Arne Reidar Hæåks blogg

Nynorsk i skulen

2012-01-24T18:50:00.000+01:00

Kristin Halvorsen har i dag lufta nye tankar om den plassen sidemålet bør ha i skulen. Ho seier at det kan bli aktuelt å endra læreplanen slik at krava i sidemål blir lågae enn krava i hovudmål og at standunktkaraketerar og eksamen i sidemål kan falla vekk. sjølv om det her er snakk om sidemålet, er det ingen tvil om at det er nynorsken fram,legget hennar vil gå utover

Kristin Halvorsen seier at det er urealistisk å ha som mål at elevane skal bli like gode i sidemål som i hovudmål. I dag er læreplanen i norsk i vidaregåande skule slik at dei språklege krava er like høge i sidemål som i hovudmål. Eg kan gjerne vera med på at det blir gjort endringar slik at kompetansemåla i sidemål blir gjort litt enklare enn krava i hovudmål. Dette vil vera snakk om ei justering, ikkje ei rasering slik Halvorsens forslag tyder på.

Dramatisk blir det når Halvorsen seier at det kan bli aktuelt å kutta ut både standpunkt- og eksamenskarakter i sidemålet. Alle veit at standpunktkarakter og eksamen er styrande for innhaldet i eit fag. Ei slik endring av norskfaget vil føra til at dei fleste elevane i vidaregåande skule får svært lite undervisning i sidemålet som for dei fleste er nynorsk.

Eg kan ikkje skjøna anna enn at ein slik politikk er i strid med det som står i regjeringas eiga stortingsmelding nr.35, Mål og meining, som kom i 2009. Der står det mellom anna: "Det å gå inn for eitt norsk skriftspråk i dag ville difor i praksis bety å gjera bokmål til einaste riksspråk i landet, dvs. å ta frå nynorsken offisiell status og offentleg støtte". Å svekkja sidemålet i skulen vil vera første steget mot det regjeringa sjølv har sagt ho vil unngå.

Kvifor er det då så viktig å halda på obligatorisk opplæring i nynorsk for elevar i vidaregåande skule? Før eg svarar er det på sin plass å presisera at det i dag ikkje er eigen karakter i sidemål på yrkesfaglege studieretningar og at elevar med kort butid i landet og elevar som har dokumenterte lese og skrivevanskar får fritak for vurering i sidemål. Stortingsmelding nr 35 svara eigentleg godt på spørsmålet: "For det første må kjennskap til og kompetanse i begge dei to offisielle formene av det norske fellesspråket sjåast som ein nødvendig og sjølvsagd del av norsk allmenndanning som alle nordmenn i utgangspunktet bør ha rett og plikt til å få del i. For det andre er eit alminneleg krav om kunnskap og kompetanse i begge målformer eit instrument for å leggja til rette for at også nynorskbrukarane som eit mindretal i folket skal få dei språklege rettane sine innfridde, og for at nynorsk skal vera godt synleg som bruksspråk på så mange språkbruksarenaer som råd er."
Her blir det heilt rett slått fast at det å kuna norsk, er å kunna bruka begge målformene. Det siste punktet om språklege rettar her er ikkje minst viktig. Nynorskbrukarar blir i praksis diskriminerte til dømes i media der fleire aviser nesten ikkje har stoff på nynorsk og når det gjeld haldninga til nynorsk som kjem til uttrykk (for eksempel hos Søetorp i denne debattråden) hos mange.

Jon Fosse skriv i esayet "Min kjære nynorsk" om språk og identitet. Språket er ein del av identiteten vår. Språkpolitikken i landet vårt har heilt sidan 1885 bygd på jamstilling mellom dei to målformane bokmål og nynorsk. Det har ført til at dei fleste har vore i stand til å bruka begge målformene både når dei les og skriv. Endrar me den statusen sidemålet har i dag, vil det ikkje gå lang tid før mange vil erfara at dei blir framande for nynorsk og dermed for store delar av kulturarven vår. Det vil òg føra til diskriminering av minoriteten som brukar nynorsk og tvinga stadig fleire til å bruka bokmål.

Heller enn å svekkja nynorsken, burde me styrka han i skulen. Ei meir systematisk opplæring i nynorsk allereie i barneskulen gjennom til dømes meir lesing av tekstar på nynorsk, ville kunne vera med på å endra haldningane blant elevane. Det er ikkje tvil om at det i høg grad dreier seg om haldning når mange elevar i dag går ut av skulen med dårlege kunnskapar i nynorsk. Eg kan ikkje skjøna at svaret på dette problemet er å ta vekk karakterar og drastisk senka krava til kunnskap.

Religionsfaget viktigere enn noensinne

2012-01-09T19:36:00.002+01:00

I dagens Aftenposten argumenterer førsteamanuensis ved BI, Espen Andersen, for at religionsfaget bør forsvinne fra skolen. Istedet skal et utvidet historiefag og samfunnsfagene ta opp i seg en del av innholdet i dagens religionsfag. Det vil ifølge Andersen føre til en mer vitenskapelig tilnærming til religion og etikk.

Andersen setter spørsmålet om religion i skolen på spissen ved følgende utsagn: "I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem". Andersen bruker her "eventyr" i betydningen fantasifortellinger. Slik nedvurderer han religionenes trosinnhold til noe det ikke er verdt å beskjeftige seg med. Det som er interessant for Andresen er religionenes innflytelse i historien og hva etikken kan bidra med i samfunnet. Dette er selvsagt interessant, men det vil være umulig å forstå religionenes innflytelse løsrevet fra trosinnholdet. Ordbruken her viser også en nedlatende holdning til noe som betyr mye for mange mennesker. Skal man prøve å forstå andre menenskers religiøse tro eller livssyn, kan man ikke starte med å kalle det de tror på for eventyr.

Det ser ikke ut til at Andersen har særlig innsikt i hva religionsfaget inneholder. Religionskritikk er et viktig mål i læreplanen i religion og etikk i videregående skole. Elevene skal kunne "gjøre rede for og vurdere ulike former for religionskritikk". Kritisk vurdering av religioner og livssyn er altså et uttalt mål i religionsfaget. Det blir videre tatt opp en rekke spørsål om religionenes plass og rolle i samfunnet. Religionssosiologien har fått en større plass i religionsfaget etter Kunnskapsløftet. Elevene skal også kunne "reflektere over det pluralistiske samfunnet som etisk utfordring".

Det virker som at Andresen bygger på en tanke om at religionene blir mindre viktige i samfunnet. Det var lenge en utbredt tanke at bare menneskene ble mer opplyste, ville religionen forsvinne. Så har det motsatte skjedd. Sekularisering er et viktig trekk ved samfunnsutviklinga i vår del av verden, men samtidig ser vi en resakralisering ved at religionen dukker opp i nye former. Andersen viser igjen en svært nedlatende holdning til religiøs tro når han setter religiøs tro opp mot virkeligheten. Han sier dermed at virkeligheten er bare det som kan beskrives vitenskapelig. Det som har med tro å gjøre er dermed ikke virkelig og ikke verdt å bruke tid på i skolen.Å hevde at bare det som kan etterprøves med vitenskapelige metoder, er virkelig, er også en trosoppfatning.

Religionsfaget er i dag viktigere enn noensinne. Hvis vi skal forstå hverandre, er kunnskap viktig. Det er også viktig å kritisk kunne drøfte og vurdere både innholdet i religionene og måten religion praktiseres på. Religionsfaget burde styrkes heller enn å forsvinne i andre fag. Selvsagt er det viktig å forstå religionene i forhold til historie og samfunnsfag, men ikke på bekostning av det å sette seg inn i trosinnholdet i religionene. I dag er det dessverre slik at religion har svært liten plass både på påbyggingsåret og i yrkesfagene. Det er svært merkelig at det skal gå an å få studiekompetanse uten religion og etikk.

Religionskritikk på avveier

2012-01-05T09:16:00.001+01:00

I dagens nettutgave av Vårt Land er et godt eksempel på hva religionskritikk ikke er.
Metallbandet Taake er nominert til Spelemanssprisen. I en av tekstene, "Orkan", er det brukt sterke ord om islam: "Til helvete med Muhammed og muhammedanerne". I tillegg kalles de som brenner flagget svin. Hele teksten har et voldelig preg der det manes til kamp.

En av vokalistene uttaler at hensikten er å drive religionskritikk og at det ikke dreier seg om oppfordring til vold eller rasisme. Dette blir helt meningsløse utsagn. Det er ikke religionskritikk å skjelle ut andre. Teksten er rett og slett på et slikt lavmål at den kun egner seg til å spre hat og aggressivitet.

Dette kan være et greitt eksempel å trekke fram i klasserommet fordi det er så tydelig.

Kritisk til islam?

2011-12-20T22:51:00.001+01:00

Per Willy Amundsen kalte innlegget sitt i Aftenposten "Hvorfor jeg er kritisk til islam". Er det så grunnar for å vera kritisk til islam? Før eg svarar på spørsmålet, er det nokre enkle grunnleggjande fakta som må vere på plass.

For det første må ein skilja mellom islam og muslimar. Muslimar er like forskjellige som alle andre og praktisererer religionen sin på ulike måtar. Det er ikkje så rart at mange muslimar opplever det urettferdig når islam blir nemnt i same andedrag som terrorisme og kvinnenundertrykking. Istaden for å skjera alle over ein kam, må me læra oss å differensiera.

Når Amundsen i sitt innlegg omtalar islam, brukar han omgrep som fundamentalisme og snikislamisering. Det siste omgrepet er det heilt ubrukeleg og meiningslaust, og det er med på å byggja opp fiendebilete, som er noko heilt anna enn religionskritikk. Det speler på at muslimar seiler under falskt flagg og eigentleg er ute etter at islam skal få gjennomsyra det norske samfunnet.

Omgrepet fundamentalisme er heller ikkje noko godt omgrep fordi det blir brukt i mange samanhengar. I dag er det vanlegere å bruke islamisme (som igjen kan vera mykje forskjellig), men det har kanskje ikkje dei same negative konnotasjonane som Amundsen er ute etter. Skal ein bruka eit meir presist ord om dei ytterleggåande muslimane, er kanskje salafijihadisme det mest dekkande. Denne type ytterleggåande islamisme ser me få teikn til i Noreg.

Ein får inntrykk av at Per Willy Amundsen er ute etter å beskytta det norske samfunnet mot islam. Islam blir sett på som noko øydeleggjande og noko som bryt med rasjonell tenking. Det ser ut til at Amundsen er villig til å sjå bort frå både ytringsfridom og pluralisme som ideal berre ein kan halda islam på avstand. Toleranseidealet er altså ikkje så farleg når det kjem til islam. Ideala frå opplysningstida, som Amundsen hyllar, er berre viktige når dei kan verna oss mot islam.

Det skal vera alle sin rett å argumentera og misjonera for det ein trur på om det er politikk eller religion det gjeld. Ytringsfridomen må ha vide grenser, og det må vera eit ideal å unngå å skapa fiendebilete av dei som tenkjer og trur annleis enn ein sjølv gjer.

Når prinsippa om differensiering og omsynet til viktige menneskerettar er på plass, skal ein ikkje vika unna for religionskritikk, anten det er ein filosofisk kritikk eller ein kritikk av religiøs praksis. Negative utslag som undertrykking, einsretting, tvang og vald må koma fram i lyset. Ein må til dømes ha rett til å stilla spørsmål med kva muslimar legg i underkasting under Allah og påpeika at det tradisjonelle islamske synet på skilsmisse og arv fører til diskriminering av kvinner. Så skal me sjølvsagt ta avstand frå salafijihadismen som bryt med dei fleste grunnleggjande menneskerettar, men me skal ikkje skulde alle muslimar for direkte eller indirekte å støtta denne ytterleggåande retninga.

I klasserommet er det ofte tema som bruk av hijab, undertrykking av kvinner og terrorisme som kjem fram i diskusjonar. Det er viktig at desse temaa blir tekne opp. Ein måte å gjera det på er å invitera ein eller fleire muslimar til klassen og la elevane få diskutere med personar som har eit innanfråperspektiv på religionen. Det kan vera nyttig for elevar å sjå at muslimar ser ulikt på ein del spørsmål. Dei bør òg få sjå at måten Per Willy Amundsen driv islamkritikk på, er med på å byggja opp unødvendige fiendebilete og at kunnskap er viktig for å vurdera religion.

Fordummande religions- og islamkritikk

2011-12-17T20:34:00.001+01:00

Framstegspartiets stortingsrepresentant Per Willy Amundsen hadde 16/12 ein kronikk i Aftenposten med overskrifta "Hvorfor jeg er kritisk til islam". Innlegget hans er fullt av generaliseringar og feilaktige påstandar både om vitskap, kristendom og islam. Amundsen prøver å visa at islam ikkje kan samaeinast med dei verdiane dei vestlege samfunna byggjer på, men mislukkast totalt fordi faktagrunnlaget hans ikkje stemmer.

Amundsen startar med ei lovprising av vitskapen og slår til med følgjande utsegn: "Jeg er sikker på at vitenskapens vei er den eneste riktige". Vitskapen stiller han så opp som motsetning til religionen. I Vesten var mellomalderen ifølgje Amundsen prega av kristenfundamentalisme som fungerte som et hinder for fornuft og vitskap. Dette er ikkje berre ei grov forenkling, men direkte feil. Det er i mellomalderen me finn grunnlaget for moderne vitskap. Realiteten er at kyrkja i det store og heile var positive til vitskapen. Bjørn Are Davidsen (forfattar av boka Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø) som har teke eit oppgjer med mange av mytane om mellomalderen, skriv følgjenade i eit innlegg på Verdidebatt:

Var noe demonstrert naturfilosofisk - enten av middelalderens egne lærde, hos de gamle grekere eller mer moderne arabere - tolket Kirken Bibelen i lys av dette, så lenge det ikke begrenset Guds allmakt. Dette åpnet for at man i stedet for å definere virkeligheten rent filosofisk, også ble tilskyndet til å gå ut og se etter. Skulle vi finne hvilke lover Gud hadde lagt inn i naturen, måtte vi reise oss fra lenestolen

Vidare nemner Amundsen Galileo Galilei som representant for den nye vitskapen som blei knebla av kyrkja. Oftast blir det framstilt som at kyrkja var motstandar av det nye heliosentriske verdsbiletet og at Galileis tankar om at jorda ikkje lenger var i sentrum av universet, var i strid med Bibelen. Dette stemmer ikkje. Det var ikkje dei nye tankane som gjorde at Galilei blei sett i husarrest, men at han hadde omtalt paven på ein respektlaus måte. Difor blir det utan historisk grunnlag å framstilla Galieli som martyr for vitskapen og forfulgt av kristenfundamentalistar.

