Ny bok om modernismen

Det hender ein kjem over bøker som er ekstra interessante og som gir ein oversikt ein ikkje har funne andre stader. For meg er Per Thomas Andersens bok Modernisme, tverrestetiske peilinger i musikk, billedkunst og litteratur ei slik bok. På i underkant av 200 sider har han gitt ein svært nyttig og interessant oversikt over modernismen som strømning innanfor dei kunstartane som er nemnt i overskrifta på boka. Modernismen har med den nye læreplanen fått ein sentral plass i norskfaget, men boka vil og gje nyttig bakgrunnsstoff for andre fag som til dømes historie og religion.

Andersen har gitt boka ein struktur som gjer det greitt for lesaren å følgja frmstillinga hans. Første del av boka er historisk orientert der Andersen ser på viktige føresetnader for modernismen, viktige utviklingstrekk ved modernismen i første halvdel av 1900-talet og nokre trekk ved den strømninga som ofte går under nemninga postmodernismen. I den andre delen tek Andersen føre seg nokre trekk ved modernismen som han ser på som særleg interessante: for det første modernismen sett i høve til urbanitet, inspirasjon frå andre kulturar og den utopiske draumen. For det andre ser han i den andre delen av boka på synet på "selvet" og kroppen innan modernismen.

Særleg den første delen av boka gir ein svært god oversikt over bakgrunnen for og kjenneteikna ved modernismen. Avsnittet med overskrifta "Modernitet, modernisering og modernisme" gir ei oversiktleg framstilling av omgrep som ofte blir brukt, og Andersen får fram tilhøvet mellom dei på ein god måte. Han peikar på fire viktige faktorar som føresetnad for modernistisk kunst: utviklinga innan økomomien, industrialiseringa, den teknologoske og vitskaplege revolusjonen og urbaniseringa. I denne samanhengen trekkjer han og fram tre viktige idehistoriske impulsar som ein del av bakgrunnen for modernismen. Det gjeld Marx´historiske materialisme, Nietzsches syn på religionen og Freuds tankar om mennesket.

Gjennom heile boka fokuserer Andersen både på litteratur biletkunst og musikk. Han trekkjer fram sentrale personar som han viar plass til. Dette gjer at eg som lesar kjem litt på innsida av enkelte personar og verk som til dømes Pablo Picasso med sine kubistiske verk og James Joyce med Ulysses.

Andersens bok er i det heile taket ei svært nyttig bok for den som vil ha ein oversikt over modernismen utan at framstillinga blir altfor detaljert og omfattande. På litt under 200 sider er sjølvsagt mykje utelate, men oversikten er imponerande.

Islamisering

Omgrepet islamisering og ordsamansetninga snikislamisering har svirra i lufta etter Siv Jensens utspel om tilhøva i Rosengården i Malmø. I samanhengen Jensen brukte det, er omgrepet egna til å skapa frykt. Som med omgrepa radikal islam og sharia, er det viktig å vita kva ein legg i begrepet når ein bruker det og ikkje som Siv Jensen berre slengja det ut som om det gjaldt all type påverknad frå islam.

Religionshistorikar Kari Vogt gav på Dagsnytt 18 onsdag 18.mars ein ganske presis definisjon av kva ho legg i omgrepet islamisering. Denne trur eg det er verdt å notera seg: "Islamisering betyr en økende oppslutning om islams kjernesaker, som det å be, det å faste og det å dra på pilgrimsferd osv., altså det som hører med til religionens kjerne. Utover det må man begynne å presisere".

Dersom ein ikkje er nøye med kva ein legg i omgrepa ein bruker, skaper det lett større motsetningar enn naudsynt, og det spreier frykt. Det er viktig at det som kan reknast som naturleg utøving av religion ikkje blir stempla med omgrep som gjer at mange nærmast fryktar at landet vårt skal bli styrt av islamske lover.

Sannhet, tilgivelse og forsoning

I kveld var jeg så heldig at jeg fikk høre NRK-journalist Einar Lunde holde foredrag om Sør-Afrika. Han har besøkt landet en rekke ganger både før og etter det ble slutt på apartheidregimet i 1994. Han var den første norske journalisten som møtte Nelson Mandela etter han ble satt fri, og han var til stede på Desmond Tutus kontor da han fikk telefon om at han hadde fått fredsprisen i 1984.

Det virker ikke lenge siden apartheid ble opphevet, men da jeg satt og hørte foredraget slo det meg at det er nødvendig å fortsette å bli minnet på hva apartheid egentlig var og hvilke krefter som førte til at redselsregimet ble tvunget til å gå av.

