årsplanen har eg kome til temaet om nasjonsbyggjing, og då er det naturleg å bruka litt tid på folkedikting. Dette kan òg lett knyttast til jul, særleg finst det mange segner. Eg har brukt segna om Lussi som Birger Sivertsen fortel om i eit kort radioinnslag. Elles finnst denne segna i mange variantar, blant anna i boka Norske segner av Olav Bø m.fl. Det kan i den samanheng vera naturleg å trekkja inn St. Lucia-tradisjonen som elevane er meir kjend med. Då lærer dei òg litt om kva ein legende er. Segner om nissen kan òg brukast. Generelt bakgrunnsstoff om jul og juletradisjonar finst på sidene til Ariadne, Universitetet i Oslo.

Det finst vidare ei mengde tekstar som kan brukast, alt frå dei tradisjonelle som "Karens jul" til nyare noveller av til dømes Levi Henriksen i samlinga Bare mjuke pakker under treet. Er ein så heldig at ein har samlinga Forfatternes julehelg, eit utval tekster frå Den norske Forfatterforenings julehelg-hefter 1915-57, er det mykje å ta av. Ein må sjølvsagt velja ut nokre få tekstar, men det skulle ikkje vera vanskeleg å tilpassa utvalet til læreplanen. Novella "Julebesøk" av Oskar Braaten frå 1926 gir til dømes eit innblikk i korleis jula kunne arta seg for arbeidarfamiliar tidleg i førre århundret.

Eg trur det kan verka motiverande for mange elevane å trekkja inn julemotivet frå fleire synsvinklar i undervisninga. Kanskje opplever dei det òg som eit lite avbrekk, og detkan òg leggast opp slik at elevane bidreg med stoff og tekstar dei kjenner.

Den muslimske mannsrollen

Dei siste vekene har det blitt auka fokus på innvandrermenn i samband med drosjevaldtektene i Stavangerområdet. Innvandrermenn blir ofte sett på som synonymt med muslimske menn. Dermed blir det aktuelt å sjå på om det er nokon samanheng mellom islam og den valdsbruken som har skjedd den seinare tida. Redaktør i Stavanger Aftenblad, Tom Hetland, tek i ein interessant kronikk i Stavanger Aftenblad fredag 13.november opp spørsmålet om det er nokon samanheng. Han skriv mellom anna: "For menn som har lært at kvinna skal underordna seg mannen, at hennar ord ikkje er like mykje verd som hans, og at ho skal dekka seg til i det offentlege rommet, blir møtet med frigjorde norske kvinner ein kraftig kulturkollisjon. Dei blir horer og fritt vilt".

Hetlands kronikk viser kor komplisert det er når ein skal sjå på tilhøvet mellom religion og faktiske hendingar i samfunnet. For det første må ein sjå på kva islam seier om tilhøva mellom kjønna. For det andre kjem spørsmålet om tilhøvet mellom religion og kultur inn i biletet.

Når det gjeld kva Koranen og hadith faktisk seier, er det ikkje noko som tilseier at valdtekt kan forsvarast. Det er når det gjeld kulturelle tilhøve ein må leite når ein skal sjå på problema.

Mange muslimske innvandrarmenn er vaksne opp i ein heilt annan kultur enn vår der islam eller rettare sagt sagt bestemte tolkingar av islam har gjennomsyra samfunnet. I auga til folk flest blir drosjevaldtektane lett kopla direkte til islam. Det er difor rett å presisera slik Hetland gjer, at seksuell vald mot kvinner ikkje er akseptert i Koranen og at seksuell vald klart og tydeleg blir avvist av Islamsk Råd. Det er likevel ikkje mogeleg å trekkja klare skilje mellom religion og kultur. Det er ikkje tvil om at det i nokre muslimske samfunn eksisterer mannskulturar som misbrukar religionen som middel for kvinneundertrykking og legitimering av eigen oppførsel. Les ein Karo-trilogien av den egyptiske Nobelprisvinnaren Naguib Mahfouz vil ein sjå skremmande døme på dette. Når ein les denne, må ein likevel vera kalr over at det er fiksjon og ikkje fakta ein les.

I islam er det sentralt at mannen har forsørgjaransvaret i familien, og slik sett er han overordna kvinna. I ei masteroppgåve av Elise Skarsaune, ser dei religiøst aktive mennene dette som det viktigaste ved mannsrollen. Ho peikar på kor vanskeleg det kan vera for muslimske menn å oppleva at dei ikkje får arbeid som gjer dei istand til dette som dei forstår som ein religiøs plikt. Ho gir i eit intervju ei oppsummering av dei viktigaste funna i oppgåva si.

Hetland viser til at vitneutsegner frå kvinner tel halvparten av menns i rettssaker. Dette gjer det vanskeleg for kvinner å få medhald når dei klagar menn for noko. Dette kan sjølvsagt gjera det lett for mmenn å tenkja at dei slepp unna uansett, men det tyder ikkje at religionen som sådan legitimerer ugjerningar, men religionen kan misbrukast. Misbruk av religionen er som me har sett mange døme på opp gjennom historia ikkje spesielt for islam, men like uakseptabelt uansett.