Amundsen opererer òg med ei nærmast total motsetning mellom vitskap og religion. Målet er å visa at islam i dag har same rolle som den såkalla kristenfundamentalismen hadde tidlegare. Han hevdar at det meste av den muslimske verda er på same nivå som den vestlege verda var på i mellomalderen. Samanlikninga er totalt meiningslaus. Ho føreset at religionen i mellomalderen hindra fornuft og framskritt, noko som eg ovanfor har vist ikkje stemmer. I tillegg har samanlikninga som premiss at islam ikkje kan foreinast med fornuft og vitskap. Amundsen ser sjølvsagt heilt bort i frå at muslimske vitskapsmenn tidleg gjorde store gjennombrot innan matematikk, kjemi og medisin.

Per Willy Amundsen hevdar at islam er årsaka til at mange muslimske land ligg bak den vestlege verda i utvikling. For det første generaliserer Amundsen ved å plassera alle muslimske land på same utviklingsnivå. For det andre ser han galant vekk frå at faktorar som kolonialisering, korrupsjon og despotiske leiarar kan vera ein del av årsaka til problem i mange av dei muslimske landa.

Islam er ifølgje Amundsen ein fare for samfunnet vårt. Han seier at ei altfor stor innvandring er ein fare for samfunnsmodellen vår. Det er typisk å gjera innvandring og integrering til eit spørsmål om islam og oversjå at svært mange som kjem til landet vårt, ikkje er muslimar. Vidare er det typisk å omtala islam som ein storleik der dei fleste er fundamentalistar og dersom dei ikkje er det, er dei i alle fall ute etter å snikislamisera samfunnet vårt for å bruka Siv Jensens og Amundsens eige ord. Amundsen meiner det er greit at muslimar praktiserer religionen sin privat, men dei må for all del halda religionen for seg sjølv og ikkje ta han med seg ut i det offentlege rommet. Her ser altså Amundsen totalt vekk frå verdiar som ytringsfridom og pluralisme, verdiar som han sjølv hyllar i innlegget sitt.

"Kanskje historieløsheten er mer utbredt enn vi er villig til å innrømme?" spør Amundsen. Amundsens innlegg er eit bevis på korleis det går når ein argumenterer ut i frå grove overforenklingar og direkte feil oppfatning av historia. Den historieløysa Amundsen er så redd for, er diverre grunnlag for hans eigen argumentasjon.

Google-buddhisme

2011-11-01T18:31:00.000+01:00

For nokre dagar sidan gav den danske religionssosiologen og generalsekretær i Det danske Bibelselskapet, Morten Højsgård ut boka Den tredje Reformation med undertittelen "Fra statskristendom til google-buddhisme". I boka hevdar Højsgård at danskene står overfor den største omveltinga i religiøse verdiar på 500 år. Den første reformasjonen kom med Harald Blåtand omkring år 1000, den andre med Christian III på 1500-talet, og nå er det iferd med å skje ein ny religiøs reformasjon i det danske samfunnet.

Kva er så det Højsgård kallar google-buddhisme? Det er ein type religiøsitet der ein plukkar litt her og der og då særleg frå buddhismen. Det er en form for individuell religiøsitet som ikkje er prega av dogme, men av spørsmålet om kva som gjev ein sjølv lykke og meining. Det er ein søken etter det guddommelege i mennesket og vegen går gjennom yoga, meditasjon og kurs i sjølvutvikling. Tru på karma og reinkarnasjon kan òg vera ein del av denne religiøsiteten. Dersom ein ikkje tolkar dei kristne dogma bokstaveleg, men billedleg, kan google-buddhismen òg kombinerast med kristendom.

Højsgård viser til undersøkingar som fortel at 69 prosent av danskane hevdar at det er heilt i orden å plukka det beste frå ulike religionar og så setja saman si eiga tru. Det er eit typisk trekk ved moderne religiøsitet at einskildmennesket ikkje vil la seg styra av autoritetar som prestar og biskopar, men vera herre i eige hus på den måten at ein sjølv vil velja kva ein vil tru på. Når han får spørsmål om kva som er hovudinnhaldet i det danskar trur på idag, så svarar han politimester Bastians Kardemommelov ispedd austleg mystikk.

Højsgård er kritisk til fokuset på sjølvutvikling innan den nye religiøsiteten. Han meiner den kan gje grobotn for egoisme og mundre fokus på kva som er best for medmenneska. Trua på at guddommen finst inni oss og ikkje er noko ytre som grip inn i liva våra, verkar i same retning.

Den individualistisk prega religionen fører igjen til pluralisme. Det tyder at det blir vanskeleg å koma fram til noko felles. Dermed kan grunnen under folkekyrkja stå i fare for å smuldra opp.

Det er ingen tvil om at me ser nokre av dei same tendensane i Noreg som i Danmark. Det blir ikkje mindre religiøsitet blant folk, men religiøsiteten endrar karakter. Det går i retning av meir individualistisk prega religiøsitet, gjerne prega av New Age og austleg mystikk, men ofte ein svært tolerant form for religisøitet som ikkje treng ha ein front mot kristendommen, iallfall ikkje ein form for kristendom som ikkje er dogmatisk. Me ser typiske postmoderne trekk som at ein kan shoppe litt her og litt der og så røre samemn sin egen grøt.

Kjelder

http://www.dr.dk/P1/Religionsrapport/udsendelser/2011/10/24110225.htm

http://www.hoejsgaard.net/

Skepsis mot muslimer

2011-10-29T23:23:00.000+02:00

Denne veka kom undersøkinga som viser at ein av fire nordmenn meiner at islam er ein trussel mot norsk kultur. Like mange meiner at det er for mange muslimar i landet.

For to år sidan gav den svenske journalisten Andreas Malm ut boka Hatet mot muslimer det han set søkelyset på den aukande islamofobien i Europa. Han hadde òg eit innlegg i Dagbladet like etter 22.juli der han analyserte ein del av dei islamofobe tankane til Anders Behring Breivik.

I Hatet mot mulimar er Malm innom tankane til den amerikanske sosiologen Samuel Huntington som er kjent for teorien om samanstøytet mellom sivilisasjonane (The Clash of Civilization). Denne teorien er etter mitt skjøn relevant for å forstå den skepsisen mange nordmenn har mot muslimar. Huntington hentar bilete frå geologien og samanliknar det han kallar sivilisasjonar med kontinetalplater, og når desse støyter saman blir det uro. Vesten er særleg utsett for trusselen frå islam fordi talet på muslimar aukar så sterkt: "Muslimerna utgör et omedelbart problem i Europa. De har ställt til en demografisk invasion og hotar kontinenten med islamisering. Räddningen ligg i att reducera den muslimska närvaroen - om bara Europa är berett at betala priset - genem att hindra innvandring och ytterligare begränsa existerande innvandrargrupper" (sitert etter A.Malms Hatet mot muslimer s.133).

Huntingtons synspunkt byggjer på fleire faktorar. Eitt av dei er at han ser sivilisasjonane som kontrastar. Han seier at det finst grunnleggjande motsetnader mellom den vestlege og den islamske kulturen og seier til dømes at ein innan den vestlege kulturen konsekvent har motsett seg spreiing av kjernevåpen, har arbeidd for demokrati og menneskerettar. Islam derimot gjev grobotn for spreiing av atomvåpen og terrorisme. Feilen med Huntingtons teori er både at han har eit stereotypt bilete av kva ein sivilisasjon er og at han ser ut til å ha ei essensialistisk oppfatning av islam.

Kva er det så som kan hindra at tankane til huntington og konspirasjonsteoriar vinn fram? Den norske undersøkinga viser at skepsisen mot muslimar er langt mindre i område der det bur mange muslimar enn i område der det bur få. Kontakt med muslimar byggjer ned fordommar og mistillit. Det trur eg er det viktigaste. Som religionslærar håpar eg sjølvsagt at auka kunnskap òg skal føra til færre fordommar. Om det er tilfelle er vanskelg å måla. Professor i religionshistorie, Knut S. Vikør, hadde eit tankevekkjande innlegg om dette like etter 22.juli-tragedien.

Andreas Malms bok bør lesast av mange. Han viser både kva som er grobotnen for islamofobi, og han tek for seg korleis debatten i Europa har blitt prega av konspirasjonsteoriar og frykt for at islam skal bli dominerande.

Feilinformsjon om muslimske elevar

2011-09-24T07:27:00.002+02:00

Nedanfor er lesarinnlegget eg hadde på trykk i Vårt Land 24/9-2011

Tor Dag Kjosavik har i VL 19/9 eit innleggmed tittelen ”Vi må ikkje bli blinde”som svar til Hans Aage Gravaas. Iinnlegget skriv Kjosavik dette om muslimar i skulen: ”Hvis det kommer muslimerinn i en norsk skoleklasse må svinekjøtt fjernes fra skolekjøkkenet. Gymnastikkog felles bading for gutter og jenter blir umulig. Vil utviklingen gå mot delteklasser og separate skoler?”

Eg arbeider ved ein vidaregåande skule iStavanger og skreiv i 2008 ei masteroppgåve om muslimske elevar i vidaregåandeskule i Rogaland og Akershus, og det eg fann ut etter å ha intervjua 20muslimske elevar , var noko anna enn det biletet Kjosavik teiknar.

For det første skjer Kjosavik allemuslimske elevar over ein kam. Muslimske elevar er ei svært samansett gruppe.Blant dei eg intervjua var det alt frå sekulære muslimar som åt svinekjøt tilreligiøse som ønskte å ta trua på alvor. Det som overraska meg var at dei religiøse òg utgjorde ei mangfaldiggruppe. Eg trefte jenter som gjekkmed hijab, overheldt bønene, men ikkje såg det som noko problem å ha gymnastikkog dela garderobe med andre jenter. På den andre sida møtte eg gutar som ikke ville dusja saman med andregutar, men som elles ikkje var spesielt religiøst aktive. Slik kunne eg haldefram med ulike døme. Men eg møtte ingen som uttrykte ønske om eigne klassareller skular for muslimske elevar.

Fleire av dei eg snakka med, meinte detvar naturleg at det blei arrangert julegudstenester. For nokre var detunaturleg å vere til stades ved sike arrangement, men det var òg fleire som sadei var med på slike samlingar sjølv om dei ikkje deltok aktivt.

Det var ikkje ønske om å bli særbehandlasom kjenneteikna dei muslimske elevane. Det dei opplevde som problematisk var åmøte nokre lærarar og etnisk norske elevar med fordommar. Ei jente nemnde at hoav ein kroppsøvingslærar hadde blitt møtt med følgjande kommentar: ”Eg truddeikkje muslimske jenter var så flinke i kroppsøving”. Ei anna jente hadde blitt møtt med forundring då ho sa hohadde planar om å bli tannlege. Andre igjen opplevde det som ubehageleg åstadig bli konfrontert med tema som terror og tvangsekteskap når islam bleiomtalt eller diskutert i klasserommet.

Dette er sjølvsagt ikkje heile biletet av situasjonenfor muslimske elevar i norsk skule, men poenget mitt er at den typegeneraliseringar og feilinformasjon som Kjosavik gjer seg skuldig i, er med påå teikne eit stereotypt og direkte feil bilete av muslimske elevar, og han ermed på å gjere oss blinde for mangfaldet.

Viktig uttalelse fra Religionslæreforeningen.

2011-05-10T21:43:00.004+02:00

For noen få dager siden kom Religionslærerforeningen med en uttalelse der de krever at Religion og etikk må bli obligatorisk fag for yrkesfagelever som tar påbyggingsåret. Uttalelsen kan du lese her.

Fleire gode nettsider

2011-05-09T20:42:00.006+02:00

Eg har tidlegare skrive litt om aktuelle danske nettsider for religionsfaget.

Eg vil trekkja fram nokre norske nettstader som òg er

interessante for religionslærarar og andre interesserte

1.Knut Vikørs blogg

Her er oppdatert og god informasjon om situsjonen i dei arabiske landa.

2.Religionsnheiter på Verdibørsen på P2

Ein gong i månaden er Jan Opsal, Tarald Rasmussen

og Ingvild Gilhus gjester og tar for seg religiøse

nyheiter. Verdibørsen har i tillegg mange aktuelle

tema for religionsfaget

3.Olav Elgvins blogg

Her er mye interessant stoff om situasjonen ttil og meiningar blant muslimar i Noreg

4.Den norske muslimen Valgerds blogg

Hizb ut-Tahrir

2011-01-22T12:59:00.003+01:00

Dei siste dagane har ein ny islamistisk organisasjon dukka opp i norske media. VG-Nett hadde 16/1 eit oppslag om at denne organisasjonen er iferd med å etablera seg i Noreg. Stortingsrepresentantane Hans Olav Syvertsen (Krf) og Per WillY Amundsen (Frp) var raskt ute og kravde forbod mot organisasjonen i Noreg. Statsekretær Terje M: Pedersen i Justisdepartementet avviste forbod på grunnlag av retten til ytringsfridom.

Kvifor er så denne organisasjonen så omstridt? Han er noko av det mest ytterleggåande ein kan finna av islamistiske organiasjonar. Målet er å gjenoppretta kalifatet. Dei har oppretta grupper i Storbritannia, Sental-Asia og Danmark, men er forbodne i Midtausten og Tyskland.

Oppheving av nasjonsgrenser eit mål. Difor kritiserer dei både ayatollah-regimet i Iran og kongedømmet i Saudi-Arabia, og dei har sterk front mot alle muslimar som går inn for demokrati, òg dei som står for tanken om at shura kan sameinast med demokrati. Den einaste loven som eksisterer er Allahs lov slik han kjem til uttrykk i Koranen og sunnaen.

