Nyreligiøsitet i klasserommet

Ingen skal kunne påstå at religionsfaget ikkje er aktuelt. Spørsmål som dreier seg om religion er framme i massemedia kvar einaste dag, og skal me forstå noko av det som skjer, treng med kunnskap. Denne kunnskapen skal religionsfaget vera med på å gje elevane. I læreplanen for religionsfaget er eitt av kompetansemåla å drøfte religiøs søking i vår tid. Kva passar då betre enn å ta utgangspunkt i eit dagsaktuelt tema?

Akkurat nå er det tema kring nyreligiøsitet som er svært aktuelle. Her i Stavanger-området er det ekstra blest om Märtha Louises engleskule sidan ho skal halde todagarsseminar på Sola. Eg har prøvd å samla nokre ressursar som kan vera aktuelle å bruka i undervisninga og som utgangspunkt for diskusjon i religionsklassar.

For det første har det kome ferske tal om kva haldning nordmenn har til nyreligiøsitet. Desse tala er samla og omtalt i boka Religion i dagens Norge, redigert av Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt. Artikkelen "Mot en alternativreligiøs revolusjon" av Pål Ketil Botvar og Jan-Olav Henriksen tek opp spørsmål omkring nyreligiøsitet i samfunnet vårt. Stiftelsen Kirkeforskning har lagt ut ein omtale av artikkelen på nettsidene sine.

Viss ein er på jakt etter ein kortfatta oversikt over nyreligiøsitet i historisk samanheng, kan eg anbefala Erik Thorstensen artikkel "Nyreligiøsitet og kvasireligion". Artikkelen gir ei oversikt over teosofi, spiritisme og dei nyreligiøse strømningane frå 1960-talet og fram til i dag.

Ein avisreportasje frå Stavanger Aftenblad måndag 6.september gir grei oversikt over nokre av synspunkta til Märthe Louise. Denne er eit greitt utgangspunkt for å diskutera i kva grad Märtha Louises tankar er religiøse og om ho bryt med kristendommen sidan ho sjølv presenterer seg som kristen og samstundes seier at verksemda i engleskulen ikkje har noko med religion å gjera.

Utdrag frå debattprogrammet Aktuelt måndag 13.september er òg aktuelt å bruka i klasserommet. Det ligg ute i Nett-TV (her). Her møter me eit medium, ein statsvitar, ein religionsforskar og ein teolog, og det er interessant å sjå korleis mediet argumenterer og kva innvendingar dei andre har mot noko av det Märtha Louise har uttala seg om, då særleg kontakt med døde.

Som om ikkje dette er aktuelt stoff nok, ligg óg programmet for Alternativmessa i Stavanger i slutten av september ute på nettet. I programmet ser ein kor mangfaldig det som går under nemninga nyreligiøsitet er.

Erfaringa mi så langt er at spørsmål om nyreligiøsitet skaper engasjement blant elevane. Utfordringa er å få oversikt over noko som er svært mangfaldig, men samstundes kan det opna for interessante diskusjonar i klasserommet.

Islamisme

Etter at jeg skrev forrige innlegg, kom jeg over et interessant innlegg om islamisme skrevet av Cecilie Schiøtt. I innlegget sier hun litt om hvordan islamismen oppstod og om hvor mangfoldig islamismen i dag er. Hun har selv bodd i Egypt og trekker fram eksempler derfra og gir interessante innblikk i forholdet mellom myndighetene og Det Muslimske Brorskap.

Det sanne islam

Hva er det sanne islam? I en omtale av en ny dansk bok (som jeg ikke har lest), Islams magt. Europas sanne virkelighed, hevder Hege Storhaug at det er islamismen (Storhaug gir ingen nyansert definisjon av islamisme, men bruker også begrepene politisk islam og radikal islam) som representerer det sanne islam og at det å ta et oppgjør med islamisme dermed er ensbetydende med å ta et oppgjør med islam. Hun sier riktignok at det finnes muslimer som praktiserer islam på en annen måte, men det er tydelig at hun mener disse ikke representerer det egentlige islam. Hun hevder videre at islamismen er i pakt med islam slik Muhammad praktiserte religionen og slik den er beskrevet i Koranen og hadith. At islamismen er mangfoldig, hopper Storhaug lett bukk over.

Det er ikke vanskelig å være enig med Storhaug i at det i islams navn har foregått og foregår mye som er strid med viktige verdier i samfunnet vårt. Likevel blir det grunnleggende galt å velge ut en bestemt tolkning av islam og med det som grunnlag ta et generelt oppgjør med islam. I tillegg virker det som hun ser på muslimer som fremstår som moderate som ulver i fåreklær. Hun nevner konkret Tariq Ramadan. Han står etter mitt skjønn langt fra ytterliggående islamister.