Eit anna trekk som Hetland viser til, er at kvinna skal dekkja seg til i det offentlege rommet. Dette er eit ganske vanleg syn blant muslimar, men me skal vera klar over at det slett ikkje blir delt av alle, og i praksis viser det seg at unge muslimske jenter særleg i område der det er få muslimar ikkje dekkjer seg til. Eit tradisjonelt syn på tilhøvet mellom mann og kvinne kan ein finna i ein artikkel av Basim Ghozlan på islam.no. I masteroppgåva om mannsroller i islam gjengir Elise Skarsaune ein av informantane hennar som seier at det opne forholdet mellom gutar og jenter i Noreg er noko av det vanskelegaste å takla for ein del muslimske menn, både fordi det bryt med det dei er vande med og fordi det for dei bryt med dei krava religionen stiller. Dette må sjølvsagt ikke forsvara valdsbruk, men skal ein gjera noko med problemet, må ein skjøna litt av bakgrunnen. Faktum er òg at mange raskt klarar å tilpassa seg det norske samfunnet.

Det er viktig at ein ikkje hamnar i ei stgmatisering av muslimske menn. Elise Skarsaune brukar uttrykket maskulinitetsorientalisme. I det legg ho at den muslimske mannen blir sett på som sjåvinistisk, valdeleg, kvinneundertrykkande og potensiell terrorist. Det er viktig at debatten vidare blir så nyansert som mogeleg og at det ikkje blir konstruert eit fiendebilete av ei heil gruppe menneske samstundes som me ikkje må bagatallisera valdsbruk.

Islam i klasserommet - korleis få fram mangfaldet?

I 3.klassen min skal me snart byrja å arbeida med islam. Å undervisa om islam opplever eg som noko av det mest spennande og utfordrande i religionsfaget. På nokre få veker skal elevane få innsikt i hovudtankane i den nest største religionen i verda. I seg sjølv er det ei ganske halsbrekkande oppgåve, men spennande fordi islam er så aktuell.

Ei utfordring er å få fram mangfaldet innan islam. Lærebøkene gir ein tradisjonell gjennomgang av religionen, noko som er nødvendig som basis. Men vidare må det vera eitt av måla med undervisniga i islam å få elevane til å skjøna noko av mangfaldet i islam på verdsbasis og i Noreg. Problemet er at det eksisterer stereotypiar som byggjer på ei essensialistisk forståing av religionen. Utsegner av typen ”islam hevder at....” og ”muslimane meiner at .....” går ofte igjen. I nokre samanhengar møter me óg på oppfatningar som at ”ja, muslimane er svært forskjellige, men det eigentlege islam er slik islam blir praktisert av islamistar. Mark Gabriel står mellom andre for eit slikt syn, og utsegnene hans blir tillagt stor vekt fordi han har vore professor ved Al-Ansar universitetet i Kairo. Me skal sjølvsagt ikkje oversjå Gabriel, men kva ville me sagt viss til dømes Levi Fragell skulle representera synet på kristendom?

Eg trur det er nødvendig å gå inn på slike oppfatningar av islam som nemnt ovanfor fordi dei ligg under i så mykje av dagens islamdebatt. Ser me på læreplanen seier han at elevane skal kunne gjere greie for ulike retningar innan islam. I lærebøkene er det tradisjonelle inndelingar i ulike retningar. I boka Muslims and Modernity prøver islamforskar Clinton Bennett å dela inn islam i ulike retningar: The radical revisionists, the traditionalsits, the neo-traditionalists og the modernists. Eg har skrive litt meir om dette på bloggen min. Ei slik inndeling kan synleggjera litt av mangfaldet. Dei fleste muslimar me møter, vil likevel ikkje kunna plasserast i ei bestemt gruppe, og mange vil kanskje falla heilt utanfor denne og andre inndelingar.

Læreplanen seier óg at elevane skal kunne ”presentere hovedtrekk ved religions- og livssynsmangfoldet i lokalsamfunnet og storsamfunnet i Norge”. I samband med islam kan det vera aktuelt å sjå på korleis det er å vera ung muslim i Noreg. I ”Religion og livssyn” har Hildegunn Kleive skrive ein artikkel om forsking ho har gjort. Sjølv skreiv eg i fjor ei masteroppgåve om å vera muslim i vidaregåande skule. Kanskje kan elevane òg få i oppgåve å finna ut litt om korleis det er å vera ung muslim i Noreg.

Det er dessverre slik at det er enkle svar på kva islam er som dominerer i samfunnet og som er lette å kommunisera. Religionsundervisninga bør ha som eit av måla å forstå mangfaldet. Då skal me ikkje gløyma religionskritikk av ulike slag, men prøva å unngå alle typar svart-kvitt bilete. Der er på sett og vis sjølvsagt, men undersøkinga eg gjorde i samband med masteroppgåva mi, viste at mange unge muslimar blei utsett for svært stereotype oppfatningar av islam som dei slett ikkje kjende seg igjen i.

Digitale hjelpemiddel

Eg har dette og førre skuleår følgt med på ein del bloggar der lærarar har skrive om ulike typar digitale verktøy og program som kan brukast i planlegging av undervisning og som óg kan brukast i klasserommet i møte med elevane. Eg har ofte hatt ambivalente kjensler i møte med alt det som blir presentert

Det første eg tenkjer er at her er svært mykje spennande som kan vera med og fornya undervisninga og som kan motivera elevane til arbeid. Så får eg ei litt lammande kjensle av at her er så mykje at eg ikkje veit kor eg skal byrja. Det er blogg, wiki, etherpad, srapbook, delicious, googledocs, markin osb. Det blir fort som ein jungel av ulike gode hjelpemiddel som til saman gjer meg forvirra. Ein annan tanke melder seg óg: Korleis skal eg unngå at det berre blir hjelpemiddel det er spennande å bruka utan at det spesifikt norskfaglege og religionsfaglege (som er mine fag dette året) kjem i bakgrunnen?