Dei står for svært konservative synspunkt i andre saker òg. Dei vil ha døddsstraff for apostasi (fråfall) og blasfemi. Så lang eg har sett står dei for det tradisjonelle islamske stadpunkt som gjev visse priveligium til jøder og kristne (dhimmi). Elles seier dei at rollen til kvinna er å veramor og ha ansvar for heimen.

Det mest kontroversielle i det siste er at leiarar i Hitz ut-Tahrir skal ha oppfordra til drap på danske soldatar i Afghanistan slik det kom fram i ein reportasje i dagens utgåve av Kristelig Dagblad.

I eit innslag i Dagsnytt 18 21/1 uttalte Kari Vogt seg om organisasjonen. Ho understrekte at dei har skapt mykje irritasjon i moskéane og at norske muslimske leiarar har uttrykt sterk bekymring sjølv om dei ikkje har noko etablert miljø i Noreg.

Ein kan diskutera om forbod mot slike organisasjonar er rette vegen å gå. Dei får fort mykje publisitet på den måten. Kanskje er det best at dei får koma fram med synspunkta sine, og så får PST ta seg av det som måtte vera av farer i høve til terror.

Ressurssider for religionsfaget

2011-01-18T12:09:00.005+01:00

Den danske avisa Kristelig Dagblad har svært gode både nyhets- og ressurssider som kan brukes i forhold til religionsfaget. Går du inn på religion.dk, finner du svært mye informasjon om verdensreligionene og på temasidene, er mange spørsmål i forhold til livssyn og etikk tatt opp. Det meste av stoffet på sidene er like relevant for norske som for danske forhold. Nesten hver dag dukker det opp aktuelle saker i forhold til religionsfaget. Det er bare tida vi har til rådighet i faget som setter begrensninger.

Kristelig Dagblad sine nettsider er gode ressurssider både for lærere og elever. Her er mye å hente i forhold til oppgaver underveis i året og muntlig eksamen. At sidene er på dansk, er ikke noe hinder. Det er heller en fordel siden nordiske språk inngår i norskfaget

En annen aktuell nettside er Film og tro, også denne dansk. Her kommer anmeldelser av alle filmer som har en tilknytning til religion og livssyn. Det er lett å søke på sidene etter nyheter og filmanmeldelser. Her skulle det ligge til rette for samarbeid mellom religions- og norskfaget.

Dersom man legger Kristelig Dagblad til i Google Leser, vil man hele tida få oppdateringer om aktuelle saker fra avisa. Sidene til Film og tro kan man holde seg oppdatert om via Facebook.

Film om Det muslimske brorskap

2010-11-29T09:18:00.011+01:00

I kveld viser TV2 Walid-al-Kubaisis (manusforfattar) dokumentarfilm Frihet,likhet og Det muslimske brorskap. Filmen er allereie omtala av mellom andre religionsforskar Olav Elgvin i Dagbaldet og Espen Utaker i laurdagens papirutgåve av Vårt land. På Verdibørsen på P2 28/11 er det eit intervju med al-Kubaisi og "Sånn er livet" i morgon tek opp filmen med utgangspunkt i spørsmålet om det skjer ei islamisering av Europa. Sjølv har eg ikkje sett filmen ennå, men eg tenkjer at dette er ein film det kanskje går an å bruka i religionsundervisninga. Eg må sjølvsagt sjå han før eg bestemmer meg, men at temaet er aktuelt, finst det ingen tvil om.

Læreplanen seier at ein skal ta for seg ulike retningar innan islam. I tillegg til den tradisjonelle delinga i sunna og shia er det naturleg å sjå på både islamisme og moderate/modernistiske retningar. I Kubaisis film dreier det seg først og fremst om det muslimske brorskap men òg om kva syn sekulære muslimar har på Det muslimske brorskap.

Det er etter mitt skjøn sentralt å få fram at det finst ulike syn på kva innverknad islamisme har i dagens Europa. Dette er komplisert, men det er viktig at elevane forstår at islamisme er eit mangfaldig fenomen og at det finst ulike syn på kva mål og kva innverknad islamistiske retningar har i Europa. Det er sjølvsagt interessant å sjå på kva bilete filmen teiknar av Det muslimske brorskap, men like interessant kan det vera å diskutera kva filmen seier om sekulære muslimar og få fram at Kubaisi gir si tolking av islamismen i Europa. Ein kan òg diskutera om filmen er med på å stø opp under islamofobi. Kanskje kan ein ved hjelp av filmen få elevane til å vera litt kritiske i møte med all den informasjonen som kjem om islam i dag.

Er norskfaget for omfattande?

2010-11-24T18:16:00.006+01:00

Nyleg kom rapporten i samband med evalueringa av norskeksamen i vår. I rapporten påpeiker Skrivesenteret at læreplanen er for omfattande og kompleks. Det er eg einig i.

Eg underviser mellom anna på påbyggingskurset og opplever kvart år at det er umogeleg å dekkja alle måla i læreplanen tilfredsstillande. Mange mål er svært omfattande og ein veit sjeldan når ein har arbeidd grundig nok med dei. Det gjer at faget til tider, både av lærarar og elevar, blir opplevd som å gjennomføra eit maratonløp utan at treningsgrunnlaget er i orden.

Kor omfattande og i tillegg utydeleg delar av læreplanen er, viser berre desse to eksempla:

1."Elevene skal kunne forklare hvordan litteratur og kunstuttrykk i og utenfor Norge har

påvirket hverandre de siste århundrene."

2."Elevane skal kunne drøfte fellesskap og mangfald, kulturmøter og kulturkonflikter med

utgangspunkt i et bredt utvalg av norske og utenlandske samtidstekster i ulike sjangre."

Det er mykje positivt med den nye læreplanen, men han er for omfattande. Eg har ikkje svaret på kor det bør kuttast, men måla bør bli tydelegare slik at me veit meir presist kva omfanget bør vera. Dette handlar ikkje om nivåsenking, men om å få ein tydelegare og meir realistisk læreplan. Sjølvsagt må det vera valfridom og ulike vegar til måla, men viss måla blir opplevd som uoppnåelege, fører det til at motivasjonen hos elevane forsvinn. For læraren er det frustrerande å ikkje heilt vita når klssen har arbeidd nok med måla og om ein finn tid til å koma innom alle. Difor bør det koma justeringar i læreplanen.

"Da jorden ble flat"

2010-11-14T12:56:00.011+01:00

Eg har nettopp lese delar av boka "Da jorden ble flat" av Bjørn Are Davidsen. Dette er ei bok som burde interessera mange, både lærarar og elevar. Boka tek eit oppgjer med ei rekkje myter, særleg om kor mørk middelalderen var. Davidsen tek eit oppgjer med myter som at kyrkja hevda at jorda var flat, at kyrkja i middelalderen hindra rasjonell tenking og utvikling av vitskapen og at striden om Galileo Galileis oppdagingar var ein strid mellom tru og vitskap.

Davidsen prøver ikkje å leggja skjul på mange feilgrep frå kyrkja si side, men han viser at biletet av ei kyrkje som meinte at Bibelen var i strid med nye vitskaplege sanningar, ikkje stemmer. Han får ved sitat både av m.a. Augustin, Abelard, Thomas av Aquinas og Luther fram at tru på fornuften slett ikkje var noko nytt som kom med opplysingstida. Han hevdar med styrke òg at førestillinga om at alle teologar i middelalderen meinte at Bibelen skal tolkast bokstaveleg, ikkje er rett.

I norskfaget er det moderne prosjekt eit sentralt omgrep. I undervisninga kan det vera ein fare for at ein legg for stor vekt på brotet mellom gamalt og nytt og at ein teiknar eit urettvist bilete av kyrkja som motstandar av det nye. Når ein brukar ord som framskritt og fornuft som sentrale kjenneteikn ved det læreplanen kallar det moderne prosjekt, må ein samstundes få fram at dette ikkje er omgrep som berre står i motsetning til tenkinga i middelalderen, men at vitskaplege framskritt gjorde trua på fornuften og framskrittet sterkare. Davidsens bok viser i tillegg til kor viktig det er med god kildekritikk.

Undervisning om islam

2010-11-03T17:45:00.012+01:00

Det er ei stor utfordring å få fram mangfaldet i islam i

undervisninga.Det er likevel viktig å få det fram

og gje elevane hjelp til å forstå det. I media er det oftast det

oppsiktsvekkjande og dramatiske som dominerer, og difor

sit mange elevar med tankar som koplar islam og terrorisme,

islam og kvinneundertrykking, islam og hat for å nemna noko.

Poenget er ikkje å seia at desse koplingane

ikkje eksisterer, men at dei ikkje er heile biletet.

Olav Elgvin har ein blogg med fleire innlegg som kan vera

bakgrunnsstoff for læraren eller presenterast direkte for

elevane. Her vil eg kort trekkja fram tre innlegg der han tek

opp grunnleggjande spørsmål om korleis me kan forstå islam:

1.I innlegget "Islam eller muslimer" understreker Elgvin eit

ganske sjølvsagt poeng som likevel er viktig å få fram: Vi må

skilje mellom islam som religion og muslimar.

2.Elgvin forsøker å teikna eit kart over norske muslimar for å

få fram mangfaldet.Kartet fungerer som eit pedagogisk

verkemiddel for å få oversikt. Det er likevel viktig å presisera

at alle slike inndelingar berre er hjelpemiddel for å få oversikt.

3.Elgvin skriv òg eit innlegg om det å vera muslim i eit land der

muslimane er i majoritet og det å vera muslim som del av ein

minoritet. Ein kan ikkje overføra måten muslimar opptrer på i

muslimske land til kva dei står for når dei kjem i minoritet.

Han peiker til dømes på at mange muslimar i minoritet kjempar

formenneskerettane fordi dei opplever å vera diskriminerte

mens muslimar imajoritet ikkje er like opptekne av menneskerettane.

Dei tre innlegga eg har nemnt kan vera ein hjelp til å få fram kor

mangfaldig islamsom religion er og gjera oss meir medvitne om

at muslimar er like forskjellige som alle andre.

Nyreligiøsitet i klasserommet

2010-09-14T11:30:00.006+02:00

Ingen skal kunne påstå at religionsfaget ikkje er aktuelt. Spørsmål som dreier seg om religion er framme i massemedia kvar einaste dag, og skal me forstå noko av det som skjer, treng med kunnskap. Denne kunnskapen skal religionsfaget vera med på å gje elevane. I læreplanen for religionsfaget er eitt av kompetansemåla å drøfte religiøs søking i vår tid. Kva passar då betre enn å ta utgangspunkt i eit dagsaktuelt tema?

Akkurat nå er det tema kring nyreligiøsitet som er svært aktuelle. Her i Stavanger-området er det ekstra blest om Märtha Louises engleskule sidan ho skal halde todagarsseminar på Sola. Eg har prøvd å samla nokre ressursar som kan vera aktuelle å bruka i undervisninga og som utgangspunkt for diskusjon i religionsklassar.

For det første har det kome ferske tal om kva haldning nordmenn har til nyreligiøsitet. Desse tala er samla og omtalt i boka Religion i dagens Norge, redigert av Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt. Artikkelen "Mot en alternativreligiøs revolusjon" av Pål Ketil Botvar og Jan-Olav Henriksen tek opp spørsmål omkring nyreligiøsitet i samfunnet vårt. Stiftelsen Kirkeforskning har lagt ut ein omtale av artikkelen på nettsidene sine.

Viss ein er på jakt etter ein kortfatta oversikt over nyreligiøsitet i historisk samanheng, kan eg anbefala Erik Thorstensen artikkel "Nyreligiøsitet og kvasireligion". Artikkelen gir ei oversikt over teosofi, spiritisme og dei nyreligiøse strømningane frå 1960-talet og fram til i dag.

Ein avisreportasje frå Stavanger Aftenblad måndag 6.september gir grei oversikt over nokre av synspunkta til Märthe Louise. Denne er eit greitt utgangspunkt for å diskutera i kva grad Märtha Louises tankar er religiøse og om ho bryt med kristendommen sidan ho sjølv presenterer seg som kristen og samstundes seier at verksemda i engleskulen ikkje har noko med religion å gjera.

Utdrag frå debattprogrammet Aktuelt måndag 13.september er òg aktuelt å bruka i klasserommet. Det ligg ute i Nett-TV (her). Her møter me eit medium, ein statsvitar, ein religionsforskar og ein teolog, og det er interessant å sjå korleis mediet argumenterer og kva innvendingar dei andre har mot noko av det Märtha Louise har uttala seg om, då særleg kontakt med døde.

Som om ikkje dette er aktuelt stoff nok, ligg óg programmet for Alternativmessa i Stavanger i slutten av september ute på nettet. I programmet ser ein kor mangfaldig det som går under nemninga nyreligiøsitet er.

Erfaringa mi så langt er at spørsmål om nyreligiøsitet skaper engasjement blant elevane. Utfordringa er å få oversikt over noko som er svært mangfaldig, men samstundes kan det opna for interessante diskusjonar i klasserommet.

Islamisme

2010-08-24T14:19:00.002+02:00

Etter at jeg skrev forrige innlegg, kom jeg over et interessant innlegg om islamisme skrevet av Cecilie Schiøtt. I innlegget sier hun litt om hvordan islamismen oppstod og om hvor mangfoldig islamismen i dag er. Hun har selv bodd i Egypt og trekker fram eksempler derfra og gir interessante innblikk i forholdet mellom myndighetene og Det Muslimske Brorskap.

Det sanne islam

2010-08-19T21:24:00.005+02:00

Hva er det sanne islam? I en omtale av en ny dansk bok (som jeg ikke har lest), Islams magt. Europas sanne virkelighed, hevder Hege Storhaug at det er islamismen (Storhaug gir ingen nyansert definisjon av islamisme, men bruker også begrepene politisk islam og radikal islam) som representerer det sanne islam og at det å ta et oppgjør med islamisme dermed er ensbetydende med å ta et oppgjør med islam. Hun sier riktignok at det finnes muslimer som praktiserer islam på en annen måte, men det er tydelig at hun mener disse ikke representerer det egentlige islam. Hun hevder videre at islamismen er i pakt med islam slik Muhammad praktiserte religionen og slik den er beskrevet i Koranen og hadith. At islamismen er mangfoldig, hopper Storhaug lett bukk over.