Vi må skille mellom ulike tolkninger av islam. Derfor blir det meningsløst å ta et generelt oppgjør med islam. Da en av våre fremste islameksperter, Kari Vogt, i 2000 gav ut boka Islam på norsk uttalte hun følgende til Aftenposten: "En muslim er ikke en muslim. Det er mange måter å være muslim på. Vi tror vi vet alt om "dem". Slik er det ikke. Jeg ønsker å vise det store mangfoldet". Ser vi for eksempel på hvordan ramadan praktiseres blant norske muslimer, vil vi også finne et mangfoldig bilde slik Inger Anne Olsen beskriver det i en kommentar i Aftenposten. Det er mangfoldet som er det karakteristiske. En enkel, men grei oversikt over ulike "grupper" muslimer fins i et blogginnlegg av religionsforsker Olav Elgvin,

Som religionslærer er det ikke min oppgave å peke på hvilken tolkning som er den sanneste. Det sanne islam eksisterer rett og slett ikke, kun tolkninger. Vi må derfor prøve å få et bilde av ulike tolkninger av islam. I læreplanen for videregående skole er religionskritikk et tema. Da skal vi selvsagt også trekke fram kritiske synspunkter i forhold til religion generelt og til ulike tolkninger av religionene. Men vi må ikke slik Hege Storhaug gjør det, framstille det som at en tolkning representerer det sanne islam. Det samme gjelder andre religioner og livssyn.

Islam og musikk

På dagbadet.no er det i dag eit oppslag om at den andelege leiaren i Iran vil forby undervisning i musikk. Spørsmålet om islam og musikk kjem opp med visse mellomrom, og i skulen møter me muslimske elevar som opplever at dei er usikre på kva dei skal tenkje og meine om musikk og musikkundervisning.

Det som er klart er at ayatollah Khamenei står for eit ekstremt syn på musikk òg blant islamske lærde.

Å synge utan bruk av musikkinstrument vil dei aller fleste tillate. I eit svar på spørsmål frå ein innsendar seier leiarane i den største moskéen i Oslo, World Islamic Mission, at Muhammad sjølv høyrde på sang av unge jenter. På nettsidene til Islamonline.net, den kanskje mest populære islamske nettstaden, finn me dei same synspunkta når det gjeld sang.

Når det gjeld instrumental musikk, er det meir ulike oppfatningar. Leiarane i World Islamic Mission åtvarar mot å høyra på musikk. Dei seier at det er eit fleirtal av lærde som hevdar dette synet, og bakgrunnen skal vera at Muhammad ikkje høyrde på musikk og var skeptisk til alt som kunne føra menneska bort frå Allah. Det alle islamske lærde ser ut til å vera einige om er at innhaldet i tekstane er viktig. Alt som fører til umoral og syndige tankar, er forbode. Det blir vist mellom anna til ein hadith frå Bukhari (den største hadith-samlinga) der Muhammad seier: "Det vil komme en gruppe fra mitt folk som tillater utroskap, alkohol og musikkinstrumenter". Basim Ghozlan, som har ansvaret for nettstaden islam. no avviser likevel at dette er eit generelt forbod mot musikk. Det same gjer dei som svarar på spørsmål på nettstaden islamonline.net. Leiarane i World Islamic Mission inntek eit mellomstandpunkt der dei seier at det å høre på musikk ikkje er blant dei verste syndene.

Då eg i samband med masteroppgåva mi for eit par år sidan intervjua unge norske muslimer, var det ikkje mange som opplevde musikk i skulen som problematisk. Ein hadde bedt seg friteken frå å vera med på ein konsert i skulesamanheng. Elles høyrde både dei som var aktive muslimar og andre på musikk. Ein framheva at han likte best arabisk musikk fordi vestleg populærmusikk ofte var umoralsk ifølgje han. Ein eg intervjua, hadde høyrt at musikk skulle vera forbode under ramadan og ein annan hadde høyrt at "ekte muslimar høyrer ikkje på musikk".

Det er altså ikkje eitt syn på musikk blant muslimar. I møte med muslimske ungdommar er det greitt å kjenna til at det er ulike synspunkt. Ein del unge muslimar kan oppleva ein konflikt mellom det som blir oppfatta som korrekt i deira muslimske heimemiljø og det dei møter blant vener i skulesamanheng.

Bruk av blogg

Jeg har dett skoleåret brukt blogg i tre klasser, norsk på påbygningsåret, norsk på vg 2 studiespesialiserende og religion på vg 3. Da jeg startet i høst hadde jeg ingen detaljert plan, men har gjennom året gitt ulike typer oppgaver. Jeg har hatt godt samarbeid med kolleger som har brukt bloggen, enten i de samme klassene jeg har brukt den i eller i parallellklasser. Nedenfor har jeg prøvd å samle litt om formålet med bruk av blogg, noen oppgaver jeg har gitt og noen tanker om videre bruk.

Formål/hvorfor bruke blogg

• øker digitale ferdigheter
• en virkelighetsnær sjanger som mange elever kjenner
• kan i seg selv virke motiverende å skrive noe som formidles på denne måten
• eleven kan gi bloggen sin en personlig utforming
• tekster kan samles på ett sted, en dokumentasjon
• stor mulighet for å presentere sammensatte tekster
• en sjanger som innbyr til å reflektere over egen læring, undervisning og tema som blir tatt opp
• et sted der elevene har mulighet til å skrive spontant
• mulighet for tverrfaglighet hvis bloggen brukes i flere fag
• lære om bruk av kilder, herunder også bruk av bilder, hvilke rettigheter som gjelder

Oppgaver i norsk på påbygg dette året:

• forventninger til skoleåret
• refleksjoner etter forfatterbesøk
• refleksjoner over hvordan elevene lærer best (læringsstrategier)
• refleksjoner etter arbeid med en gruppeoppgave
• valg av fordypningsoppgave i norsk, rapport underveis i arbeidet
• og refleksjonstekst etter gjennomføring
• hvilken aktualitet har Ibsens Et dukkehjem i dag?
• tekst om eksamen og russefeiring på dialekt for å trene på dialekttrekk og litt enkel
• refleksjon rundt russefeiring og eksamen

Oppgaver i religion

• er fotball religion?
• er religion "opium for folket"?
• refleksjoner etter besøk av en buddhist
• rapport fra ekskursjon til den katolske kirka i Stavanger
• er kjønnsroller medfødt eller tillært?
• refleksjoner over arbeidsmåter i faget

Noen refleksjoner etter å ha brukt blogg i nesten ett skoleår

Veien har blitt til mens vi (min gode kollega Astrid og jeg) har gått. Det er ikke noe sesam-sesam som automatisk gjør alle motivert for å skrive, men noen opplever det motiverende å bruke denne sjangeren. Vi mener at bloggsjangeren gjør at vi lettere kan oppfylle læreplanens mål om digitale ferdigheter (både som en av de fire ferdighetene og spesielt i norskfaget) og at bruk av blogg er en meningsfull måte å bruke pc-en på i klasserommet. Det er teknisk sett svært enkelt å opprette og bruke blogg. Ingen har hatt problemer med dette. Vi har presisert at det skal være en skoleblogg der eleven skriver tekster som er relatert til skolefag og læring. I tillegg fungerer bloggen som en fin dokumentasjon på året som har gått -

Plan for bruk av blogg videre:

• en mer strukturert plan ut fra ulike temaer i norsk- og religionsfaget
• mer fokus på tverrfaglighet
• gjøre det tydelig for elevene hvordan bloggen tenkes brukt i forhold til formell og uformell vurdering
• bruke bloggen mer til egenvurdering
• bloggen kan brukes mer til at elevene reflekterer over egne læringsstrategier i ulike fag
• bruke bloggen mer til å presentere sammensatte tekster

Diskusjonen om islam held fram

Det kjem stadig nye interessante innlegg og kommentarar til debatten om islam den siste tida. På nettsiden til Minerva har Olav Elgvin intervjua Sarah Selaihi, norsk muslim, om kvifor ho tok del i demonstrasjonen mot karikaturtekningane i Dagbladet. Intervjuet gir eit klart bilete av at mange muslimar tykkjer det er slitsamt med eit stadig negativt fokus på islam.

I dagens Stavanger Aftenblad har Svein Egil Omdal ein kommentar der han tek opp problemet med generalisering. Til og med sekulære muslimar blir stilt til ansvar for det ekstremistar har gjort.

Olav Elgvin har skrive ein kronikk i dagens Dagbladet. Han kjenner muslimske miljø i Oslo svært godt og skriv blant anna at det er svært få såkalla radikale muslimar i Noreg.

Ekstremisme som utfordring i religionsundervisninga

Dei siste dagane har det vore mykje fokus på ekstreme religiøse synspunkt knytt til Mohyldeen Mohammed. Han har mellom anna trua norske journalistar og forsvara steining av homofile. Slike utspel får svært mykje merksemd i media. Slik merksemd gjeld likevel ikkje berre islam. Den ytterleggåande kristen evangelisten Pat Roberson fekk til dømes svært mykje omtale for sine utsegner om jordskjelvet på Haiti.

Eg held meg i dette innlegget til utfordringane i møte med mangfaldet i islam. Spørsmålet er korleis me skal hjelpa elevane til å orientera seg. Læreplanen i religion og etikk seier at elevane skal lære om ulike retningar i islam, og det er her vi må starta. For det første må me snakka om kva som skjer når media fokuserer på dei ekstreme synspunkta. Som følge av stort fokus på det ekstreme kan det lett skje at muslimar generelt blir stilt til ansvar slike haldningar som har kome fram i det siste.

Eg trur det kan vera greitt å presentera elevane for ein typologi liknande den Clinton Bennett har brukt i boka si Muslims and modernity. Eg har blogga om dette temaet tidlegare, men vil her sjå på korleis Bennets typologi med nokre modifikasjonar kan brukast.

Dei mest radikale muslimane kallar Bennet "the radical revisionists". Desse er dei me kan plassera i gruppa islamistar. Dette er ei samansett gruppe, men M. Mohammads utsegn (utan at eg veit særleg mykje om han) vil kunne plasserast som typisk for dei mest ekstreme islamistane. I skulen skal me ikkje vera redde for å trekkja fram dei mest ekstreme synspunkta som dei radikale islamistane står for både når det gjeld religionen som overordna politikken og ekstreme synspunkt på korleis brot på det desse oppfattar som rett seksualmoral, skal straffast. Samstundes bør me få fram at dei mest ekstreme er svært marginale i Noreg.

Så ha vi dei "vanlige" religiøse muslimane som stort sett innordnar seg norsk lov. Denne gruppa kan igjen delast i undergrupper. Me har ein del som praktiserer islam på tradisjonelt vis og som til dømes har eit kvinnesyn som til dels liknar på det som var vanleg her i landet for ein del år sidan. Desse blir òg ofte omtala som konservative.

Ei anna gruppe er dei moderate muslimane som vil modernisera islam og ikkje meiner det treng vera noka motsetning mellom vestleg modernitet og islam. Sjølv om ein skal vera forsiktig med å plassera personar i ein kategori, kan ein del av det Anne Sofie Roald står for, plasserast her.