Eg meiner heilt klart at me ikkje kan la vera å ta i bruk nye digitale verktøy i klasserommet. Me kan ikkje stilla oss på bakbeina og insistera på at det gamle er best. Samstundes må ikkje faga forsvinna i ulike program og verktøy. Korleis kan me så finna den rette balansen?

Klassane er forskjellige. Eg underviser mellom anna i norsk på påbygg, og har då elevane berre eitt år. Eg har dette året introdusert blogg for dei. Fleire av elevane har i det første blogginnlegget skrive at dei synest det er spennande. Eg ser òg på bloggen som eit verktøy for tverrfagleg arbeid ved at elevane kan skriva blogginnlegg med utgangspunkt i fleire fag. Til slutt i terminen kan dei så velja ut nokre innlegg som dei vil ha vurdert. Det er ein stor gevinst viss alle eller fleire lærarar som har klassen kan gå saman om å om å bruka bloggen.

Vidare trur eg det er lurt at ein ikkje introduserer for mykje nytt for elevane på ein gong. I norsk brukar påbyggselevane mine i tillegg til læreboka ein nettstad til denne. Så må eg føla meg litt fram og bestemma meg etter kvart kva eg skal introdusera og igjen er det ein fordel om fleire kan samarbeida. Kanskje kan eg etter kvart introdusera wiki for klassen og la dei som vil, arbeida med dette.

Eg føler ikkje eg har funne svaret i møte med digitale hjelpemiddel, men klisjéen om at vegen blir til mens ein går, gjeld til ein viss grad. Ein må tora å prøva og feila samstundes som plan og samarbeid er viktig. Eg er glad for alle gode tips som blir lagt ut på ulike bloggar samstundes som eg med godt samvit lar nokre liggja mens eg prøver ut andre.

Bli kjent med faget

I starten av skuleåret er det eit poeng at elevane blir litt kjent med faga dei skal ha. Ein tradisjonell gjennomgang av læreplanen har eg tidlegare sett har fungert dårleg. Det blir fort for mange ukjente omgrep og det første møtet med faget blir ikkje som det skulle. Dette året har eg religion i ein 3.klasse. Eg lot i den første timen elevane bruka Wordle og laga ei ordsky med utgangspunkt i viktige stikkord dei fann i ulike delar av læreboka. Programmet er så enkelt å bruka at alle klarar det, og elevane likar å leika seg med det. Samstundes får dei ein liten peikepinn på kva emne me skal arbeida med gjennom året. Til slutt bad eg elevane ta eit skjermbilete av ordskya dei hadde laga og leggja denne ut som det første religionsinnlegget på bloggen sin.

Religionsfagets plass

Religionsfaget i den videregående skolen bør være mer sentralt enn det noen gang har vært. Kunnskaper om ulike religioner er sentralt for å forstå både vår egen kultur og for å for å forstå den verden vi lever i. Dersom elevene våre ikke har kunnskaper om den kristne tradisjonen, vil de ha problemer med å forstå mye av litteraturen, men også diskusjoner om etiske og religiøse spørsmål i samfunnet vårt. Kunnskaper om islam er helt grunnleggende for å kunne møte mange av våre nye landsmenn på en god måte og for å forstå mye av den politiske situasjonen i verden i dag, og kunnskaper om etikk og livssyn er helt nødvendig for å kunne delta i dagens debatt om for eksempel aktiv dødshjelp og bioetikk.

Skal vi lære å leve sammen og forstå hverandre i et flerkulturelt samfunn blir religionskunnskaper viktigere og viktigere. Begrepet mentalisering, som blant annet blir brukt av Finn Sårderud, dreier seg "om implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv". Dette handler selvsagt ikke bare om religion, men kunnskaper om religion er definitivt en forutsetning for å tolke og forstå både seg selv og andre. Barack Obamas tale til den muslimske verden i Kairo for en uke siden, er et glimrende eksempel på hvordan man kan prøve å forstå og møte muslimer. Den utbredte frykten for islam i Norge er tydelig et uttrykk for både manglende kunnskap og dermed forståelse for andre menneskers liv og handlinger.

Det er et stort paradoks at flertallet av norske elever ikke har religion som fag i videregående skole. Slik systemet er nå, kan tusenvis av elever hvert år få studiekompetanse uten religion. Elever som tar yrkesfaglig utdanning, får så å si ingen innføring i religion, og dermed ikke god nok mulighet til å få en god bakgrunn for å forstå den plassen religionen har i mange menneskers liv og hvilken rolle den spiller i samfunnet. Derfor burde etter mitt skjønn religionskunnskap være obligatorisk for alle elever i videregående skole.

Taliban

Verdibørsen på NRK P2 har i to program, 16. og 30.mai sett søkelys på Taliban. Forskar ved Christen Michelsen Institutt, Karin Ask, og dosent Jan Opsal ved Misjonshøyskolen, blei intervjua i desse to programma, og det eg refererer nedanfor byggjer på informasjonen desse gav.