Det er ikke vanskelig å være enig med Storhaug i at det i islams navn har foregått og foregår mye som er strid med viktige verdier i samfunnet vårt. Likevel blir det grunnleggende galt å velge ut en bestemt tolkning av islam og med det som grunnlag ta et generelt oppgjør med islam. I tillegg virker det som hun ser på muslimer som fremstår som moderate som ulver i fåreklær. Hun nevner konkret Tariq Ramadan. Han står etter mitt skjønn langt fra ytterliggående islamister.

Vi må skille mellom ulike tolkninger av islam. Derfor blir det meningsløst å ta et generelt oppgjør med islam. Da en av våre fremste islameksperter, Kari Vogt, i 2000 gav ut boka Islam på norsk uttalte hun følgende til Aftenposten: "En muslim er ikke en muslim. Det er mange måter å være muslim på. Vi tror vi vet alt om "dem". Slik er det ikke. Jeg ønsker å vise det store mangfoldet". Ser vi for eksempel på hvordan ramadan praktiseres blant norske muslimer, vil vi også finne et mangfoldig bilde slik Inger Anne Olsen beskriver det i en kommentar i Aftenposten. Det er mangfoldet som er det karakteristiske. En enkel, men grei oversikt over ulike "grupper" muslimer fins i et blogginnlegg av religionsforsker Olav Elgvin,

Som religionslærer er det ikke min oppgave å peke på hvilken tolkning som er den sanneste. Det sanne islam eksisterer rett og slett ikke, kun tolkninger. Vi må derfor prøve å få et bilde av ulike tolkninger av islam. I læreplanen for videregående skole er religionskritikk et tema. Da skal vi selvsagt også trekke fram kritiske synspunkter i forhold til religion generelt og til ulike tolkninger av religionene. Men vi må ikke slik Hege Storhaug gjør det, framstille det som at en tolkning representerer det sanne islam. Det samme gjelder andre religioner og livssyn.

Islam og musikk

2010-08-04T10:28:00.004+02:00

På dagbadet.no er det i dag eit oppslag om at den andelege leiaren i Iran vil forby undervisning i musikk. Spørsmålet om islam og musikk kjem opp med visse mellomrom, og i skulen møter me muslimske elevar som opplever at dei er usikre på kva dei skal tenkje og meine om musikk og musikkundervisning.

Det som er klart er at ayatollah Khamenei står for eit ekstremt syn på musikk òg blant islamske lærde.

Å synge utan bruk av musikkinstrument vil dei aller fleste tillate. I eit svar på spørsmål frå ein innsendar seier leiarane i den største moskéen i Oslo, World Islamic Mission, at Muhammad sjølv høyrde på sang av unge jenter. På nettsidene til Islamonline.net, den kanskje mest populære islamske nettstaden, finn me dei same synspunkta når det gjeld sang.

Når det gjeld instrumental musikk, er det meir ulike oppfatningar. Leiarane i World Islamic Mission åtvarar mot å høyra på musikk. Dei seier at det er eit fleirtal av lærde som hevdar dette synet, og bakgrunnen skal vera at Muhammad ikkje høyrde på musikk og var skeptisk til alt som kunne føra menneska bort frå Allah. Det alle islamske lærde ser ut til å vera einige om er at innhaldet i tekstane er viktig. Alt som fører til umoral og syndige tankar, er forbode. Det blir vist mellom anna til ein hadith frå Bukhari (den største hadith-samlinga) der Muhammad seier: "Det vil komme en gruppe fra mitt folk som tillater utroskap, alkohol og musikkinstrumenter". Basim Ghozlan, som har ansvaret for nettstaden islam. no avviser likevel at dette er eit generelt forbod mot musikk. Det same gjer dei som svarar på spørsmål på nettstaden islamonline.net. Leiarane i World Islamic Mission inntek eit mellomstandpunkt der dei seier at det å høre på musikk ikkje er blant dei verste syndene.

Då eg i samband med masteroppgåva mi for eit par år sidan intervjua unge norske muslimer, var det ikkje mange som opplevde musikk i skulen som problematisk. Ein hadde bedt seg friteken frå å vera med på ein konsert i skulesamanheng. Elles høyrde både dei som var aktive muslimar og andre på musikk. Ein framheva at han likte best arabisk musikk fordi vestleg populærmusikk ofte var umoralsk ifølgje han. Ein eg intervjua, hadde høyrt at musikk skulle vera forbode under ramadan og ein annan hadde høyrt at "ekte muslimar høyrer ikkje på musikk".

Det er altså ikkje eitt syn på musikk blant muslimar. I møte med muslimske ungdommar er det greitt å kjenna til at det er ulike synspunkt. Ein del unge muslimar kan oppleva ein konflikt mellom det som blir oppfatta som korrekt i deira muslimske heimemiljø og det dei møter blant vener i skulesamanheng.

Bruk av blogg

2010-04-25T20:43:00.005+02:00

Jeg har dett skoleåret brukt blogg i tre klasser, norsk på påbygningsåret, norsk på vg 2 studiespesialiserende og religion på vg 3. Da jeg startet i høst hadde jeg ingen detaljert plan, men har gjennom året gitt ulike typer oppgaver. Jeg har hatt godt samarbeid med kolleger som har brukt bloggen, enten i de samme klassene jeg har brukt den i eller i parallellklasser. Nedenfor har jeg prøvd å samle litt om formålet med bruk av blogg, noen oppgaver jeg har gitt og noen tanker om videre bruk.

Formål/hvorfor bruke blogg

øker digitale ferdigheter
en virkelighetsnær sjanger som mange elever kjenner
kan i seg selv virke motiverende å skrive noe som formidles på denne måten
eleven kan gi bloggen sin en personlig utforming
tekster kan samles på ett sted, en dokumentasjon
stor mulighet for å presentere sammensatte tekster
en sjanger som innbyr til å reflektere over egen læring, undervisning og tema som blir tatt opp
et sted der elevene har mulighet til å skrive spontant
mulighet for tverrfaglighet hvis bloggen brukes i flere fag
lære om bruk av kilder, herunder også bruk av bilder, hvilke rettigheter som gjelder

Oppgaver i norsk på påbygg dette året:

forventninger til skoleåret
refleksjoner etter forfatterbesøk
refleksjoner over hvordan elevene lærer best (læringsstrategier)
refleksjoner etter arbeid med en gruppeoppgave
valg av fordypningsoppgave i norsk, rapport underveis i arbeidet
og refleksjonstekst etter gjennomføring
hvilken aktualitet har Ibsens Et dukkehjem i dag?
tekst om eksamen og russefeiring på dialekt for å trene på dialekttrekk og litt enkel
refleksjon rundt russefeiring og eksamen

Oppgaver i religion

er fotball religion?
er religion "opium for folket"?
refleksjoner etter besøk av en buddhist
rapport fra ekskursjon til den katolske kirka i Stavanger
er kjønnsroller medfødt eller tillært?
refleksjoner over arbeidsmåter i faget

Noen refleksjoner etter å ha brukt blogg i nesten ett skoleår

Veien har blitt til mens vi (min gode kollega Astrid og jeg) har gått. Det er ikke noe sesam-sesam som automatisk gjør alle motivert for å skrive, men noen opplever det motiverende å bruke denne sjangeren. Vi mener at bloggsjangeren gjør at vi lettere kan oppfylle læreplanens mål om digitale ferdigheter (både som en av de fire ferdighetene og spesielt i norskfaget) og at bruk av blogg er en meningsfull måte å bruke pc-en på i klasserommet. Det er teknisk sett svært enkelt å opprette og bruke blogg. Ingen har hatt problemer med dette. Vi har presisert at det skal være en skoleblogg der eleven skriver tekster som er relatert til skolefag og læring. I tillegg fungerer bloggen som en fin dokumentasjon på året som har gått -

Plan for bruk av blogg videre:

en mer strukturert plan ut fra ulike temaer i norsk- og religionsfaget
mer fokus på tverrfaglighet
gjøre det tydelig for elevene hvordan bloggen tenkes brukt i forhold til formell og uformell vurdering
bruke bloggen mer til egenvurdering
bloggen kan brukes mer til at elevene reflekterer over egne læringsstrategier i ulike fag
bruke bloggen mer til å presentere sammensatte tekster

Diskusjonen om islam held fram

2010-02-20T17:10:00.003+01:00

Det kjem stadig nye interessante innlegg og kommentarar til debatten om islam den siste tida. På nettsiden til Minerva har Olav Elgvin intervjua Sarah Selaihi, norsk muslim, om kvifor ho tok del i demonstrasjonen mot karikaturtekningane i Dagbladet. Intervjuet gir eit klart bilete av at mange muslimar tykkjer det er slitsamt med eit stadig negativt fokus på islam.

I dagens Stavanger Aftenblad har Svein Egil Omdal ein kommentar der han tek opp problemet med generalisering. Til og med sekulære muslimar blir stilt til ansvar for det ekstremistar har gjort.

Olav Elgvin har skrive ein kronikk i dagens Dagbladet. Han kjenner muslimske miljø i Oslo svært godt og skriv blant anna at det er svært få såkalla radikale muslimar i Noreg.

Ekstremisme som utfordring i religionsundervisninga

2010-02-17T19:03:00.007+01:00

Dei siste dagane har det vore mykje fokus på ekstreme religiøse synspunkt knytt til Mohyldeen Mohammed. Han har mellom anna trua norske journalistar og forsvara steining av homofile. Slike utspel får svært mykje merksemd i media. Slik merksemd gjeld likevel ikkje berre islam. Den ytterleggåande kristen evangelisten Pat Roberson fekk til dømes svært mykje omtale for sine utsegner om jordskjelvet på Haiti.

Eg held meg i dette innlegget til utfordringane i møte med mangfaldet i islam. Spørsmålet er korleis me skal hjelpa elevane til å orientera seg. Læreplanen i religion og etikk seier at elevane skal lære om ulike retningar i islam, og det er her vi må starta. For det første må me snakka om kva som skjer når media fokuserer på dei ekstreme synspunkta. Som følge av stort fokus på det ekstreme kan det lett skje at muslimar generelt blir stilt til ansvar slike haldningar som har kome fram i det siste.

Eg trur det kan vera greitt å presentera elevane for ein typologi liknande den Clinton Bennett har brukt i boka si Muslims and modernity. Eg har blogga om dette temaet tidlegare, men vil her sjå på korleis Bennets typologi med nokre modifikasjonar kan brukast.

Dei mest radikale muslimane kallar Bennet "the radical revisionists". Desse er dei me kan plassera i gruppa islamistar. Dette er ei samansett gruppe, men M. Mohammads utsegn (utan at eg veit særleg mykje om han) vil kunne plasserast som typisk for dei mest ekstreme islamistane. I skulen skal me ikkje vera redde for å trekkja fram dei mest ekstreme synspunkta som dei radikale islamistane står for både når det gjeld religionen som overordna politikken og ekstreme synspunkt på korleis brot på det desse oppfattar som rett seksualmoral, skal straffast. Samstundes bør me få fram at dei mest ekstreme er svært marginale i Noreg.

Så ha vi dei "vanlige" religiøse muslimane som stort sett innordnar seg norsk lov. Denne gruppa kan igjen delast i undergrupper. Me har ein del som praktiserer islam på tradisjonelt vis og som til dømes har eit kvinnesyn som til dels liknar på det som var vanleg her i landet for ein del år sidan. Desse blir òg ofte omtala som konservative.

Ei anna gruppe er dei moderate muslimane som vil modernisera islam og ikkje meiner det treng vera noka motsetning mellom vestleg modernitet og islam. Sjølv om ein skal vera forsiktig med å plassera personar i ein kategori, kan ein del av det Anne Sofie Roald står for, plasserast her.

Vidare har vi ein del som praktiserer islam "så godt dei kan", men som ikkje har så mykje kunnskap om ulike sider ved religionen sin.

I samband med dei ekstreme utsegnene til M. Mohammad er det viktig å få fram at ulike hald som til dømes Det islamske Forbundet ved forstandar Basim Ghozlan, og Islamsk Råd Norge har tatt klart avstand frå det M.Mohammad har sagt.

Dei siste, som Bennett ikkje inkluderer, er dei sekulære muslimane. Dette er ei ganske stor gruppe.

Ei inndeling i islamistar, tradisjonelt religiøse/konservative, moderate/reformvenlege og sekulære kan vera ei hjelp til å forstå kor samansett dei muslimske miljøa er. Brukt med klare reservasjonar kan ein enkel typologi hjelpe til å gje oversikt og forståing, og ekstreme synspunkt får ein plass, men avgrensa.

Karikaturstriden held fram

2010-02-13T08:34:00.009+01:00

Konflikt knytt til islam blei plutseleg svært aktuelt etter demonstrasjonen i Oslo fredag kveld (12/2). I tida som kjem, vil det heilt sikkert bli mykje debatt rundt det Mohyeldeen Mohammad uttalte: "Når vil norske myndigheter og deres medier forstå alvoret i dette her? Kanskje ikke før det er for sent. Kanskje ikke før vi får et 11.september på norske jord. Dette er ingen trussel, det er en advarsel"

Fokuset mitt her er korleis me i skulen kan takla diskusjonar som kjem opp i kjølvatnet av ei slik utsegn. Politikarar og andre kjem heilt sikkert til å gå ut med sterk kritikk av utsegna (noko som er på sin plass), men for elevar og folk flest vil det lett unna opplevast som det er islam som religion og muslimar generelt som blir utsett for sterk kritikk.

Me treng for det første å vita kva det var som skjedde under demonstrasjonen i Oslo. Olav Elgvin, som skriv ein blogg med tittelen Muslimprosjektet, har mykje og god informasjon om kva som rører seg blant muslimar i Oslo. Han skriv at dette om Mohyeldeen Mohammad: "Han som sa det er den eneste av arrangørene som virkelig har radikale sympatier De andre i arrangementskomiteen hadde sett talen på forhånd, og resolutt strøket ut den delen. Men han ble revet med og sa det likevel. det er ikke representativt for hva de andre arrangørene og deltagerne står for". Vidare i bloggen er det fleire som diskuterer det som skjedde med Elgvin, og her kjem fram interessant informasjon.