Vidare har vi ein del som praktiserer islam "så godt dei kan", men som ikkje har så mykje kunnskap om ulike sider ved religionen sin.

I samband med dei ekstreme utsegnene til M. Mohammad er det viktig å få fram at ulike hald som til dømes Det islamske Forbundet ved forstandar Basim Ghozlan, og Islamsk Råd Norge har tatt klart avstand frå det M.Mohammad har sagt.


Dei siste, som Bennett ikkje inkluderer, er dei sekulære muslimane. Dette er ei ganske stor gruppe.


Ei inndeling i islamistar, tradisjonelt religiøse/konservative, moderate/reformvenlege og sekulære kan vera ei hjelp til å forstå kor samansett dei muslimske miljøa er. Brukt med klare reservasjonar kan ein enkel typologi hjelpe til å gje oversikt og forståing, og ekstreme synspunkt får ein plass, men avgrensa.

Karikaturstriden held fram

Konflikt knytt til islam blei plutseleg svært aktuelt etter demonstrasjonen i Oslo fredag kveld (12/2). I tida som kjem, vil det heilt sikkert bli mykje debatt rundt det Mohyeldeen Mohammad uttalte: "Når vil norske myndigheter og deres medier forstå alvoret i dette her? Kanskje ikke før det er for sent. Kanskje ikke før vi får et 11.september på norske jord. Dette er ingen trussel, det er en advarsel"

Fokuset mitt her er korleis me i skulen kan takla diskusjonar som kjem opp i kjølvatnet av ei slik utsegn. Politikarar og andre kjem heilt sikkert til å gå ut med sterk kritikk av utsegna (noko som er på sin plass), men for elevar og folk flest vil det lett unna opplevast som det er islam som religion og muslimar generelt som blir utsett for sterk kritikk.

Me treng for det første å vita kva det var som skjedde under demonstrasjonen i Oslo. Olav Elgvin, som skriv ein blogg med tittelen Muslimprosjektet, har mykje og god informasjon om kva som rører seg blant muslimar i Oslo. Han skriv at dette om Mohyeldeen Mohammad: "Han som sa det er den eneste av arrangørene som virkelig har radikale sympatier De andre i arrangementskomiteen hadde sett talen på forhånd, og resolutt strøket ut den delen. Men han ble revet med og sa det likevel. det er ikke representativt for hva de andre arrangørene og deltagerne står for". Vidare i bloggen er det fleire som diskuterer det som skjedde med Elgvin, og her kjem fram interessant informasjon.

Me skal ikkje bagatellisera utsegner frå ytterleggåande muslimar, men eg er svært oppteken av at vi får fram balansert informasjon og at vi ikkje gjer den feilen at alle muslimar blir sett på som ei gruppe. Viss debatten blir unyansert, vil enkelte muslimar lett kunne oppfatta kritikken frå poltikarar som kritikk av muslimar og islam, og då kjem me inn i ein vond sirkel. I VG-Nett i dag er Usmana Rana, profilert muslim, ute og tek skarp avstand frå utsegna nemnt ovanfor: "Å bruke terrorisme for å skape frykt blant folk er meget uislamsk. Jeg mener denne advarselen er svært uheldig, og undertonen i den er etter mitt skjønn forkastelig. Det er ikke representativt for muslimer i Norge, sier Rana til VG Nett".

Diskusjonar vil heilt sikkert koma opp i skulen. Som lærarar må me vera førebudde på det, og det kan i enkelte fag og klassar vera naturleg at me sjølve tek opp saka.

Ei kort oppdatering lørdag ettermiddag (13/2): Ikkje uventa kom Siv Jensen med sterke ord om islamisering i dag. Eg blogga litt om det for snart eitt år sidan. Kari Vogt er intervjua av VG Nett her. Ho framhever generalisering som eit stort problem.

Her er óg ein kommentar av Lena Larsen.

Journalist i Vårt Land, Erling Rimehaug har skrive ein kommentar om dialog mellom kristne og muslimar, og kva rolle ein slik dialog kan spela for å skapa forståing.

Ytringsfridom eller mobbing

I religionsfaget og i andre fag er det naturleg å diskutera spørsmål knytte til konfliktar der religion er involvert. I høve til islam har det særleg vore aktuelt i samband med hijab-debatten og karikaturstriden. Det er viktig at slike konfliktar blir tatt opp i skulen, men måten det blir gjort på, er minst like viktig.

For det første utfordrar temaene både kunnskapane til lærarene og elevane, og for det andre er det ei pedagogisk utfordring å gje elevane ein god nok bakgrunn for å kunna diskutera temaene som kjem opp.

Me må vera merksame på at det i mange skuleklassar kanskje er ein eller to med muslimsk bakgrunn. Dersom ein diskusjon utviklar seg til å bli usakleg, er det sjølvsagt ekstra ille for dei som er i mindretal. Difor må det vera god styring av diskusjonar slik at dei blir saklege.

Det kan vera lurt å ta opp kor grensa går mellom ytringsfridom og mobbing. Det gjeld sjølvsagt ikkje berre tema knytte til islam, men kan like gjerne dreia seg om tema knytte til kristendom eller andre religionar. I religionsfaget kan ein òg diskutera grensa mellom religionskritikk og mobbing.