Taliban tyder "den som søker religiøs kunnskap", og Talibanrørsla har sitt opphav i madrasane, religiøse skular som blei oppretta under motstandskampen mot Sovjetstyret på 80-talet. Dette er litt av forklaringa på den militaristiske profilen rørsla har.

Vidare er Taliban påverka av deobandiretninga innan islam. Denne retninga har sitt opphav i India under motstandskampen mot det britiske kolonistyret. Dei forklarar årsaka til at mange av dei islamske samfunna er lite utvikla med at dei har late seg påverka av vestleg umoral og materialisme, og målet for muslimske land er å venda tilbake til ein rein form for islam så nær den praksisen som var på Muhammads tid som mogeleg. Dette er altså ein sterkt konservativ form for islam som til dømes ikkje godtek folkeleg tradisjonar og sufitradisjonar. I tillegg framhever Jan Opsal at Taliban prøver å sameine islam med pasjtunkulturen slik at det som er tradisjonell pasjtunkultur òg blir identisk med islam. Slik framstår den type islam Taliban står for som påverka både av ein type islamisme, motstandskamp og ein bestemt kultur. Jan Opsal hevdar at andre muslimar slett ikkje er einige i denne måten å tolka islam på.

Karin Ask tok fram nokre døme på korleis Taliban forstår sharia på. Dei la for eit par månader sidan fram eit 17 punkts program for korleis dei forstår den islamske lova, ei tolking som ifølgje Ask er lite lærd. Dei legg i dei 17 punkta vekt på å kjempa mot narkotikatrafikk og mot det dei ser på som vulgaritetar. Dei vil òg forby musikk og sal av CD-ar, stenga alle marknader under bønetidene, og dei vil ha ein eigen aksjon mot prostituerte og hallikar. Jan Opsal kom òg inn på spørsmålet om skjegg. Grunnen til at menn skal ha skjegg er at Muhammad hadde skjegg, og det skal vera så stort som ein knytteneve. Muhammad stussa ikkje skjegget før det kom ut på den andre sida av ein knytta neve som blei halden mot haka. Dei som under Talibanstyret ikkje hadde så mykje skjegg, blei undersøkt av det religiøe politiet om dei hadde barbert seg. Viss dei hadde det, hamna dei i fengsel. Viss dei ikkje hadde god nok skjeggvekst, slapp dei fri, men blei sett på som dårlege muslimar. dei fleste muslimar i resten av verda deler ikkje dette synet på skjegg.

Karin Ask blei òg spurt om kvifor Taliban er motstandarar av at jenter går på skule. Dette er eit omfattande spørsmål, men når det gjeld områda i Swat-dalen i Pakistan heng det saman med at den pakistanske staten ikkje har gitt pengar til bygging av jenteskular. Ho seier vidare at skulane blir eit symbol på at staten er til stades, og regjeringssoldatane har brukt ein del av skulane som opphaldsstad for soldatar.

Taliban står altså ikkje for ein form for islam som er godtatt av dei fleste muslimar i verda. Deira form for islam må forståast som ei blanding av eit bestemt syn på kva islam er og impulsar frå pasjtunkulturen i tillegg til bestemte historiske føresetnader.

Tariq Ramadan

Tariq Ramadan er ein av dei leiande intellektuelle blant europeiske muslimar, og han har gitt ut fleire bøker der han kjem inn på kva det vil seia å vera muslim i Europa i dag og kva utfordringar muslimar står overfor. Det er ganske tydeleg at Ramdan står for tradisjonelle islamske synspunkt i mange spørsmål, men at han samstundes prøver å visa korleis islam kan praktiserast i dagens samfunn.

I februar i år kom han ut med boka Radical Reform. Islamic Ethics and Liberation. Her tek han opp grunnleggjande spørsmål om religion og samfunn, og han kjem inn på nokre konkrete spørsmål som abort, eutanasi, bruk av prevensjon, tilhøvet mellom kvinne og mann og rituell slakting.

Ramadan står for det tradisjonelle synet i islam om at Koranen er ufeilbarleg. Han opnar ikkje for nytolking. Det han seier er at ein ikkje kan la vera å ta omsyn til samfunnet religionen skal praktiserast i: "... it seems clear that new challenges require new answers". Kvifor boka hans har fått tittelen "radical reform" er ikkje så lett å skjøna, for det er stort sett tradisjonelle islamske svar på aktuelle utfordringar som blir presentert. Det er likevel interessant å lesa korleis ein reflektert og lærd muslim viser korleis religionen kan praktiserast innanfor rammene av sekulariserte samfunn. Han meiner til og med det er lettare å praktisera islam i Vesten enn i mange land er muslimane er i fleirtal. Særleg er han kritisk til Iran.

Ramadan vil ikkje forkasta dei strenge straffene som blir nemnt for utruskap og steling i Koranen, men han prøver å koma til rette med dei i møte med dagens samfunn og i eit intervju i Morgenbladet i februar i år seier han: "Jeg erkjenner at straffene foreskrives i Koranen, men spør om det er klokt å gjennomføre dem bokstavelig". Han vil halda fast på straffane i Koranen samstundes som han går i retning av å seia at dei ikkje kan praktiserast i dagens samfunn.

I et intervju gjengitt på heimesida hans, seier han at det ikkje er tvil om arvereglane i Koranen, men at situasjonen i dagens samfunn er annleis enn på Muhammads tid, og at ein kvinner som til dømes er aleineforsørgjarar bør få økonomisk støtte. Igjen prøver han å ikkje berre sjå seg blind på reglar, men på kva som krevst i dagens samfunn.