Me skal ikkje bagatellisera utsegner frå ytterleggåande muslimar, men eg er svært oppteken av at vi får fram balansert informasjon og at vi ikkje gjer den feilen at alle muslimar blir sett på som ei gruppe. Viss debatten blir unyansert, vil enkelte muslimar lett kunne oppfatta kritikken frå poltikarar som kritikk av muslimar og islam, og då kjem me inn i ein vond sirkel. I VG-Nett i dag er Usmana Rana, profilert muslim, ute og tek skarp avstand frå utsegna nemnt ovanfor: "Å bruke terrorisme for å skape frykt blant folk er meget uislamsk. Jeg mener denne advarselen er svært uheldig, og undertonen i den er etter mitt skjønn forkastelig. Det er ikke representativt for muslimer i Norge, sier Rana til VG Nett".

Diskusjonar vil heilt sikkert koma opp i skulen. Som lærarar må me vera førebudde på det, og det kan i enkelte fag og klassar vera naturleg at me sjølve tek opp saka.

Ei kort oppdatering lørdag ettermiddag (13/2): Ikkje uventa kom Siv Jensen med sterke ord om islamisering i dag. Eg blogga litt om det for snart eitt år sidan. Kari Vogt er intervjua av VG Nett her. Ho framhever generalisering som eit stort problem.

Her er óg ein kommentar av Lena Larsen.

Journalist i Vårt Land, Erling Rimehaug har skrive ein kommentar om dialog mellom kristne og muslimar, og kva rolle ein slik dialog kan spela for å skapa forståing.

Ytringsfridom eller mobbing

2010-02-10T11:42:00.004+01:00

I religionsfaget og i andre fag er det naturleg å diskutera spørsmål knytte til konfliktar der religion er involvert. I høve til islam har det særleg vore aktuelt i samband med hijab-debatten og karikaturstriden. Det er viktig at slike konfliktar blir tatt opp i skulen, men måten det blir gjort på, er minst like viktig.

For det første utfordrar temaene både kunnskapane til lærarene og elevane, og for det andre er det ei pedagogisk utfordring å gje elevane ein god nok bakgrunn for å kunna diskutera temaene som kjem opp.

Me må vera merksame på at det i mange skuleklassar kanskje er ein eller to med muslimsk bakgrunn. Dersom ein diskusjon utviklar seg til å bli usakleg, er det sjølvsagt ekstra ille for dei som er i mindretal. Difor må det vera god styring av diskusjonar slik at dei blir saklege.

Det kan vera lurt å ta opp kor grensa går mellom ytringsfridom og mobbing. Det gjeld sjølvsagt ikkje berre tema knytte til islam, men kan like gjerne dreia seg om tema knytte til kristendom eller andre religionar. I religionsfaget kan ein òg diskutera grensa mellom religionskritikk og mobbing.

Eg har møtt elevar med muslimsk bakgrunn som seier at dei trekkjer seg tilbake når diskusjonar om islam kjem opp i klassane dei går i. Dei går trøytte av å bli stilt til ansvar for det ytterleggåande muslimar gjer, og dei er leie av at alle muslimar blir plassert i same bås i diskusjonar.

Det er ikkje eitt svar på korleis ein skal ta opp konfliktfylte tema, men det er ekstra viktig at ein tenkjer gjennom korleis ein gjer det slik at ein unngår at diskusjonar nærmast går over i mobbing.

Blogging

2010-01-11T16:56:00.004+01:00

Dette er første året eg har brukt blogg i klassane mine, ein påbyggsklasse i norsk, ein norskklasse idrettsfag VG2 og ein klasse i religion VG3. Då eg starta i haust, var eg svært usikker på korleis eg skulle bruka bloggen, kva oppgåver som passa til blogging og korleis eg skulle sjå på bloggen i høve til vurdering. Nedanfor vil eg skriva litt om dei erfaringane eg har gjort.

I påbyggsklassen har eg blant anna late elevane skrive refleksjonstekstar i samband med fordjupningsoppgåva. Til nå har dei skrive ein tekst i november om val av oppgåve og ein nå i byrjinga av januar der dei har gitt ein statusrapport og tankar om vidare arbeid. Alle skal etter oppgåva er ferdig skriva ein refleksjonstekst om arbeid og presentasjon. Bloggen fungerer etter mitt skjøn godt til denne typen oppgåver, og elevane kan dokumentera prosessen gjennom bloggtekstane. Eg har sett av to timar kvar veke til arbeid med fordjupningsoppgåva fram til presentasjon i veke 10, og da kan eg óg gje elevane rettleiing i timane. Kombinasjonen av blogg og munnleg rettleiing håpar eg skal fungera.

Her er døme på refleksjonane til tre elevar:

Elev 1 Elev 2 Elev 3

I VG2 norsk har eg prøvd å bruka bloggen litt til sidemål. Her har eg ikkje like gode erfaringar. Problemet er at eg ikkje kan retta tekstane språkleg, og det er oftast naudsynt å kunne dersom elevane skal få tilbakemelding på det språklege. Difor har eg førebels gått vekk frå å bruka bloggen til sidemål. Då fungerte det betre å la elvane skriva ei reiseskidring som dei publiserte på bloggen sin. Det viste seg å vera ein sjanger som passa godt for bloggsjangeren fordi det gav høve til å laga ein samansett tekst.

Når det gjeld religionsfaget er det mange refleksjonsoppgåver som egnar seg. Eg har gitt oppgåver som "Er religion opium for folket?", "Er fotball religion?", og etter eit besøk i klassen av ein buddist å diskutera utsegna hans om at buddhismen er 100 prosent norsk.

Andre faglærarar i historie og naturfag har òg brukt bloggen. Eg ser at det fungerer godt å gje oppgåver der elevane skal produsera samansette tekster ved til dømes å bruka ulike typar illstrasjonar. Bloggen kan sjølvsagt brukast til tverrfaglege oppgåver. Det har me ikkje gjort ennå, men håpar å få det til i vårhalvåret.

Når det gjeld vurdering, lar eg tekstar om fordjupningsoppgåva telja når eg set den endelege karakteren. Elevar som viser god refleksjon rundt oppgåva undervegs og i etterkant, skal få utteljing for det. I religionsfaget gir eg ein karakter på bloggtekstane som tel på linje med ein prøve. Då har eg latt dei få bruka mine kommentarar på den første teksten til å redigera teksten før eg gir endeleg karakter.

Nytt år - nye moglegheitar

2010-01-06T13:56:00.012+01:00

Overskrifta har blitt ein klisjé, men inneheld likevel ein optimisme som eg ønskjer å halda på. I dette blogginnlegget er det ikkje ei store vyane eg er oppteken av, men nokre få konkrete mål som eg meiner er viktige for at klassane mine skal fungera best mogeleg. Eg las forresten nettopp eit interessant blogginnlegg om tingenes tilstand blant skuleelvar som eg trur treffer ganske godt. Eg har ikkje nokon illusjon om å løysa alle problem, men prøver som alle lærarar litt.

Eg har presentert klassane mine for tre konkrete forventningar eg har for at dei skal oppnå gode resultat. Desse burde eigentleg vera sjølvsagde, men det sjølvsagde må óg snakkast om og gjerast tydeleg.

1.Møta presis til timane Elevar som kjem for seint er eit problem i del fleste klassane. Eg har ikkje ei naiv tru på at problemet blir vekke, men ved å gjera elevane medvitne om kva

det gjer med læring og klassemiljø at mange kjem for seint, kan situasjonen bli betre. Difor prøver eg å få elevane til å fokusera ekstra på dette

2.Delta aktivt Eg prøver å tydeleggjera for elevane kva som ligg i dette både når dei er i klasserommet og når dei arbeider individuelt eller i grupper. Eg ønskjer å sjå mindre av Facebook, russ.no mm samstundes som eg ønskjer meir konsentasjon om skulearbeidet. Dette er også sjølvsagt, men poenget her er at eg ønskjer å få elevane til å spela på lag heller enn å koma med ei rekkje forbod mot ulike nettsider.

3.Halda seg oppdatert Eg har erfart at mange elevar ikkje har oversikt over informasjon og planar som me gir dei sjølv om informasjonen òg er teken opp i klassen. Eg har ansvar for tydeleg informasjon og oversiktlege planar, då har eleven ansvar for å halda seg oppdatert og informert.

Eg er så optimistisk at eg trur at dersom eg gjennom dialog med elevane klarar å gjera desse tre forventningane tydelege, så vil det få positive ringverknader for undervisning og læring. Så får eg gjera opp status i juni og sjå kva som har skjedd.

Undervisningsevaluering

2009-12-17T16:55:00.005+01:00

Frå i haust av har me blitt pålagt å gjennomføra evaluering av undervisninga der elevane svarar på ein del påstandar om undervisninga i eit fag. Eg har gjennomført evalueringa i to av klassane mine. Tidlegare år har eg òg hatt evalueringar, men opplevde i år at det blei litt meir systematisk når eg brukte det fylkeskommunale skjemaet.

Elevane tok undersøkinga seriøst, og resultata gav meg ein peikepinn på kva som fungerer bra og kva som bør endrast eller arbeidast meir med. Det viktigaste er kanskje ikkje undersøkinga, men samtalen med klassane etterpå utifrå dei resultata som kom fram. Eg lot elevane i den eine klassen diskutera resultata i grupper for deretter å koma med tilbakemeldingar i plenum og diskutera litt felles. Nedanfor tek eg fram noko av det som kom fram i diskusjonen.

Eitt av punkta i undersøkinga dreide seg om interesse for faget. Ei tilbakemelding eg fekk, var at eg burde bli flinkare til å grunngje kvifor me arbeider med dei ulike emna i norskfaget. Det som er sjølvsagt for læraren, er det kanskje ikkje for elevane. Når elevane spør om kvifor me skal læra om til dømes retorikk, analyse og skriva sidemål, må eg kunna gje fornuftige svar. Det er ikkje sikkert eg alltid greier å overtyda elevane, men me må ikkje gløyma spørsmålet om grunngjeving.

Eit anna punkt fleire var opptekne av, var at eg var tydeleg på kor mykje av lærestoffet eg ville førelesa i. Det var viktig meinte dei at eg gav ei tydeleg tidsramme for førelesning/undervisning i felles klasseslik at dei var førebudde på at me til dømes skulle halde på i 45 minutt. Eg merkar at elevar nå fortare blir trøytte av å høyra på førelesningar enn for 15-20 år tilbake då eg byrja som lærar. Kanskje er det berre bra. Men det krev at eg tenkjer nøye gjennom kva eg skal undervisa om på tradisjonell måte, og at eg er tydeleg på det i planane.

Når det gjeld arbeidsmåtar, var elevane som venta opptekne av variasjon. Fleire meinte at eit stort arbeidslandskap som me har på skulen vår, ofte blir prega av uro fordi det stadig er nokon som er på veg til og frå ulike rom og fordi nokre elevar er opptekne av heilt andre aktivitetar enn skule. Mange meinte at grupperomma me har, fungerer mykje betre enn det opne landskapet. Utfordringa er ofte å gje elevane oppgåver som krev at dei må produsera noko. Dette kan vera eit dilemma fordi det ikkje er mogeleg å vurdera alt arbeidet elevane gjer og fordi ein ofte ønskjer at elevane skal diskutera ulike tema utan at ein heile tida må kontrollera det dei gjer. Eg har ikkje noko endeleg svar på dette dilemmaet, men det stiller iallfall store krav til planleggjing og organisering slik at det er klart for elvane kva mål dei arbeider mot og korleis dei blir vurdert. Dialogen ein har me elevane om dette er difor svært sentral.

Det siste punktet eg vil trekkja fram er kva elevane tenkjer om å vurdera eiga læring. Fleire trekte fram at å bruka blogg, kan vera effektivt. Eg har dette skuleåret for første gong brukt blogg, og eg ser at elevar både gjennom styrte oppgåver og nokre få gonger spontant reflekterer over eiga utvikling i skulefag. Får ein elevar til å reflektera over korleis dei lærer best, kva dei har lært og og ikkje minst kva dei bør arbeida vidare med, vil dei ha eit godt utgangspunkt for å få framgang. Det vil òg kunna motivera meg som lærar til å gje betre individuell rettleiing.

Dette var nokre refleksjonar etter å ha gjennomført undervisningsevaluering. Det viktigaste er kanskje ikkje alltid kva som må vera med i ei slik undersøking, men at ein kjem i dialog med elevane og får ein fornuftig samtale om læring og vilkåra for læring. Eg ser at eg er avhengig av denne dialogen for å kunna gjera ein god jobb.

Jul i norskfaget

2009-12-09T09:50:00.007+01:00

Dette året har eg prøvd å "utnytta" jula i norskfaget i ein påbyggsklasse. I dette innlegget presenterer eg noko av det stoffet eg har brukt og noko som eg kanskje kjem til å bruka framover mot jul. Eg har prøvd å trekkja inn lyrikk, segner, legender og anna tradisjonsstoff som har jula som motiv.

Først har eg brukt av dei tradisjonelle julesongane. Så langt har eg trekt fram tekstar av Brorson, Grundtvig og Ingemann. Dei kan brukast til å visa korleis jula har inspirert forfattarar til skapa tekstar som har blitt brukt av generasjonar. Vidare kan dei brukast til å illustrera sentrale verkmiddel innan lyrikken, og så kan dei i tillegg vera utgangspunkt for diskusjon om kva jul betyr i dag. Kva ligg til dømes i Ingemanns "Deilig er jorden" sett i høve til korleis verda vår faktisk er?

Det finst mykje annan lyrikk med jula som motiv frå ulike epokar. I den nye boka, Poetisk jul, har Ernst Baasland samla alt frå gamle julesongar til nyare tekstar av Arild Nyquist, Edvard Hoem og Paal Helge Haugen. Her er mykje å velja mellom.