Eg har møtt elevar med muslimsk bakgrunn som seier at dei trekkjer seg tilbake når diskusjonar om islam kjem opp i klassane dei går i. Dei går trøytte av å bli stilt til ansvar for det ytterleggåande muslimar gjer, og dei er leie av at alle muslimar blir plassert i same bås i diskusjonar.

Det er ikkje eitt svar på korleis ein skal ta opp konfliktfylte tema, men det er ekstra viktig at ein tenkjer gjennom korleis ein gjer det slik at ein unngår at diskusjonar nærmast går over i mobbing.

Blogging

Dette er første året eg har brukt blogg i klassane mine, ein påbyggsklasse i norsk, ein norskklasse idrettsfag VG2 og ein klasse i religion VG3. Då eg starta i haust, var eg svært usikker på korleis eg skulle bruka bloggen, kva oppgåver som passa til blogging og korleis eg skulle sjå på bloggen i høve til vurdering. Nedanfor vil eg skriva litt om dei erfaringane eg har gjort.

I påbyggsklassen har eg blant anna late elevane skrive refleksjonstekstar i samband med fordjupningsoppgåva. Til nå har dei skrive ein tekst i november om val av oppgåve og ein nå i byrjinga av januar der dei har gitt ein statusrapport og tankar om vidare arbeid. Alle skal etter oppgåva er ferdig skriva ein refleksjonstekst om arbeid og presentasjon. Bloggen fungerer etter mitt skjøn godt til denne typen oppgåver, og elevane kan dokumentera prosessen gjennom bloggtekstane. Eg har sett av to timar kvar veke til arbeid med fordjupningsoppgåva fram til presentasjon i veke 10, og da kan eg óg gje elevane rettleiing i timane. Kombinasjonen av blogg og munnleg rettleiing håpar eg skal fungera.

Her er døme på refleksjonane til tre elevar:

Elev 1 Elev 2 Elev 3

I VG2 norsk har eg prøvd å bruka bloggen litt til sidemål. Her har eg ikkje like gode erfaringar. Problemet er at eg ikkje kan retta tekstane språkleg, og det er oftast naudsynt å kunne dersom elevane skal få tilbakemelding på det språklege. Difor har eg førebels gått vekk frå å bruka bloggen til sidemål. Då fungerte det betre å la elvane skriva ei reiseskidring som dei publiserte på bloggen sin. Det viste seg å vera ein sjanger som passa godt for bloggsjangeren fordi det gav høve til å laga ein samansett tekst.

Når det gjeld religionsfaget er det mange refleksjonsoppgåver som egnar seg. Eg har gitt oppgåver som "Er religion opium for folket?", "Er fotball religion?", og etter eit besøk i klassen av ein buddist å diskutera utsegna hans om at buddhismen er 100 prosent norsk.

Andre faglærarar i historie og naturfag har òg brukt bloggen. Eg ser at det fungerer godt å gje oppgåver der elevane skal produsera samansette tekster ved til dømes å bruka ulike typar illstrasjonar. Bloggen kan sjølvsagt brukast til tverrfaglege oppgåver. Det har me ikkje gjort ennå, men håpar å få det til i vårhalvåret.

Når det gjeld vurdering, lar eg tekstar om fordjupningsoppgåva telja når eg set den endelege karakteren. Elevar som viser god refleksjon rundt oppgåva undervegs og i etterkant, skal få utteljing for det. I religionsfaget gir eg ein karakter på bloggtekstane som tel på linje med ein prøve. Då har eg latt dei få bruka mine kommentarar på den første teksten til å redigera teksten før eg gir endeleg karakter.

Nytt år - nye moglegheitar

Overskrifta har blitt ein klisjé, men inneheld likevel ein optimisme som eg ønskjer å halda på. I dette blogginnlegget er det ikkje ei store vyane eg er oppteken av, men nokre få konkrete mål som eg meiner er viktige for at klassane mine skal fungera best mogeleg. Eg las forresten nettopp eit interessant blogginnlegg om tingenes tilstand blant skuleelvar som eg trur treffer ganske godt. Eg har ikkje nokon illusjon om å løysa alle problem, men prøver som alle lærarar litt.

Eg har presentert klassane mine for tre konkrete forventningar eg har for at dei skal oppnå gode resultat. Desse burde eigentleg vera sjølvsagde, men det sjølvsagde må óg snakkast om og gjerast tydeleg.

1.Møta presis til timane Elevar som kjem for seint er eit problem i del fleste klassane. Eg har ikkje ei naiv tru på at problemet blir vekke, men ved å gjera elevane medvitne om kva

det gjer med læring og klassemiljø at mange kjem for seint, kan situasjonen bli betre. Difor prøver eg å få elevane til å fokusera ekstra på dette

2.Delta aktivt Eg prøver å tydeleggjera for elevane kva som ligg i dette både når dei er i klasserommet og når dei arbeider individuelt eller i grupper. Eg ønskjer å sjå mindre av Facebook, russ.no mm samstundes som eg ønskjer meir konsentasjon om skulearbeidet. Dette er også sjølvsagt, men poenget her er at eg ønskjer å få elevane til å spela på lag heller enn å koma med ei rekkje forbod mot ulike nettsider.