Radical Reforms og intervjua med Ramadan er interessante fordi dei viser korleis han strever med å halda på tradisjonelle religiøse synspunkt i møte med eit samfunn som er svært forskjellig frå det Koranen blei til i. Særleg avsnitta der han går inn på konkrete tema som nemnt ovanfor, er interessante òg som døme for undervisning i islam i Religion og etikk.

Islam og generalisering

Det nærmar seg landsmøtet til Frp der det mellom anna blir debatt om bruk av hijab skal bli forbode i skulen. Det som kjenneteiknar mykje av argumentasjonen i debattar om islam er ekstrem generalisering. Islam blir ofte framstilt som fiende av mange av dei verdiane som samfunnet vårt byggjer på. Pastor Jan Åge Torp bruker til dømes uttrykket "islams fundamentale innflytelse".

Korleis kan me så prøva å få til ein nyansert debatt? Det er ikkje enkelt, men ein måte kan iallfall vera å få klart fram ulike hovudskilleliner. Den britiske religionsforskaren Clinton Bennett opererer i den svært interessante boka Muslims and Modernity med fire grupperingar. Han streker først under at ein grunnleggjande feil tidlegare har vore å ville beskrive islam som ein uforanderleg storleik uavhengig av tid og geografi. Deretter peiker han på fire grupperingar:

1."The radical revisionists". Dette er dei som ser på Vesten som hovudfienden sin og som kan vera villige til å ta i bruk terror som verkemiddel for å nå måla sine. Kanskje er det desse som me i debatten vår kan knytta til såkalla radikal islam.

2."The "traditionalists". Dette er dei som ønskjer å koma tilbake til såkalla rein islam slik religionen blei praktisert på Muhammads tid. Salafi-rørsla kan plasserast her.

3."The neo-traditionalists". Desse kjem også med sterk kritikk av Vesten, særleg på det moralske området, men dei vil engasjera seg politisk innanfor demokratiske rammer. Dei vil halada fast på Koranen som ufeilbarleg, men vil prøva å tilpassa praktiseringa av islam til vestlege samfunn. Personar som har sin bakgrunn i den muslimske brorskapen i Egypt passar inn her. Det gjeld til dømes den kjende talsmannen for euro-islam, Tariq Ramadhan og leiaren av det europeiske fatwa-rådet, Yusuf al-Quaradawi.

4."The modernists". Desse vil gå i retning av nytolking av islam på ei rekke område. Dei vil henta inspirasjon frå Koranen og den islamske tradisjonen, men ikkje alltid kopiera denne.

Inndelinga til Bennet er ikkje gjort utifrå tilhøva i Noreg, og ho skal ikkje brukast til å plassera enkeltmenneske i båsar. Det er sjølvsagt mogeleg å bruka andre inndelingar, men Bennetts inndeling viser iallfall tydeleg at det blir usant å operera med generaliseringar. Det er typisk for debatten i dag at det blir dei mest konservative som blir sett på som dei mest ekte representantane for islam, men mangfaldet er større enn som så.

Fjernsynsvanane til folk

Radioprogrammet Kurér tok 1.mai opp kva slags type nyheitsjournalistikk som appellerer mest til folk. I programmet var det eit intervju med den amerikanske medieeksperten Wally Dean som har undersøkt kva type nyheiter som amerikanarane har mest sansen for. På førehand trudde han som dei fleste mediefolk at det var sjokkerande nyheiter knytta til kriminalitet og katastrofar presentert i såkalla breaking news som var mest populære. Men han fann ut noko anna.

Undersøkinga Dean var med på, var den største i sitt slag. Han og andre medieforskarar målte kva folk såg på fjernsyn i 34000 nyheitsinnslag på 150 fjernsynsstasjonar gjennom fem år. Innhaldet i nyheitssendingane blei dermed målt opp mot kva folk faktisk såg. Dei fann ut at det som blir definert som kvalitet påverka fjernssynsjåinga i ganske stor grad. TV-sjåarane var interesseret i grundig journalistikk, og dess fleire kjelder dess betre, og dess meir balanse i sakene dess betre. Lange saker gjorde det svært bra viss dei var gjennomarbeidde, særleg blant unge folk. Det var mykje mindre interesse for kriminalsaker og breaking news enn det alle hadde trudd, ofte fordi sakene var dårleg fortalde. Det folk var oppteke av var bakgrunnsstoff, og ikkje berre ei oppramsing av kva som hadde skjedd.

Journlistar har ifølgje Dean ei oppfatning om at det er det sensasjonelle folk vil ha. Årsaka er at mange ser mykje på amerikansk fjernsyn og at rådgjevarane òg trur det er det folk vil ha. Dette gjeld ifølgje Dean ikkje berre USA.

Som norsklærarar har me i mange år lese i lærebøkene om dei 4 k-ane (krig, katastrofe, kriminalitet og den siste som eg ikkje hugsar nå) som utgangspunkt for kva media legg vekt på i formidling av nyheiter. Undersøkinga til Dean viser at det ikkje er kva tema som blir tatt opp som tel mest for folk, men at sakene blir tatt opp på ein grundig og balansert måte.