I årsplanen har eg kome til temaet om nasjonsbyggjing, og då er det naturleg å bruka litt tid på folkedikting. Dette kan òg lett knyttast til jul, særleg finst det mange segner. Eg har brukt segna om Lussi som Birger Sivertsen fortel om i eit kort radioinnslag. Elles finnst denne segna i mange variantar, blant anna i boka Norske segner av Olav Bø m.fl. Det kan i den samanheng vera naturleg å trekkja inn St. Lucia-tradisjonen som elevane er meir kjend med. Då lærer dei òg litt om kva ein legende er. Segner om nissen kan òg brukast. Generelt bakgrunnsstoff om jul og juletradisjonar finst på sidene til Ariadne, Universitetet i Oslo.

Det finst vidare ei mengde tekstar som kan brukast, alt frå dei tradisjonelle som "Karens jul" til nyare noveller av til dømes Levi Henriksen i samlinga Bare mjuke pakker under treet. Er ein så heldig at ein har samlinga Forfatternes julehelg, eit utval tekster frå Den norske Forfatterforenings julehelg-hefter 1915-57, er det mykje å ta av. Ein må sjølvsagt velja ut nokre få tekstar, men det skulle ikkje vera vanskeleg å tilpassa utvalet til læreplanen. Novella "Julebesøk" av Oskar Braaten frå 1926 gir til dømes eit innblikk i korleis jula kunne arta seg for arbeidarfamiliar tidleg i førre århundret.

Eg trur det kan verka motiverande for mange elevane å trekkja inn julemotivet frå fleire synsvinklar i undervisninga. Kanskje opplever dei det òg som eit lite avbrekk, og detkan òg leggast opp slik at elevane bidreg med stoff og tekstar dei kjenner.

Den muslimske mannsrollen

2009-11-14T11:27:00.012+01:00

Dei siste vekene har det blitt auka fokus på innvandrermenn i samband med drosjevaldtektene i Stavangerområdet. Innvandrermenn blir ofte sett på som synonymt med muslimske menn. Dermed blir det aktuelt å sjå på om det er nokon samanheng mellom islam og den valdsbruken som har skjedd den seinare tida. Redaktør i Stavanger Aftenblad, Tom Hetland, tek i ein interessant kronikk i Stavanger Aftenblad fredag 13.november opp spørsmålet om det er nokon samanheng. Han skriv mellom anna: "For menn som har lært at kvinna skal underordna seg mannen, at hennar ord ikkje er like mykje verd som hans, og at ho skal dekka seg til i det offentlege rommet, blir møtet med frigjorde norske kvinner ein kraftig kulturkollisjon. Dei blir horer og fritt vilt".

Hetlands kronikk viser kor komplisert det er når ein skal sjå på tilhøvet mellom religion og faktiske hendingar i samfunnet. For det første må ein sjå på kva islam seier om tilhøva mellom kjønna. For det andre kjem spørsmålet om tilhøvet mellom religion og kultur inn i biletet.

Når det gjeld kva Koranen og hadith faktisk seier, er det ikkje noko som tilseier at valdtekt kan forsvarast. Det er når det gjeld kulturelle tilhøve ein må leite når ein skal sjå på problema.

Mange muslimske innvandrarmenn er vaksne opp i ein heilt annan kultur enn vår der islam eller rettare sagt sagt bestemte tolkingar av islam har gjennomsyra samfunnet. I auga til folk flest blir drosjevaldtektane lett kopla direkte til islam. Det er difor rett å presisera slik Hetland gjer, at seksuell vald mot kvinner ikkje er akseptert i Koranen og at seksuell vald klart og tydeleg blir avvist av Islamsk Råd. Det er likevel ikkje mogeleg å trekkja klare skilje mellom religion og kultur. Det er ikkje tvil om at det i nokre muslimske samfunn eksisterer mannskulturar som misbrukar religionen som middel for kvinneundertrykking og legitimering av eigen oppførsel. Les ein Karo-trilogien av den egyptiske Nobelprisvinnaren Naguib Mahfouz vil ein sjå skremmande døme på dette. Når ein les denne, må ein likevel vera kalr over at det er fiksjon og ikkje fakta ein les.

I islam er det sentralt at mannen har forsørgjaransvaret i familien, og slik sett er han overordna kvinna. I ei masteroppgåve av Elise Skarsaune, ser dei religiøst aktive mennene dette som det viktigaste ved mannsrollen. Ho peikar på kor vanskeleg det kan vera for muslimske menn å oppleva at dei ikkje får arbeid som gjer dei istand til dette som dei forstår som ein religiøs plikt. Ho gir i eit intervju ei oppsummering av dei viktigaste funna i oppgåva si.

Hetland viser til at vitneutsegner frå kvinner tel halvparten av menns i rettssaker. Dette gjer det vanskeleg for kvinner å få medhald når dei klagar menn for noko. Dette kan sjølvsagt gjera det lett for mmenn å tenkja at dei slepp unna uansett, men det tyder ikkje at religionen som sådan legitimerer ugjerningar, men religionen kan misbrukast. Misbruk av religionen er som me har sett mange døme på opp gjennom historia ikkje spesielt for islam, men like uakseptabelt uansett.

Eit anna trekk som Hetland viser til, er at kvinna skal dekkja seg til i det offentlege rommet. Dette er eit ganske vanleg syn blant muslimar, men me skal vera klar over at det slett ikkje blir delt av alle, og i praksis viser det seg at unge muslimske jenter særleg i område der det er få muslimar ikkje dekkjer seg til. Eit tradisjonelt syn på tilhøvet mellom mann og kvinne kan ein finna i ein artikkel av Basim Ghozlan på islam.no. I masteroppgåva om mannsroller i islam gjengir Elise Skarsaune ein av informantane hennar som seier at det opne forholdet mellom gutar og jenter i Noreg er noko av det vanskelegaste å takla for ein del muslimske menn, både fordi det bryt med det dei er vande med og fordi det for dei bryt med dei krava religionen stiller. Dette må sjølvsagt ikke forsvara valdsbruk, men skal ein gjera noko med problemet, må ein skjøna litt av bakgrunnen. Faktum er òg at mange raskt klarar å tilpassa seg det norske samfunnet.

Det er viktig at ein ikkje hamnar i ei stgmatisering av muslimske menn. Elise Skarsaune brukar uttrykket maskulinitetsorientalisme. I det legg ho at den muslimske mannen blir sett på som sjåvinistisk, valdeleg, kvinneundertrykkande og potensiell terrorist. Det er viktig at debatten vidare blir så nyansert som mogeleg og at det ikkje blir konstruert eit fiendebilete av ei heil gruppe menneske samstundes som me ikkje må bagatallisera valdsbruk.

Islam i klasserommet - korleis få fram mangfaldet?

2009-10-29T12:08:00.003+01:00

I 3.klassen min skal me snart byrja å arbeida med islam. Å undervisa om islam opplever eg som noko av det mest spennande og utfordrande i religionsfaget. På nokre få veker skal elevane få innsikt i hovudtankane i den nest største religionen i verda. I seg sjølv er det ei ganske halsbrekkande oppgåve, men spennande fordi islam er så aktuell.

Ei utfordring er å få fram mangfaldet innan islam. Lærebøkene gir ein tradisjonell gjennomgang av religionen, noko som er nødvendig som basis. Men vidare må det vera eitt av måla med undervisniga i islam å få elevane til å skjøna noko av mangfaldet i islam på verdsbasis og i Noreg. Problemet er at det eksisterer stereotypiar som byggjer på ei essensialistisk forståing av religionen. Utsegner av typen ”islam hevder at....” og ”muslimane meiner at .....” går ofte igjen. I nokre samanhengar møter me óg på oppfatningar som at ”ja, muslimane er svært forskjellige, men det eigentlege islam er slik islam blir praktisert av islamistar. Mark Gabriel står mellom andre for eit slikt syn, og utsegnene hans blir tillagt stor vekt fordi han har vore professor ved Al-Ansar universitetet i Kairo. Me skal sjølvsagt ikkje oversjå Gabriel, men kva ville me sagt viss til dømes Levi Fragell skulle representera synet på kristendom?

Eg trur det er nødvendig å gå inn på slike oppfatningar av islam som nemnt ovanfor fordi dei ligg under i så mykje av dagens islamdebatt. Ser me på læreplanen seier han at elevane skal kunne gjere greie for ulike retningar innan islam. I lærebøkene er det tradisjonelle inndelingar i ulike retningar. I boka Muslims and Modernity prøver islamforskar Clinton Bennett å dela inn islam i ulike retningar: The radical revisionists, the traditionalsits, the neo-traditionalists og the modernists. Eg har skrive litt meir om dette på bloggen min. Ei slik inndeling kan synleggjera litt av mangfaldet. Dei fleste muslimar me møter, vil likevel ikkje kunna plasserast i ei bestemt gruppe, og mange vil kanskje falla heilt utanfor denne og andre inndelingar.

Læreplanen seier óg at elevane skal kunne ”presentere hovedtrekk ved religions- og livssynsmangfoldet i lokalsamfunnet og storsamfunnet i Norge”. I samband med islam kan det vera aktuelt å sjå på korleis det er å vera ung muslim i Noreg. I ”Religion og livssyn” har Hildegunn Kleive skrive ein artikkel om forsking ho har gjort. Sjølv skreiv eg i fjor ei masteroppgåve om å vera muslim i vidaregåande skule. Kanskje kan elevane òg få i oppgåve å finna ut litt om korleis det er å vera ung muslim i Noreg.

Det er dessverre slik at det er enkle svar på kva islam er som dominerer i samfunnet og som er lette å kommunisera. Religionsundervisninga bør ha som eit av måla å forstå mangfaldet. Då skal me ikkje gløyma religionskritikk av ulike slag, men prøva å unngå alle typar svart-kvitt bilete. Der er på sett og vis sjølvsagt, men undersøkinga eg gjorde i samband med masteroppgåva mi, viste at mange unge muslimar blei utsett for svært stereotype oppfatningar av islam som dei slett ikkje kjende seg igjen i.

Digitale hjelpemiddel

2009-08-31T20:58:00.011+02:00

Eg har dette og førre skuleår følgt med på ein del bloggar der lærarar har skrive om ulike typar digitale verktøy og program som kan brukast i planlegging av undervisning og som óg kan brukast i klasserommet i møte med elevane. Eg har ofte hatt ambivalente kjensler i møte med alt det som blir presentert

Det første eg tenkjer er at her er svært mykje spennande som kan vera med og fornya undervisninga og som kan motivera elevane til arbeid. Så får eg ei litt lammande kjensle av at her er så mykje at eg ikkje veit kor eg skal byrja. Det er blogg, wiki, etherpad, srapbook, delicious, googledocs, markin osb. Det blir fort som ein jungel av ulike gode hjelpemiddel som til saman gjer meg forvirra. Ein annan tanke melder seg óg: Korleis skal eg unngå at det berre blir hjelpemiddel det er spennande å bruka utan at det spesifikt norskfaglege og religionsfaglege (som er mine fag dette året) kjem i bakgrunnen?

Eg meiner heilt klart at me ikkje kan la vera å ta i bruk nye digitale verktøy i klasserommet. Me kan ikkje stilla oss på bakbeina og insistera på at det gamle er best. Samstundes må ikkje faga forsvinna i ulike program og verktøy. Korleis kan me så finna den rette balansen?

Klassane er forskjellige. Eg underviser mellom anna i norsk på påbygg, og har då elevane berre eitt år. Eg har dette året introdusert blogg for dei. Fleire av elevane har i det første blogginnlegget skrive at dei synest det er spennande. Eg ser òg på bloggen som eit verktøy for tverrfagleg arbeid ved at elevane kan skriva blogginnlegg med utgangspunkt i fleire fag. Til slutt i terminen kan dei så velja ut nokre innlegg som dei vil ha vurdert. Det er ein stor gevinst viss alle eller fleire lærarar som har klassen kan gå saman om å om å bruka bloggen.

Vidare trur eg det er lurt at ein ikkje introduserer for mykje nytt for elevane på ein gong. I norsk brukar påbyggselevane mine i tillegg til læreboka ein nettstad til denne. Så må eg føla meg litt fram og bestemma meg etter kvart kva eg skal introdusera og igjen er det ein fordel om fleire kan samarbeida. Kanskje kan eg etter kvart introdusera wiki for klassen og la dei som vil, arbeida med dette.

Eg føler ikkje eg har funne svaret i møte med digitale hjelpemiddel, men klisjéen om at vegen blir til mens ein går, gjeld til ein viss grad. Ein må tora å prøva og feila samstundes som plan og samarbeid er viktig. Eg er glad for alle gode tips som blir lagt ut på ulike bloggar samstundes som eg med godt samvit lar nokre liggja mens eg prøver ut andre.

Bli kjent med faget

2009-08-22T16:16:00.003+02:00

I starten av skuleåret er det eit poeng at elevane blir litt kjent med faga dei skal ha. Ein tradisjonell gjennomgang av læreplanen har eg tidlegare sett har fungert dårleg. Det blir fort for mange ukjente omgrep og det første møtet med faget blir ikkje som det skulle. Dette året har eg religion i ein 3.klasse. Eg lot i den første timen elevane bruka Wordle og laga ei ordsky med utgangspunkt i viktige stikkord dei fann i ulike delar av læreboka. Programmet er så enkelt å bruka at alle klarar det, og elevane likar å leika seg med det. Samstundes får dei ein liten peikepinn på kva emne me skal arbeida med gjennom året. Til slutt bad eg elevane ta eit skjermbilete av ordskya dei hadde laga og leggja denne ut som det første religionsinnlegget på bloggen sin.

Religionsfagets plass

2009-06-19T13:24:00.003+02:00

Religionsfaget i den videregående skolen bør være mer sentralt enn det noen gang har vært. Kunnskaper om ulike religioner er sentralt for å forstå både vår egen kultur og for å for å forstå den verden vi lever i. Dersom elevene våre ikke har kunnskaper om den kristne tradisjonen, vil de ha problemer med å forstå mye av litteraturen, men også diskusjoner om etiske og religiøse spørsmål i samfunnet vårt. Kunnskaper om islam er helt grunnleggende for å kunne møte mange av våre nye landsmenn på en god måte og for å forstå mye av den politiske situasjonen i verden i dag, og kunnskaper om etikk og livssyn er helt nødvendig for å kunne delta i dagens debatt om for eksempel aktiv dødshjelp og bioetikk.