3.Halda seg oppdatert Eg har erfart at mange elevar ikkje har oversikt over informasjon og planar som me gir dei sjølv om informasjonen òg er teken opp i klassen. Eg har ansvar for tydeleg informasjon og oversiktlege planar, då har eleven ansvar for å halda seg oppdatert og informert.

Eg er så optimistisk at eg trur at dersom eg gjennom dialog med elevane klarar å gjera desse tre forventningane tydelege, så vil det få positive ringverknader for undervisning og læring. Så får eg gjera opp status i juni og sjå kva som har skjedd.

Undervisningsevaluering

Frå i haust av har me blitt pålagt å gjennomføra evaluering av undervisninga der elevane svarar på ein del påstandar om undervisninga i eit fag. Eg har gjennomført evalueringa i to av klassane mine. Tidlegare år har eg òg hatt evalueringar, men opplevde i år at det blei litt meir systematisk når eg brukte det fylkeskommunale skjemaet.

Elevane tok undersøkinga seriøst, og resultata gav meg ein peikepinn på kva som fungerer bra og kva som bør endrast eller arbeidast meir med. Det viktigaste er kanskje ikkje undersøkinga, men samtalen med klassane etterpå utifrå dei resultata som kom fram. Eg lot elevane i den eine klassen diskutera resultata i grupper for deretter å koma med tilbakemeldingar i plenum og diskutera litt felles. Nedanfor tek eg fram noko av det som kom fram i diskusjonen.

Eitt av punkta i undersøkinga dreide seg om interesse for faget. Ei tilbakemelding eg fekk, var at eg burde bli flinkare til å grunngje kvifor me arbeider med dei ulike emna i norskfaget. Det som er sjølvsagt for læraren, er det kanskje ikkje for elevane. Når elevane spør om kvifor me skal læra om til dømes retorikk, analyse og skriva sidemål, må eg kunna gje fornuftige svar. Det er ikkje sikkert eg alltid greier å overtyda elevane, men me må ikkje gløyma spørsmålet om grunngjeving.

Eit anna punkt fleire var opptekne av, var at eg var tydeleg på kor mykje av lærestoffet eg ville førelesa i. Det var viktig meinte dei at eg gav ei tydeleg tidsramme for førelesning/undervisning i felles klasseslik at dei var førebudde på at me til dømes skulle halde på i 45 minutt. Eg merkar at elevar nå fortare blir trøytte av å høyra på førelesningar enn for 15-20 år tilbake då eg byrja som lærar. Kanskje er det berre bra. Men det krev at eg tenkjer nøye gjennom kva eg skal undervisa om på tradisjonell måte, og at eg er tydeleg på det i planane.

Når det gjeld arbeidsmåtar, var elevane som venta opptekne av variasjon. Fleire meinte at eit stort arbeidslandskap som me har på skulen vår, ofte blir prega av uro fordi det stadig er nokon som er på veg til og frå ulike rom og fordi nokre elevar er opptekne av heilt andre aktivitetar enn skule. Mange meinte at grupperomma me har, fungerer mykje betre enn det opne landskapet. Utfordringa er ofte å gje elevane oppgåver som krev at dei må produsera noko. Dette kan vera eit dilemma fordi det ikkje er mogeleg å vurdera alt arbeidet elevane gjer og fordi ein ofte ønskjer at elevane skal diskutera ulike tema utan at ein heile tida må kontrollera det dei gjer. Eg har ikkje noko endeleg svar på dette dilemmaet, men det stiller iallfall store krav til planleggjing og organisering slik at det er klart for elvane kva mål dei arbeider mot og korleis dei blir vurdert. Dialogen ein har me elevane om dette er difor svært sentral.

Det siste punktet eg vil trekkja fram er kva elevane tenkjer om å vurdera eiga læring. Fleire trekte fram at å bruka blogg, kan vera effektivt. Eg har dette skuleåret for første gong brukt blogg, og eg ser at elevar både gjennom styrte oppgåver og nokre få gonger spontant reflekterer over eiga utvikling i skulefag. Får ein elevar til å reflektera over korleis dei lærer best, kva dei har lært og og ikkje minst kva dei bør arbeida vidare med, vil dei ha eit godt utgangspunkt for å få framgang. Det vil òg kunna motivera meg som lærar til å gje betre individuell rettleiing.

Dette var nokre refleksjonar etter å ha gjennomført undervisningsevaluering. Det viktigaste er kanskje ikkje alltid kva som må vera med i ei slik undersøking, men at ein kjem i dialog med elevane og får ein fornuftig samtale om læring og vilkåra for læring. Eg ser at eg er avhengig av denne dialogen for å kunna gjera ein god jobb.

Jul i norskfaget

Dette året har eg prøvd å "utnytta" jula i norskfaget i ein påbyggsklasse. I dette innlegget presenterer eg noko av det stoffet eg har brukt og noko som eg kanskje kjem til å bruka framover mot jul. Eg har prøvd å trekkja inn lyrikk, segner, legender og anna tradisjonsstoff som har jula som motiv.

Først har eg brukt av dei tradisjonelle julesongane. Så langt har eg trekt fram tekstar av Brorson, Grundtvig og Ingemann. Dei kan brukast til å visa korleis jula har inspirert forfattarar til skapa tekstar som har blitt brukt av generasjonar. Vidare kan dei brukast til å illustrera sentrale verkmiddel innan lyrikken, og så kan dei i tillegg vera utgangspunkt for diskusjon om kva jul betyr i dag. Kva ligg til dømes i Ingemanns "Deilig er jorden" sett i høve til korleis verda vår faktisk er?