Mål og meining

Det har gått nesten upåakta hen i media at Stortinget har handsama stortingsmeldinga "Mål og meining" for eit par dagar sidan. Det tyder ikkje at ho er uviktig. Der blir det sagt mykje interessant både om tilhøvet mellom norsk og engelsk, tilhøvet mellom dei nordiske språka og ikkje minst er det i meldinga eit viktig kapittel om nynorsk. Her blir det slått fast at nynorsk i dag blir diskriminert både innan privat og offentleg sektor. Vidare er meldinga klar på at det er ein stor verdi at vi har to skriftspråk: "Vi treng å halda begge dei norske skritfspråka levande dersom vi ikkje skal fornekta ein vesentleg del av vår sosiale, kulturell og historiske arv. Det at vi ikkje berre har eitt, men to norske skriftspråk med kvart sitt historiske og språklege opphav og kvar sin skriftkultur, gjev norsk språk eit dobbelt uttrykksregister og ein dobbel verdi og representerer ein rikdom for norsk kultur og samfunnsliv".

Vidare blir det slått fast at kunnskap i nynorsk skal reknast som allmennkunnskap. Viktig er det som blir slått fast i kapittel 9 av meldinga: Eit almineleg krav om kunnskap og kompetanse i begge målformer er eit instrument for å leggja til rette for at også nynorskbrukarane som eit mindretal i folket skal få dei språklege rettane sine innfridde, og for at nynorsk skal vera godt synleg som bruksspråk på så mange språkarenaer som råd er". Dette er etter mitt skjøn eit sterkt og godt forsvar for obligatorisk skriftleg sidemålsopplæring (både nynorsk og bokmål) i skulen.

Meldinga viser klar vilje til å satsa på nynorsk. For at dette ikkje berre skal bli ord, er det viktig at me i skulen gjer det me kan for å motverka negative haldningar til nynorsken og leggja til rette for god opplæring.

Erfraringsutveksling

Torsdag 28.mai inviterer vi på Jåttå vgs alle norsklærere som underviser på påbygg til ei samling på skulen vår. Me har invitert Arne Olav Nygard til å halda eit innlegg om digitale tekster som eit utgangspunkt for å samtala om skriveopplæring for elevar på påbygg. Me ønskjer også å ta opp korleis me kan organisera arbeidet med fordjupningsoppgåva. Her tenkjer me oss at me deler erfaringar med kvarandre etter eitt år med ny læreplan. Elles blir det tid til å snakka saman om ulike utfordringar knytta til påbyggingskurset i norsk.

Me trur at me har store nytte av å treffast og utveksla tankar og erfaringar. Sjølv om læreplanen er lik for påbygg og andre studieførebuande kurs, er det spesielle utfordringar knytta til 10-timarskurset.

For å få ein oversikt over kor mange som kjem, har me sett ein frist for påmelding til måndag 27.april. Avdelingsleiarar på skulane i Sør-Rogaland skal ha fått informasjon om dette.

Gud på Sørlandet

Like før jul kom ei praktbok med tittelen Gud på Sørlandet. Ved Universitetet i Agder har det dei seinare åra blitt gjort mykje religionssosiologisk forsking med professor Pål Repstad som primus motor. Arbeidet har resultert i mange artiklar og mykje av stoffet har blitt publisert i bøkene Mykere kristendom og Tro i sør, og nå sist har enkelte korte artiklar blitt utgitt i Gud på Sørlandet.

Gud på Sørlandet gir ei oversikt over ulike sider ved religiøst liv på Sørlandet, alt frå kva religionar som er representert i landsdelen til bedehusliv, kirkeliv, religiøs kunst og Aril Edvardsen for å nemne noko. Pål Repstad kjem i tillegg med tankar om den religiøse utviklinga i landsdelen som han oppsummerer i innleiingskapittelet "En snillere Gud på Sørlandet?"

Tilhøva i Rogaland der eg bur, er ikkje svært ulike slik dei er på Sørlandet. Mange av dei trekka som kjem fram i Gud på Sørlandet, vil difor og finnast i Rogaland og sikkert andre delar av landet. Boka er lettlesen, men ingen lettvektar og difor svært verdfull for religionslærarar som vil skaffa seg religionssosiologisk kunnskap.

Ny bok om modernismen

Det hender ein kjem over bøker som er ekstra interessante og som gir ein oversikt ein ikkje har funne andre stader. For meg er Per Thomas Andersens bok Modernisme, tverrestetiske peilinger i musikk, billedkunst og litteratur ei slik bok. På i underkant av 200 sider har han gitt ein svært nyttig og interessant oversikt over modernismen som strømning innanfor dei kunstartane som er nemnt i overskrifta på boka. Modernismen har med den nye læreplanen fått ein sentral plass i norskfaget, men boka vil og gje nyttig bakgrunnsstoff for andre fag som til dømes historie og religion.

Andersen har gitt boka ein struktur som gjer det greitt for lesaren å følgja frmstillinga hans. Første del av boka er historisk orientert der Andersen ser på viktige føresetnader for modernismen, viktige utviklingstrekk ved modernismen i første halvdel av 1900-talet og nokre trekk ved den strømninga som ofte går under nemninga postmodernismen. I den andre delen tek Andersen føre seg nokre trekk ved modernismen som han ser på som særleg interessante: for det første modernismen sett i høve til urbanitet, inspirasjon frå andre kulturar og den utopiske draumen. For det andre ser han i den andre delen av boka på synet på "selvet" og kroppen innan modernismen.

