Islamisme

Etter at jeg skrev forrige innlegg, kom jeg over et interessant innlegg om islamisme skrevet av Cecilie Schiøtt. I innlegget sier hun litt om hvordan islamismen oppstod og om hvor mangfoldig islamismen i dag er. Hun har selv bodd i Egypt og trekker fram eksempler derfra og gir interessante innblikk i forholdet mellom myndighetene og Det Muslimske Brorskap.

Det sanne islam

Hva er det sanne islam? I en omtale av en ny dansk bok (som jeg ikke har lest), Islams magt. Europas sanne virkelighed, hevder Hege Storhaug at det er islamismen (Storhaug gir ingen nyansert definisjon av islamisme, men bruker også begrepene politisk islam og radikal islam) som representerer det sanne islam og at det å ta et oppgjør med islamisme dermed er ensbetydende med å ta et oppgjør med islam. Hun sier riktignok at det finnes muslimer som praktiserer islam på en annen måte, men det er tydelig at hun mener disse ikke representerer det egentlige islam. Hun hevder videre at islamismen er i pakt med islam slik Muhammad praktiserte religionen og slik den er beskrevet i Koranen og hadith. At islamismen er mangfoldig, hopper Storhaug lett bukk over.

Det er ikke vanskelig å være enig med Storhaug i at det i islams navn har foregått og foregår mye som er strid med viktige verdier i samfunnet vårt. Likevel blir det grunnleggende galt å velge ut en bestemt tolkning av islam og med det som grunnlag ta et generelt oppgjør med islam. I tillegg virker det som hun ser på muslimer som fremstår som moderate som ulver i fåreklær. Hun nevner konkret Tariq Ramadan. Han står etter mitt skjønn langt fra ytterliggående islamister.

Vi må skille mellom ulike tolkninger av islam. Derfor blir det meningsløst å ta et generelt oppgjør med islam. Da en av våre fremste islameksperter, Kari Vogt, i 2000 gav ut boka Islam på norsk uttalte hun følgende til Aftenposten: "En muslim er ikke en muslim. Det er mange måter å være muslim på. Vi tror vi vet alt om "dem". Slik er det ikke. Jeg ønsker å vise det store mangfoldet". Ser vi for eksempel på hvordan ramadan praktiseres blant norske muslimer, vil vi også finne et mangfoldig bilde slik Inger Anne Olsen beskriver det i en kommentar i Aftenposten. Det er mangfoldet som er det karakteristiske. En enkel, men grei oversikt over ulike "grupper" muslimer fins i et blogginnlegg av religionsforsker Olav Elgvin,

Som religionslærer er det ikke min oppgave å peke på hvilken tolkning som er den sanneste. Det sanne islam eksisterer rett og slett ikke, kun tolkninger. Vi må derfor prøve å få et bilde av ulike tolkninger av islam. I læreplanen for videregående skole er religionskritikk et tema. Da skal vi selvsagt også trekke fram kritiske synspunkter i forhold til religion generelt og til ulike tolkninger av religionene. Men vi må ikke slik Hege Storhaug gjør det, framstille det som at en tolkning representerer det sanne islam. Det samme gjelder andre religioner og livssyn.

Islam og musikk

På dagbadet.no er det i dag eit oppslag om at den andelege leiaren i Iran vil forby undervisning i musikk. Spørsmålet om islam og musikk kjem opp med visse mellomrom, og i skulen møter me muslimske elevar som opplever at dei er usikre på kva dei skal tenkje og meine om musikk og musikkundervisning.

Det som er klart er at ayatollah Khamenei står for eit ekstremt syn på musikk òg blant islamske lærde.

Å synge utan bruk av musikkinstrument vil dei aller fleste tillate. I eit svar på spørsmål frå ein innsendar seier leiarane i den største moskéen i Oslo, World Islamic Mission, at Muhammad sjølv høyrde på sang av unge jenter. På nettsidene til Islamonline.net, den kanskje mest populære islamske nettstaden, finn me dei same synspunkta når det gjeld sang.

Når det gjeld instrumental musikk, er det meir ulike oppfatningar. Leiarane i World Islamic Mission åtvarar mot å høyra på musikk. Dei seier at det er eit fleirtal av lærde som hevdar dette synet, og bakgrunnen skal vera at Muhammad ikkje høyrde på musikk og var skeptisk til alt som kunne føra menneska bort frå Allah. Det alle islamske lærde ser ut til å vera einige om er at innhaldet i tekstane er viktig. Alt som fører til umoral og syndige tankar, er forbode. Det blir vist mellom anna til ein hadith frå Bukhari (den største hadith-samlinga) der Muhammad seier: "Det vil komme en gruppe fra mitt folk som tillater utroskap, alkohol og musikkinstrumenter". Basim Ghozlan, som har ansvaret for nettstaden islam. no avviser likevel at dette er eit generelt forbod mot musikk. Det same gjer dei som svarar på spørsmål på nettstaden islamonline.net. Leiarane i World Islamic Mission inntek eit mellomstandpunkt der dei seier at det å høre på musikk ikkje er blant dei verste syndene.

Då eg i samband med masteroppgåva mi for eit par år sidan intervjua unge norske muslimer, var det ikkje mange som opplevde musikk i skulen som problematisk. Ein hadde bedt seg friteken frå å vera med på ein konsert i skulesamanheng. Elles høyrde både dei som var aktive muslimar og andre på musikk. Ein framheva at han likte best arabisk musikk fordi vestleg populærmusikk ofte var umoralsk ifølgje han. Ein eg intervjua, hadde høyrt at musikk skulle vera forbode under ramadan og ein annan hadde høyrt at "ekte muslimar høyrer ikkje på musikk".

Det er altså ikkje eitt syn på musikk blant muslimar. I møte med muslimske ungdommar er det greitt å kjenna til at det er ulike synspunkt. Ein del unge muslimar kan oppleva ein konflikt mellom det som blir oppfatta som korrekt i deira muslimske heimemiljø og det dei møter blant vener i skulesamanheng.