Det finst mykje annan lyrikk med jula som motiv frå ulike epokar. I den nye boka, Poetisk jul, har Ernst Baasland samla alt frå gamle julesongar til nyare tekstar av Arild Nyquist, Edvard Hoem og Paal Helge Haugen. Her er mykje å velja mellom.

I årsplanen har eg kome til temaet om nasjonsbyggjing, og då er det naturleg å bruka litt tid på folkedikting. Dette kan òg lett knyttast til jul, særleg finst det mange segner. Eg har brukt segna om Lussi som Birger Sivertsen fortel om i eit kort radioinnslag. Elles finnst denne segna i mange variantar, blant anna i boka Norske segner av Olav Bø m.fl. Det kan i den samanheng vera naturleg å trekkja inn St. Lucia-tradisjonen som elevane er meir kjend med. Då lærer dei òg litt om kva ein legende er. Segner om nissen kan òg brukast. Generelt bakgrunnsstoff om jul og juletradisjonar finst på sidene til Ariadne, Universitetet i Oslo.

Det finst vidare ei mengde tekstar som kan brukast, alt frå dei tradisjonelle som "Karens jul" til nyare noveller av til dømes Levi Henriksen i samlinga Bare mjuke pakker under treet. Er ein så heldig at ein har samlinga Forfatternes julehelg, eit utval tekster frå Den norske Forfatterforenings julehelg-hefter 1915-57, er det mykje å ta av. Ein må sjølvsagt velja ut nokre få tekstar, men det skulle ikkje vera vanskeleg å tilpassa utvalet til læreplanen. Novella "Julebesøk" av Oskar Braaten frå 1926 gir til dømes eit innblikk i korleis jula kunne arta seg for arbeidarfamiliar tidleg i førre århundret.

Eg trur det kan verka motiverande for mange elevane å trekkja inn julemotivet frå fleire synsvinklar i undervisninga. Kanskje opplever dei det òg som eit lite avbrekk, og detkan òg leggast opp slik at elevane bidreg med stoff og tekstar dei kjenner.

Den muslimske mannsrollen

Dei siste vekene har det blitt auka fokus på innvandrermenn i samband med drosjevaldtektene i Stavangerområdet. Innvandrermenn blir ofte sett på som synonymt med muslimske menn. Dermed blir det aktuelt å sjå på om det er nokon samanheng mellom islam og den valdsbruken som har skjedd den seinare tida. Redaktør i Stavanger Aftenblad, Tom Hetland, tek i ein interessant kronikk i Stavanger Aftenblad fredag 13.november opp spørsmålet om det er nokon samanheng. Han skriv mellom anna: "For menn som har lært at kvinna skal underordna seg mannen, at hennar ord ikkje er like mykje verd som hans, og at ho skal dekka seg til i det offentlege rommet, blir møtet med frigjorde norske kvinner ein kraftig kulturkollisjon. Dei blir horer og fritt vilt".

Hetlands kronikk viser kor komplisert det er når ein skal sjå på tilhøvet mellom religion og faktiske hendingar i samfunnet. For det første må ein sjå på kva islam seier om tilhøva mellom kjønna. For det andre kjem spørsmålet om tilhøvet mellom religion og kultur inn i biletet.

Når det gjeld kva Koranen og hadith faktisk seier, er det ikkje noko som tilseier at valdtekt kan forsvarast. Det er når det gjeld kulturelle tilhøve ein må leite når ein skal sjå på problema.

Mange muslimske innvandrarmenn er vaksne opp i ein heilt annan kultur enn vår der islam eller rettare sagt sagt bestemte tolkingar av islam har gjennomsyra samfunnet. I auga til folk flest blir drosjevaldtektane lett kopla direkte til islam. Det er difor rett å presisera slik Hetland gjer, at seksuell vald mot kvinner ikkje er akseptert i Koranen og at seksuell vald klart og tydeleg blir avvist av Islamsk Råd. Det er likevel ikkje mogeleg å trekkja klare skilje mellom religion og kultur. Det er ikkje tvil om at det i nokre muslimske samfunn eksisterer mannskulturar som misbrukar religionen som middel for kvinneundertrykking og legitimering av eigen oppførsel. Les ein Karo-trilogien av den egyptiske Nobelprisvinnaren Naguib Mahfouz vil ein sjå skremmande døme på dette. Når ein les denne, må ein likevel vera kalr over at det er fiksjon og ikkje fakta ein les.

I islam er det sentralt at mannen har forsørgjaransvaret i familien, og slik sett er han overordna kvinna. I ei masteroppgåve av Elise Skarsaune, ser dei religiøst aktive mennene dette som det viktigaste ved mannsrollen. Ho peikar på kor vanskeleg det kan vera for muslimske menn å oppleva at dei ikkje får arbeid som gjer dei istand til dette som dei forstår som ein religiøs plikt. Ho gir i eit intervju ei oppsummering av dei viktigaste funna i oppgåva si.