Særleg den første delen av boka gir ein svært god oversikt over bakgrunnen for og kjenneteikna ved modernismen. Avsnittet med overskrifta "Modernitet, modernisering og modernisme" gir ei oversiktleg framstilling av omgrep som ofte blir brukt, og Andersen får fram tilhøvet mellom dei på ein god måte. Han peikar på fire viktige faktorar som føresetnad for modernistisk kunst: utviklinga innan økomomien, industrialiseringa, den teknologoske og vitskaplege revolusjonen og urbaniseringa. I denne samanhengen trekkjer han og fram tre viktige idehistoriske impulsar som ein del av bakgrunnen for modernismen. Det gjeld Marx´historiske materialisme, Nietzsches syn på religionen og Freuds tankar om mennesket.

Gjennom heile boka fokuserer Andersen både på litteratur biletkunst og musikk. Han trekkjer fram sentrale personar som han viar plass til. Dette gjer at eg som lesar kjem litt på innsida av enkelte personar og verk som til dømes Pablo Picasso med sine kubistiske verk og James Joyce med Ulysses.

Andersens bok er i det heile taket ei svært nyttig bok for den som vil ha ein oversikt over modernismen utan at framstillinga blir altfor detaljert og omfattande. På litt under 200 sider er sjølvsagt mykje utelate, men oversikten er imponerande.

Islamisering

Omgrepet islamisering og ordsamansetninga snikislamisering har svirra i lufta etter Siv Jensens utspel om tilhøva i Rosengården i Malmø. I samanhengen Jensen brukte det, er omgrepet egna til å skapa frykt. Som med omgrepa radikal islam og sharia, er det viktig å vita kva ein legg i begrepet når ein bruker det og ikkje som Siv Jensen berre slengja det ut som om det gjaldt all type påverknad frå islam.

Religionshistorikar Kari Vogt gav på Dagsnytt 18 onsdag 18.mars ein ganske presis definisjon av kva ho legg i omgrepet islamisering. Denne trur eg det er verdt å notera seg: "Islamisering betyr en økende oppslutning om islams kjernesaker, som det å be, det å faste og det å dra på pilgrimsferd osv., altså det som hører med til religionens kjerne. Utover det må man begynne å presisere".

Dersom ein ikkje er nøye med kva ein legg i omgrepa ein bruker, skaper det lett større motsetningar enn naudsynt, og det spreier frykt. Det er viktig at det som kan reknast som naturleg utøving av religion ikkje blir stempla med omgrep som gjer at mange nærmast fryktar at landet vårt skal bli styrt av islamske lover.

Sannhet, tilgivelse og forsoning

I kveld var jeg så heldig at jeg fikk høre NRK-journalist Einar Lunde holde foredrag om Sør-Afrika. Han har besøkt landet en rekke ganger både før og etter det ble slutt på apartheidregimet i 1994. Han var den første norske journalisten som møtte Nelson Mandela etter han ble satt fri, og han var til stede på Desmond Tutus kontor da han fikk telefon om at han hadde fått fredsprisen i 1984.

Det virker ikke lenge siden apartheid ble opphevet, men da jeg satt og hørte foredraget slo det meg at det er nødvendig å fortsette å bli minnet på hva apartheid egentlig var og hvilke krefter som førte til at redselsregimet ble tvunget til å gå av.

Einar Lunde pekte på ideologien som lå bak raseskillesystemet. Så redeslelsfullt det enn kan høres, oppfattet det hvite lederskapet seg som utvalgt av Gud til å styre Sør-Afrika og herske over alle andre som de delte inn i raser etter et nøye system med de svarte nederst. Videre tegnet Lunde opp hvordan raseskillesystemet fungerte. Her er ikke plass for alle detaljer, men det som gjorde sterkest inntrykk på meg var hvor systematisk de hvite gikk fram i sin undertrykkelse. Her er bare noen eksempler: Årlig ble 350.000 svarte arrestert for å ha reist til kommuner utenfor sin egen uten visum, svarte gruvearbeidere som måtte pensjonere seg etter arbeid i de ekstremt helsefarlige gruvene fikk en utedass som gave, dødsskavdroner likviderte vilkårlig mennesker som de mistenkte hadde forbindelse med motstandsbevegelsen. I månedene før Nelson Mandela ble valgt til president fikk den hvite regjeringa ledere av zulu-stammen til å organisere likvidering av over 20.000 ANC-tilhengere. Alle de hvites grusomheter var kjente da Nelson Mandela overtok som president i 1994.

En av hovedårsakene til at apartheidregimet ble tvunget til å gå av var ifølge Lunde at den internasjonale boikotten av Sør-Afrika virket. Landet holdt på å gå konkurs. Desmond Tutus oppfordring om boikott av landet hadde blitt hørt. For meg virker det rart å tenke tilbake på at enkelte norske kristne kritiserte norske prester og biskoper for å gå inn for handelsboikott fordi de ikke ønsket en politisering av kirka.

Einar Lunde trakk fram at Nelson Mandela og Desmond Tutus kristne bakgrunn spilte en vesentlig rolle i forbindelse med avskaffelsen av apartheid. Den naturlige reaksjonen ville vært hevn over de hvite. Istedenfor ble en sannhets- og forsoningskommisjon opprettet der hvite kunne få amnesti ved å innrømme det de hadde vært med på. Mange svarte og hvite ble på denne måten forsonet.