Skal vi lære å leve sammen og forstå hverandre i et flerkulturelt samfunn blir religionskunnskaper viktigere og viktigere. Begrepet mentalisering, som blant annet blir brukt av Finn Sårderud, dreier seg "om implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv". Dette handler selvsagt ikke bare om religion, men kunnskaper om religion er definitivt en forutsetning for å tolke og forstå både seg selv og andre. Barack Obamas tale til den muslimske verden i Kairo for en uke siden, er et glimrende eksempel på hvordan man kan prøve å forstå og møte muslimer. Den utbredte frykten for islam i Norge er tydelig et uttrykk for både manglende kunnskap og dermed forståelse for andre menneskers liv og handlinger.

Det er et stort paradoks at flertallet av norske elever ikke har religion som fag i videregående skole. Slik systemet er nå, kan tusenvis av elever hvert år få studiekompetanse uten religion. Elever som tar yrkesfaglig utdanning, får så å si ingen innføring i religion, og dermed ikke god nok mulighet til å få en god bakgrunn for å forstå den plassen religionen har i mange menneskers liv og hvilken rolle den spiller i samfunnet. Derfor burde etter mitt skjønn religionskunnskap være obligatorisk for alle elever i videregående skole.

Taliban

2009-06-02T19:13:00.006+02:00

Verdibørsen på NRK P2 har i to program, 16. og 30.mai sett søkelys på Taliban. Forskar ved Christen Michelsen Institutt, Karin Ask, og dosent Jan Opsal ved Misjonshøyskolen, blei intervjua i desse to programma, og det eg refererer nedanfor byggjer på informasjonen desse gav.

Taliban tyder "den som søker religiøs kunnskap", og Talibanrørsla har sitt opphav i madrasane, religiøse skular som blei oppretta under motstandskampen mot Sovjetstyret på 80-talet. Dette er litt av forklaringa på den militaristiske profilen rørsla har.

Vidare er Taliban påverka av deobandiretninga innan islam. Denne retninga har sitt opphav i India under motstandskampen mot det britiske kolonistyret. Dei forklarar årsaka til at mange av dei islamske samfunna er lite utvikla med at dei har late seg påverka av vestleg umoral og materialisme, og målet for muslimske land er å venda tilbake til ein rein form for islam så nær den praksisen som var på Muhammads tid som mogeleg. Dette er altså ein sterkt konservativ form for islam som til dømes ikkje godtek folkeleg tradisjonar og sufitradisjonar. I tillegg framhever Jan Opsal at Taliban prøver å sameine islam med pasjtunkulturen slik at det som er tradisjonell pasjtunkultur òg blir identisk med islam. Slik framstår den type islam Taliban står for som påverka både av ein type islamisme, motstandskamp og ein bestemt kultur. Jan Opsal hevdar at andre muslimar slett ikkje er einige i denne måten å tolka islam på.

Karin Ask tok fram nokre døme på korleis Taliban forstår sharia på. Dei la for eit par månader sidan fram eit 17 punkts program for korleis dei forstår den islamske lova, ei tolking som ifølgje Ask er lite lærd. Dei legg i dei 17 punkta vekt på å kjempa mot narkotikatrafikk og mot det dei ser på som vulgaritetar. Dei vil òg forby musikk og sal av CD-ar, stenga alle marknader under bønetidene, og dei vil ha ein eigen aksjon mot prostituerte og hallikar. Jan Opsal kom òg inn på spørsmålet om skjegg. Grunnen til at menn skal ha skjegg er at Muhammad hadde skjegg, og det skal vera så stort som ein knytteneve. Muhammad stussa ikkje skjegget før det kom ut på den andre sida av ein knytta neve som blei halden mot haka. Dei som under Talibanstyret ikkje hadde så mykje skjegg, blei undersøkt av det religiøe politiet om dei hadde barbert seg. Viss dei hadde det, hamna dei i fengsel. Viss dei ikkje hadde god nok skjeggvekst, slapp dei fri, men blei sett på som dårlege muslimar. dei fleste muslimar i resten av verda deler ikkje dette synet på skjegg.

Karin Ask blei òg spurt om kvifor Taliban er motstandarar av at jenter går på skule. Dette er eit omfattande spørsmål, men når det gjeld områda i Swat-dalen i Pakistan heng det saman med at den pakistanske staten ikkje har gitt pengar til bygging av jenteskular. Ho seier vidare at skulane blir eit symbol på at staten er til stades, og regjeringssoldatane har brukt ein del av skulane som opphaldsstad for soldatar.

Taliban står altså ikkje for ein form for islam som er godtatt av dei fleste muslimar i verda. Deira form for islam må forståast som ei blanding av eit bestemt syn på kva islam er og impulsar frå pasjtunkulturen i tillegg til bestemte historiske føresetnader.

Tariq Ramadan

2009-05-25T14:04:00.008+02:00

Tariq Ramadan er ein av dei leiande intellektuelle blant europeiske muslimar, og han har gitt ut fleire bøker der han kjem inn på kva det vil seia å vera muslim i Europa i dag og kva utfordringar muslimar står overfor. Det er ganske tydeleg at Ramdan står for tradisjonelle islamske synspunkt i mange spørsmål, men at han samstundes prøver å visa korleis islam kan praktiserast i dagens samfunn.

I februar i år kom han ut med boka Radical Reform. Islamic Ethics and Liberation. Her tek han opp grunnleggjande spørsmål om religion og samfunn, og han kjem inn på nokre konkrete spørsmål som abort, eutanasi, bruk av prevensjon, tilhøvet mellom kvinne og mann og rituell slakting.

Ramadan står for det tradisjonelle synet i islam om at Koranen er ufeilbarleg. Han opnar ikkje for nytolking. Det han seier er at ein ikkje kan la vera å ta omsyn til samfunnet religionen skal praktiserast i: "... it seems clear that new challenges require new answers". Kvifor boka hans har fått tittelen "radical reform" er ikkje så lett å skjøna, for det er stort sett tradisjonelle islamske svar på aktuelle utfordringar som blir presentert. Det er likevel interessant å lesa korleis ein reflektert og lærd muslim viser korleis religionen kan praktiserast innanfor rammene av sekulariserte samfunn. Han meiner til og med det er lettare å praktisera islam i Vesten enn i mange land er muslimane er i fleirtal. Særleg er han kritisk til Iran.

Ramadan vil ikkje forkasta dei strenge straffene som blir nemnt for utruskap og steling i Koranen, men han prøver å koma til rette med dei i møte med dagens samfunn og i eit intervju i Morgenbladet i februar i år seier han: "Jeg erkjenner at straffene foreskrives i Koranen, men spør om det er klokt å gjennomføre dem bokstavelig". Han vil halda fast på straffane i Koranen samstundes som han går i retning av å seia at dei ikkje kan praktiserast i dagens samfunn.

I et intervju gjengitt på heimesida hans, seier han at det ikkje er tvil om arvereglane i Koranen, men at situasjonen i dagens samfunn er annleis enn på Muhammads tid, og at ein kvinner som til dømes er aleineforsørgjarar bør få økonomisk støtte. Igjen prøver han å ikkje berre sjå seg blind på reglar, men på kva som krevst i dagens samfunn.

Radical Reforms og intervjua med Ramadan er interessante fordi dei viser korleis han strever med å halda på tradisjonelle religiøse synspunkt i møte med eit samfunn som er svært forskjellig frå det Koranen blei til i. Særleg avsnitta der han går inn på konkrete tema som nemnt ovanfor, er interessante òg som døme for undervisning i islam i Religion og etikk.

Islam og generalisering

2009-05-14T21:34:00.008+02:00

Det nærmar seg landsmøtet til Frp der det mellom anna blir debatt om bruk av hijab skal bli forbode i skulen. Det som kjenneteiknar mykje av argumentasjonen i debattar om islam er ekstrem generalisering. Islam blir ofte framstilt som fiende av mange av dei verdiane som samfunnet vårt byggjer på. Pastor Jan Åge Torp bruker til dømes uttrykket "islams fundamentale innflytelse".

Korleis kan me så prøva å få til ein nyansert debatt? Det er ikkje enkelt, men ein måte kan iallfall vera å få klart fram ulike hovudskilleliner. Den britiske religionsforskaren Clinton Bennett opererer i den svært interessante boka Muslims and Modernity med fire grupperingar. Han streker først under at ein grunnleggjande feil tidlegare har vore å ville beskrive islam som ein uforanderleg storleik uavhengig av tid og geografi. Deretter peiker han på fire grupperingar:

1."The radical revisionists". Dette er dei som ser på Vesten som hovudfienden sin og som kan vera villige til å ta i bruk terror som verkemiddel for å nå måla sine. Kanskje er det desse som me i debatten vår kan knytta til såkalla radikal islam.

2."The "traditionalists". Dette er dei som ønskjer å koma tilbake til såkalla rein islam slik religionen blei praktisert på Muhammads tid. Salafi-rørsla kan plasserast her.

3."The neo-traditionalists". Desse kjem også med sterk kritikk av Vesten, særleg på det moralske området, men dei vil engasjera seg politisk innanfor demokratiske rammer. Dei vil halada fast på Koranen som ufeilbarleg, men vil prøva å tilpassa praktiseringa av islam til vestlege samfunn. Personar som har sin bakgrunn i den muslimske brorskapen i Egypt passar inn her. Det gjeld til dømes den kjende talsmannen for euro-islam, Tariq Ramadhan og leiaren av det europeiske fatwa-rådet, Yusuf al-Quaradawi.

4."The modernists". Desse vil gå i retning av nytolking av islam på ei rekke område. Dei vil henta inspirasjon frå Koranen og den islamske tradisjonen, men ikkje alltid kopiera denne.

Inndelinga til Bennet er ikkje gjort utifrå tilhøva i Noreg, og ho skal ikkje brukast til å plassera enkeltmenneske i båsar. Det er sjølvsagt mogeleg å bruka andre inndelingar, men Bennetts inndeling viser iallfall tydeleg at det blir usant å operera med generaliseringar. Det er typisk for debatten i dag at det blir dei mest konservative som blir sett på som dei mest ekte representantane for islam, men mangfaldet er større enn som så.

Fjernsynsvanane til folk

2009-05-09T18:03:00.005+02:00

Radioprogrammet Kurér tok 1.mai opp kva slags type nyheitsjournalistikk som appellerer mest til folk. I programmet var det eit intervju med den amerikanske medieeksperten Wally Dean som har undersøkt kva type nyheiter som amerikanarane har mest sansen for. På førehand trudde han som dei fleste mediefolk at det var sjokkerande nyheiter knytta til kriminalitet og katastrofar presentert i såkalla breaking news som var mest populære. Men han fann ut noko anna.

Undersøkinga Dean var med på, var den største i sitt slag. Han og andre medieforskarar målte kva folk såg på fjernsyn i 34000 nyheitsinnslag på 150 fjernsynsstasjonar gjennom fem år. Innhaldet i nyheitssendingane blei dermed målt opp mot kva folk faktisk såg. Dei fann ut at det som blir definert som kvalitet påverka fjernssynsjåinga i ganske stor grad. TV-sjåarane var interesseret i grundig journalistikk, og dess fleire kjelder dess betre, og dess meir balanse i sakene dess betre. Lange saker gjorde det svært bra viss dei var gjennomarbeidde, særleg blant unge folk. Det var mykje mindre interesse for kriminalsaker og breaking news enn det alle hadde trudd, ofte fordi sakene var dårleg fortalde. Det folk var oppteke av var bakgrunnsstoff, og ikkje berre ei oppramsing av kva som hadde skjedd.

Journlistar har ifølgje Dean ei oppfatning om at det er det sensasjonelle folk vil ha. Årsaka er at mange ser mykje på amerikansk fjernsyn og at rådgjevarane òg trur det er det folk vil ha. Dette gjeld ifølgje Dean ikkje berre USA.

Som norsklærarar har me i mange år lese i lærebøkene om dei 4 k-ane (krig, katastrofe, kriminalitet og den siste som eg ikkje hugsar nå) som utgangspunkt for kva media legg vekt på i formidling av nyheiter. Undersøkinga til Dean viser at det ikkje er kva tema som blir tatt opp som tel mest for folk, men at sakene blir tatt opp på ein grundig og balansert måte.

Mål og meining

2009-04-30T19:56:00.005+02:00

Det har gått nesten upåakta hen i media at Stortinget har handsama stortingsmeldinga "Mål og meining" for eit par dagar sidan. Det tyder ikkje at ho er uviktig. Der blir det sagt mykje interessant både om tilhøvet mellom norsk og engelsk, tilhøvet mellom dei nordiske språka og ikkje minst er det i meldinga eit viktig kapittel om nynorsk. Her blir det slått fast at nynorsk i dag blir diskriminert både innan privat og offentleg sektor. Vidare er meldinga klar på at det er ein stor verdi at vi har to skriftspråk: "Vi treng å halda begge dei norske skritfspråka levande dersom vi ikkje skal fornekta ein vesentleg del av vår sosiale, kulturell og historiske arv. Det at vi ikkje berre har eitt, men to norske skriftspråk med kvart sitt historiske og språklege opphav og kvar sin skriftkultur, gjev norsk språk eit dobbelt uttrykksregister og ein dobbel verdi og representerer ein rikdom for norsk kultur og samfunnsliv".

Vidare blir det slått fast at kunnskap i nynorsk skal reknast som allmennkunnskap. Viktig er det som blir slått fast i kapittel 9 av meldinga: Eit almineleg krav om kunnskap og kompetanse i begge målformer er eit instrument for å leggja til rette for at også nynorskbrukarane som eit mindretal i folket skal få dei språklege rettane sine innfridde, og for at nynorsk skal vera godt synleg som bruksspråk på så mange språkarenaer som råd er". Dette er etter mitt skjøn eit sterkt og godt forsvar for obligatorisk skriftleg sidemålsopplæring (både nynorsk og bokmål) i skulen.

Meldinga viser klar vilje til å satsa på nynorsk. For at dette ikkje berre skal bli ord, er det viktig at me i skulen gjer det me kan for å motverka negative haldningar til nynorsken og leggja til rette for god opplæring.