Hetland viser til at vitneutsegner frå kvinner tel halvparten av menns i rettssaker. Dette gjer det vanskeleg for kvinner å få medhald når dei klagar menn for noko. Dette kan sjølvsagt gjera det lett for mmenn å tenkja at dei slepp unna uansett, men det tyder ikkje at religionen som sådan legitimerer ugjerningar, men religionen kan misbrukast. Misbruk av religionen er som me har sett mange døme på opp gjennom historia ikkje spesielt for islam, men like uakseptabelt uansett.

Eit anna trekk som Hetland viser til, er at kvinna skal dekkja seg til i det offentlege rommet. Dette er eit ganske vanleg syn blant muslimar, men me skal vera klar over at det slett ikkje blir delt av alle, og i praksis viser det seg at unge muslimske jenter særleg i område der det er få muslimar ikkje dekkjer seg til. Eit tradisjonelt syn på tilhøvet mellom mann og kvinne kan ein finna i ein artikkel av Basim Ghozlan på islam.no. I masteroppgåva om mannsroller i islam gjengir Elise Skarsaune ein av informantane hennar som seier at det opne forholdet mellom gutar og jenter i Noreg er noko av det vanskelegaste å takla for ein del muslimske menn, både fordi det bryt med det dei er vande med og fordi det for dei bryt med dei krava religionen stiller. Dette må sjølvsagt ikke forsvara valdsbruk, men skal ein gjera noko med problemet, må ein skjøna litt av bakgrunnen. Faktum er òg at mange raskt klarar å tilpassa seg det norske samfunnet.

Det er viktig at ein ikkje hamnar i ei stgmatisering av muslimske menn. Elise Skarsaune brukar uttrykket maskulinitetsorientalisme. I det legg ho at den muslimske mannen blir sett på som sjåvinistisk, valdeleg, kvinneundertrykkande og potensiell terrorist. Det er viktig at debatten vidare blir så nyansert som mogeleg og at det ikkje blir konstruert eit fiendebilete av ei heil gruppe menneske samstundes som me ikkje må bagatallisera valdsbruk.

Islam i klasserommet - korleis få fram mangfaldet?

I 3.klassen min skal me snart byrja å arbeida med islam. Å undervisa om islam opplever eg som noko av det mest spennande og utfordrande i religionsfaget. På nokre få veker skal elevane få innsikt i hovudtankane i den nest største religionen i verda. I seg sjølv er det ei ganske halsbrekkande oppgåve, men spennande fordi islam er så aktuell.

Ei utfordring er å få fram mangfaldet innan islam. Lærebøkene gir ein tradisjonell gjennomgang av religionen, noko som er nødvendig som basis. Men vidare må det vera eitt av måla med undervisniga i islam å få elevane til å skjøna noko av mangfaldet i islam på verdsbasis og i Noreg. Problemet er at det eksisterer stereotypiar som byggjer på ei essensialistisk forståing av religionen. Utsegner av typen ”islam hevder at....” og ”muslimane meiner at .....” går ofte igjen. I nokre samanhengar møter me óg på oppfatningar som at ”ja, muslimane er svært forskjellige, men det eigentlege islam er slik islam blir praktisert av islamistar. Mark Gabriel står mellom andre for eit slikt syn, og utsegnene hans blir tillagt stor vekt fordi han har vore professor ved Al-Ansar universitetet i Kairo. Me skal sjølvsagt ikkje oversjå Gabriel, men kva ville me sagt viss til dømes Levi Fragell skulle representera synet på kristendom?

Eg trur det er nødvendig å gå inn på slike oppfatningar av islam som nemnt ovanfor fordi dei ligg under i så mykje av dagens islamdebatt. Ser me på læreplanen seier han at elevane skal kunne gjere greie for ulike retningar innan islam. I lærebøkene er det tradisjonelle inndelingar i ulike retningar. I boka Muslims and Modernity prøver islamforskar Clinton Bennett å dela inn islam i ulike retningar: The radical revisionists, the traditionalsits, the neo-traditionalists og the modernists. Eg har skrive litt meir om dette på bloggen min. Ei slik inndeling kan synleggjera litt av mangfaldet. Dei fleste muslimar me møter, vil likevel ikkje kunna plasserast i ei bestemt gruppe, og mange vil kanskje falla heilt utanfor denne og andre inndelingar.

Læreplanen seier óg at elevane skal kunne ”presentere hovedtrekk ved religions- og livssynsmangfoldet i lokalsamfunnet og storsamfunnet i Norge”. I samband med islam kan det vera aktuelt å sjå på korleis det er å vera ung muslim i Noreg. I ”Religion og livssyn” har Hildegunn Kleive skrive ein artikkel om forsking ho har gjort. Sjølv skreiv eg i fjor ei masteroppgåve om å vera muslim i vidaregåande skule. Kanskje kan elevane òg få i oppgåve å finna ut litt om korleis det er å vera ung muslim i Noreg.

Det er dessverre slik at det er enkle svar på kva islam er som dominerer i samfunnet og som er lette å kommunisera. Religionsundervisninga bør ha som eit av måla å forstå mangfaldet. Då skal me ikkje gløyma religionskritikk av ulike slag, men prøva å unngå alle typar svart-kvitt bilete. Der er på sett og vis sjølvsagt, men undersøkinga eg gjorde i samband med masteroppgåva mi, viste at mange unge muslimar blei utsett for svært stereotype oppfatningar av islam som dei slett ikkje kjende seg igjen i.