Sannhet, tilgivelse og forsoning ble tre viktige stikkord i prosessen mot et nytt Sør-Afrika. Derfor har arbeidet i Sør-Afrika blitt en modell for freds- og forsoningsarbeid. Lundes foredrag gjorde sterkt inntrykk, ikke bare på grunn av alle grusomhetene som ble trukket fram, men først og fremst fordi han fikk fram hvordan kloke ledere klarte å finne en vei ut av håpløshet på basis av sentrale kristne verdier, noe som gir håp også andre steder i verden.

Sharia light

På Dagsnytt 18 13.mars gjorde Per Sandberg eit forsøk på å beskriva tilhøva i bydelen Rosengård i Malmø. Han brukte då uttrykket "sharia light". Igjen ser me døme på eit presisjonsnivå som gjer det heilt umogeleg å vita kva det er Sandberg siktar til og som gjer det svært vanskelg å få til ein god debatt om islam.

Kari Vogt opererer i boka Islam - tradisjon, fundamentalisme og reform med to definisjonar av sharia. Den første er at ordet kan brukast i vid tyding om både truslære, etikk og rettstradisjon og slik blir synonymt med islam. Den vanlegaste tydinga er likevel at sharia står for islamsk lov og er då summen av alle Allahs påbod og forbod. Kjeldene til denne loven er Koranen og sunnaen, tradisjonen etter profeten som er nedteikna i fleire hadith-samlingar.

Er sharia ein trussel mot samfunnet vårt? Det er i dag ingen statar som utelukkande byggjer lovgivinga si på sharia. Kari Vogt skriv at islamsk lov aldri har vore einerådande i eit samfunn, kanskje med unnatak av Medina. Det er særleg innan familie- og arverett at sharia har stått sterkt og blir brukt i nokre islamske land i dag. Å bruke uttrykk som sharia light om tilhøva i Malmø er difor direkte feil og berre egna til å spreia frykt når uttrykket blir trekt inn i samband med det einskilde kallar snikislamisering. Ved å la omgrep som radikal islam, sharia og islamisering svirra i lufta utan å presisera kva som ligg i uttrykka, er det berre med på å stigmatisera muslimar og skapa falsk frykt hos mange.

Radikal islam

Dei siste vekene har omgrepet radikal islam blitt mykje brukt av politikarar i norske media. Kva ligg i dette omgrepet, og er det eit teneleg omgrep for å karakterisera delar av islam?

For det første er det ut frå samanhengen omgrepet blir brukt i klart at det er noko negativt. Då eg høyrde Siv Jensen for eit par veker sidan snakke om radikal islam var ho svært tydeleg på at dette var noko som burde nedkjempast, og ho samanlikna til og med kampen mot radikal islam med kampen mot nazisme. Då er det iallfall viktig å vita kva som ligg i omgrepet, men problemet er at det har verken Siv Jensen eller Frp klart å tydeleggjera. På Dagsnytt 18 i går 15.mars innrømma Per Sandberg at det er svært vanskeleg å peika ut kven det er ein snakkar om i samband med radikal islam og at faren for å stigmatisera er stor, men at det er fundamentalistane han tenkjer på i samband med radikal islam.

Dermed trekte han inn eit mykje brukt ord som og er problematisk. Martin Kolberg kom litt nærmare ein definisjon av kva han legg i radikal islam: Han meinte med dette "politiske og religiøse grupperingar som stiller seg utanfor demokratiet, som er totalitære, kvinneundertrykkende og voldsoppofrende". Han brukte og omgrepet ekstremisme.

Sjølv om Kolberg kom litt nærmare ein definisjon enn det Siv Jensen har gjort, viser det likevel kor vanskeleg det er å bruke merkelappar på heile grupper. Skal ein då vera presis, må ein igjen gå inn og sjå på kva som til dømes er kvinneundertrykkande i islam.

Eg meiner ikkje at ein skal feia under teppet problematiske sider ved islam, men heller enn å snakka i store bokstavar om til dømes radikal islam, bør ein heller konkret peika på kva det er ved einskilde grupperingar innan islam som ein bør kjempa mot. Uansett bør politikarar og alle som går inn i debatten om islam gjera alt for å unngå stigmatisering og generalisering av heile grupper.

Då Martin Kolberg i Dagsnytt 18 15.mars fekk spørsmål om ikkje politiet har god kontroll med radikale fundamentalister, svarte han at desse er svært få og at politiet har god kontroll på dei. Det eg då lurer på er kvifor Martin Kolberg nå går ut og snakkar om radikal islam. Han nemner svært vagt at det dreier seg om ein mentalitet og at ein må ta folks frykt på alvor. Dette er etter mitt skjøn ein så upresis måte å omtale islam og muslimar på at det i seg sjølv er med på å skape unødvendig frykt blant folk. Det blir å sausa saman vage antydningar som det ikkje er mogeleg å konkretisera.

Det me istaden treng er å forstå at islam er ein svært mangfaldig religion, og at me ikkje kjem nærmare ei forståing av islam med utydelege merkelappar som radikal islam og snikislamisering som har vore brukt i seinare tid. Dersom omgrepet radikal islam skal brukast, bør det etter mitt skjøn reserverast for militante islamistar som vil kjempa for religion med militære middel. Slike grupperingar finst truleg ikkje i landet vårt.