Erfraringsutveksling

2009-04-13T18:42:00.002+02:00

Torsdag 28.mai inviterer vi på Jåttå vgs alle norsklærere som underviser på påbygg til ei samling på skulen vår. Me har invitert Arne Olav Nygard til å halda eit innlegg om digitale tekster som eit utgangspunkt for å samtala om skriveopplæring for elevar på påbygg. Me ønskjer også å ta opp korleis me kan organisera arbeidet med fordjupningsoppgåva. Her tenkjer me oss at me deler erfaringar med kvarandre etter eitt år med ny læreplan. Elles blir det tid til å snakka saman om ulike utfordringar knytta til påbyggingskurset i norsk.

Me trur at me har store nytte av å treffast og utveksla tankar og erfaringar. Sjølv om læreplanen er lik for påbygg og andre studieførebuande kurs, er det spesielle utfordringar knytta til 10-timarskurset.

For å få ein oversikt over kor mange som kjem, har me sett ein frist for påmelding til måndag 27.april. Avdelingsleiarar på skulane i Sør-Rogaland skal ha fått informasjon om dette.

Gud på Sørlandet

2009-04-01T21:52:00.002+02:00

Like før jul kom ei praktbok med tittelen Gud på Sørlandet. Ved Universitetet i Agder har det dei seinare åra blitt gjort mykje religionssosiologisk forsking med professor Pål Repstad som primus motor. Arbeidet har resultert i mange artiklar og mykje av stoffet har blitt publisert i bøkene Mykere kristendom og Tro i sør, og nå sist har enkelte korte artiklar blitt utgitt i Gud på Sørlandet.

Gud på Sørlandet gir ei oversikt over ulike sider ved religiøst liv på Sørlandet, alt frå kva religionar som er representert i landsdelen til bedehusliv, kirkeliv, religiøs kunst og Aril Edvardsen for å nemne noko. Pål Repstad kjem i tillegg med tankar om den religiøse utviklinga i landsdelen som han oppsummerer i innleiingskapittelet "En snillere Gud på Sørlandet?"

Tilhøva i Rogaland der eg bur, er ikkje svært ulike slik dei er på Sørlandet. Mange av dei trekka som kjem fram i Gud på Sørlandet, vil difor og finnast i Rogaland og sikkert andre delar av landet. Boka er lettlesen, men ingen lettvektar og difor svært verdfull for religionslærarar som vil skaffa seg religionssosiologisk kunnskap.

Ny bok om modernismen

2009-03-22T15:01:00.004+01:00

Det hender ein kjem over bøker som er ekstra interessante og som gir ein oversikt ein ikkje har funne andre stader. For meg er Per Thomas Andersens bok Modernisme, tverrestetiske peilinger i musikk, billedkunst og litteratur ei slik bok. På i underkant av 200 sider har han gitt ein svært nyttig og interessant oversikt over modernismen som strømning innanfor dei kunstartane som er nemnt i overskrifta på boka. Modernismen har med den nye læreplanen fått ein sentral plass i norskfaget, men boka vil og gje nyttig bakgrunnsstoff for andre fag som til dømes historie og religion.

Andersen har gitt boka ein struktur som gjer det greitt for lesaren å følgja frmstillinga hans. Første del av boka er historisk orientert der Andersen ser på viktige føresetnader for modernismen, viktige utviklingstrekk ved modernismen i første halvdel av 1900-talet og nokre trekk ved den strømninga som ofte går under nemninga postmodernismen. I den andre delen tek Andersen føre seg nokre trekk ved modernismen som han ser på som særleg interessante: for det første modernismen sett i høve til urbanitet, inspirasjon frå andre kulturar og den utopiske draumen. For det andre ser han i den andre delen av boka på synet på "selvet" og kroppen innan modernismen.

Særleg den første delen av boka gir ein svært god oversikt over bakgrunnen for og kjenneteikna ved modernismen. Avsnittet med overskrifta "Modernitet, modernisering og modernisme" gir ei oversiktleg framstilling av omgrep som ofte blir brukt, og Andersen får fram tilhøvet mellom dei på ein god måte. Han peikar på fire viktige faktorar som føresetnad for modernistisk kunst: utviklinga innan økomomien, industrialiseringa, den teknologoske og vitskaplege revolusjonen og urbaniseringa. I denne samanhengen trekkjer han og fram tre viktige idehistoriske impulsar som ein del av bakgrunnen for modernismen. Det gjeld Marx´historiske materialisme, Nietzsches syn på religionen og Freuds tankar om mennesket.

Gjennom heile boka fokuserer Andersen både på litteratur biletkunst og musikk. Han trekkjer fram sentrale personar som han viar plass til. Dette gjer at eg som lesar kjem litt på innsida av enkelte personar og verk som til dømes Pablo Picasso med sine kubistiske verk og James Joyce med Ulysses.

Andersens bok er i det heile taket ei svært nyttig bok for den som vil ha ein oversikt over modernismen utan at framstillinga blir altfor detaljert og omfattande. På litt under 200 sider er sjølvsagt mykje utelate, men oversikten er imponerande.

Islamisering

2009-03-20T18:09:00.002+01:00

Omgrepet islamisering og ordsamansetninga snikislamisering har svirra i lufta etter Siv Jensens utspel om tilhøva i Rosengården i Malmø. I samanhengen Jensen brukte det, er omgrepet egna til å skapa frykt. Som med omgrepa radikal islam og sharia, er det viktig å vita kva ein legg i begrepet når ein bruker det og ikkje som Siv Jensen berre slengja det ut som om det gjaldt all type påverknad frå islam.

Religionshistorikar Kari Vogt gav på Dagsnytt 18 onsdag 18.mars ein ganske presis definisjon av kva ho legg i omgrepet islamisering. Denne trur eg det er verdt å notera seg: "Islamisering betyr en økende oppslutning om islams kjernesaker, som det å be, det å faste og det å dra på pilgrimsferd osv., altså det som hører med til religionens kjerne. Utover det må man begynne å presisere".

Dersom ein ikkje er nøye med kva ein legg i omgrepa ein bruker, skaper det lett større motsetningar enn naudsynt, og det spreier frykt. Det er viktig at det som kan reknast som naturleg utøving av religion ikkje blir stempla med omgrep som gjer at mange nærmast fryktar at landet vårt skal bli styrt av islamske lover.

Sannhet, tilgivelse og forsoning

2009-03-18T21:48:00.004+01:00

I kveld var jeg så heldig at jeg fikk høre NRK-journalist Einar Lunde holde foredrag om Sør-Afrika. Han har besøkt landet en rekke ganger både før og etter det ble slutt på apartheidregimet i 1994. Han var den første norske journalisten som møtte Nelson Mandela etter han ble satt fri, og han var til stede på Desmond Tutus kontor da han fikk telefon om at han hadde fått fredsprisen i 1984.

Det virker ikke lenge siden apartheid ble opphevet, men da jeg satt og hørte foredraget slo det meg at det er nødvendig å fortsette å bli minnet på hva apartheid egentlig var og hvilke krefter som førte til at redselsregimet ble tvunget til å gå av.

Einar Lunde pekte på ideologien som lå bak raseskillesystemet. Så redeslelsfullt det enn kan høres, oppfattet det hvite lederskapet seg som utvalgt av Gud til å styre Sør-Afrika og herske over alle andre som de delte inn i raser etter et nøye system med de svarte nederst. Videre tegnet Lunde opp hvordan raseskillesystemet fungerte. Her er ikke plass for alle detaljer, men det som gjorde sterkest inntrykk på meg var hvor systematisk de hvite gikk fram i sin undertrykkelse. Her er bare noen eksempler: Årlig ble 350.000 svarte arrestert for å ha reist til kommuner utenfor sin egen uten visum, svarte gruvearbeidere som måtte pensjonere seg etter arbeid i de ekstremt helsefarlige gruvene fikk en utedass som gave, dødsskavdroner likviderte vilkårlig mennesker som de mistenkte hadde forbindelse med motstandsbevegelsen. I månedene før Nelson Mandela ble valgt til president fikk den hvite regjeringa ledere av zulu-stammen til å organisere likvidering av over 20.000 ANC-tilhengere. Alle de hvites grusomheter var kjente da Nelson Mandela overtok som president i 1994.

En av hovedårsakene til at apartheidregimet ble tvunget til å gå av var ifølge Lunde at den internasjonale boikotten av Sør-Afrika virket. Landet holdt på å gå konkurs. Desmond Tutus oppfordring om boikott av landet hadde blitt hørt. For meg virker det rart å tenke tilbake på at enkelte norske kristne kritiserte norske prester og biskoper for å gå inn for handelsboikott fordi de ikke ønsket en politisering av kirka.

Einar Lunde trakk fram at Nelson Mandela og Desmond Tutus kristne bakgrunn spilte en vesentlig rolle i forbindelse med avskaffelsen av apartheid. Den naturlige reaksjonen ville vært hevn over de hvite. Istedenfor ble en sannhets- og forsoningskommisjon opprettet der hvite kunne få amnesti ved å innrømme det de hadde vært med på. Mange svarte og hvite ble på denne måten forsonet.

Sannhet, tilgivelse og forsoning ble tre viktige stikkord i prosessen mot et nytt Sør-Afrika. Derfor har arbeidet i Sør-Afrika blitt en modell for freds- og forsoningsarbeid. Lundes foredrag gjorde sterkt inntrykk, ikke bare på grunn av alle grusomhetene som ble trukket fram, men først og fremst fordi han fikk fram hvordan kloke ledere klarte å finne en vei ut av håpløshet på basis av sentrale kristne verdier, noe som gir håp også andre steder i verden.

Sharia light

2009-03-17T20:47:00.004+01:00

På Dagsnytt 18 13.mars gjorde Per Sandberg eit forsøk på å beskriva tilhøva i bydelen Rosengård i Malmø. Han brukte då uttrykket "sharia light". Igjen ser me døme på eit presisjonsnivå som gjer det heilt umogeleg å vita kva det er Sandberg siktar til og som gjer det svært vanskelg å få til ein god debatt om islam.

Kari Vogt opererer i boka Islam - tradisjon, fundamentalisme og reform med to definisjonar av sharia. Den første er at ordet kan brukast i vid tyding om både truslære, etikk og rettstradisjon og slik blir synonymt med islam. Den vanlegaste tydinga er likevel at sharia står for islamsk lov og er då summen av alle Allahs påbod og forbod. Kjeldene til denne loven er Koranen og sunnaen, tradisjonen etter profeten som er nedteikna i fleire hadith-samlingar.

Er sharia ein trussel mot samfunnet vårt? Det er i dag ingen statar som utelukkande byggjer lovgivinga si på sharia. Kari Vogt skriv at islamsk lov aldri har vore einerådande i eit samfunn, kanskje med unnatak av Medina. Det er særleg innan familie- og arverett at sharia har stått sterkt og blir brukt i nokre islamske land i dag. Å bruke uttrykk som sharia light om tilhøva i Malmø er difor direkte feil og berre egna til å spreia frykt når uttrykket blir trekt inn i samband med det einskilde kallar snikislamisering. Ved å la omgrep som radikal islam, sharia og islamisering svirra i lufta utan å presisera kva som ligg i uttrykka, er det berre med på å stigmatisera muslimar og skapa falsk frykt hos mange.

Radikal islam

2009-03-16T21:49:00.000+01:00

Dei siste vekene har omgrepet radikal islam blitt mykje brukt av politikarar i norske media. Kva ligg i dette omgrepet, og er det eit teneleg omgrep for å karakterisera delar av islam?

For det første er det ut frå samanhengen omgrepet blir brukt i klart at det er noko negativt. Då eg høyrde Siv Jensen for eit par veker sidan snakke om radikal islam var ho svært tydeleg på at dette var noko som burde nedkjempast, og ho samanlikna til og med kampen mot radikal islam med kampen mot nazisme. Då er det iallfall viktig å vita kva som ligg i omgrepet, men problemet er at det har verken Siv Jensen eller Frp klart å tydeleggjera. På Dagsnytt 18 i går 15.mars innrømma Per Sandberg at det er svært vanskeleg å peika ut kven det er ein snakkar om i samband med radikal islam og at faren for å stigmatisera er stor, men at det er fundamentalistane han tenkjer på i samband med radikal islam.

Dermed trekte han inn eit mykje brukt ord som og er problematisk. Martin Kolberg kom litt nærmare ein definisjon av kva han legg i radikal islam: Han meinte med dette "politiske og religiøse grupperingar som stiller seg utanfor demokratiet, som er totalitære, kvinneundertrykkende og voldsoppofrende". Han brukte og omgrepet ekstremisme.

Sjølv om Kolberg kom litt nærmare ein definisjon enn det Siv Jensen har gjort, viser det likevel kor vanskeleg det er å bruke merkelappar på heile grupper. Skal ein då vera presis, må ein igjen gå inn og sjå på kva som til dømes er kvinneundertrykkande i islam.

Eg meiner ikkje at ein skal feia under teppet problematiske sider ved islam, men heller enn å snakka i store bokstavar om til dømes radikal islam, bør ein heller konkret peika på kva det er ved einskilde grupperingar innan islam som ein bør kjempa mot. Uansett bør politikarar og alle som går inn i debatten om islam gjera alt for å unngå stigmatisering og generalisering av heile grupper.

Då Martin Kolberg i Dagsnytt 18 15.mars fekk spørsmål om ikkje politiet har god kontroll med radikale fundamentalister, svarte han at desse er svært få og at politiet har god kontroll på dei. Det eg då lurer på er kvifor Martin Kolberg nå går ut og snakkar om radikal islam. Han nemner svært vagt at det dreier seg om ein mentalitet og at ein må ta folks frykt på alvor. Dette er etter mitt skjøn ein så upresis måte å omtale islam og muslimar på at det i seg sjølv er med på å skape unødvendig frykt blant folk. Det blir å sausa saman vage antydningar som det ikkje er mogeleg å konkretisera.

Det me istaden treng er å forstå at islam er ein svært mangfaldig religion, og at me ikkje kjem nærmare ei forståing av islam med utydelege merkelappar som radikal islam og snikislamisering som har vore brukt i seinare tid. Dersom omgrepet radikal islam skal brukast, bør det etter mitt skjøn reserverast for militante islamistar som vil kjempa for religion med militære middel. Slike grupperingar finst truleg ikkje i landet vårt.