Einar Lunde pekte på ideologien som lå bak raseskillesystemet. Så redeslelsfullt det enn kan høres, oppfattet det hvite lederskapet seg som utvalgt av Gud til å styre Sør-Afrika og herske over alle andre som de delte inn i raser etter et nøye system med de svarte nederst. Videre tegnet Lunde opp hvordan raseskillesystemet fungerte. Her er ikke plass for alle detaljer, men det som gjorde sterkest inntrykk på meg var hvor systematisk de hvite gikk fram i sin undertrykkelse. Her er bare noen eksempler: Årlig ble 350.000 svarte arrestert for å ha reist til kommuner utenfor sin egen uten visum, svarte gruvearbeidere som måtte pensjonere seg etter arbeid i de ekstremt helsefarlige gruvene fikk en utedass som gave, dødsskavdroner likviderte vilkårlig mennesker som de mistenkte hadde forbindelse med motstandsbevegelsen. I månedene før Nelson Mandela ble valgt til president fikk den hvite regjeringa ledere av zulu-stammen til å organisere likvidering av over 20.000 ANC-tilhengere. Alle de hvites grusomheter var kjente da Nelson Mandela overtok som president i 1994.

En av hovedårsakene til at apartheidregimet ble tvunget til å gå av var ifølge Lunde at den internasjonale boikotten av Sør-Afrika virket. Landet holdt på å gå konkurs. Desmond Tutus oppfordring om boikott av landet hadde blitt hørt. For meg virker det rart å tenke tilbake på at enkelte norske kristne kritiserte norske prester og biskoper for å gå inn for handelsboikott fordi de ikke ønsket en politisering av kirka.

Einar Lunde trakk fram at Nelson Mandela og Desmond Tutus kristne bakgrunn spilte en vesentlig rolle i forbindelse med avskaffelsen av apartheid. Den naturlige reaksjonen ville vært hevn over de hvite. Istedenfor ble en sannhets- og forsoningskommisjon opprettet der hvite kunne få amnesti ved å innrømme det de hadde vært med på. Mange svarte og hvite ble på denne måten forsonet.

Sannhet, tilgivelse og forsoning ble tre viktige stikkord i prosessen mot et nytt Sør-Afrika. Derfor har arbeidet i Sør-Afrika blitt en modell for freds- og forsoningsarbeid. Lundes foredrag gjorde sterkt inntrykk, ikke bare på grunn av alle grusomhetene som ble trukket fram, men først og fremst fordi han fikk fram hvordan kloke ledere klarte å finne en vei ut av håpløshet på basis av sentrale kristne verdier, noe som gir håp også andre steder i verden.

Sharia light

På Dagsnytt 18 13.mars gjorde Per Sandberg eit forsøk på å beskriva tilhøva i bydelen Rosengård i Malmø. Han brukte då uttrykket "sharia light". Igjen ser me døme på eit presisjonsnivå som gjer det heilt umogeleg å vita kva det er Sandberg siktar til og som gjer det svært vanskelg å få til ein god debatt om islam.

Kari Vogt opererer i boka Islam - tradisjon, fundamentalisme og reform med to definisjonar av sharia. Den første er at ordet kan brukast i vid tyding om både truslære, etikk og rettstradisjon og slik blir synonymt med islam. Den vanlegaste tydinga er likevel at sharia står for islamsk lov og er då summen av alle Allahs påbod og forbod. Kjeldene til denne loven er Koranen og sunnaen, tradisjonen etter profeten som er nedteikna i fleire hadith-samlingar.

Er sharia ein trussel mot samfunnet vårt? Det er i dag ingen statar som utelukkande byggjer lovgivinga si på sharia. Kari Vogt skriv at islamsk lov aldri har vore einerådande i eit samfunn, kanskje med unnatak av Medina. Det er særleg innan familie- og arverett at sharia har stått sterkt og blir brukt i nokre islamske land i dag. Å bruke uttrykk som sharia light om tilhøva i Malmø er difor direkte feil og berre egna til å spreia frykt når uttrykket blir trekt inn i samband med det einskilde kallar snikislamisering. Ved å la omgrep som radikal islam, sharia og islamisering svirra i lufta utan å presisera kva som ligg i uttrykka, er det berre med på å stigmatisera muslimar og skapa falsk frykt hos mange.

Radikal islam

Dei siste vekene har omgrepet radikal islam blitt mykje brukt av politikarar i norske media. Kva ligg i dette omgrepet, og er det eit teneleg omgrep for å karakterisera delar av islam?

For det første er det ut frå samanhengen omgrepet blir brukt i klart at det er noko negativt. Då eg høyrde Siv Jensen for eit par veker sidan snakke om radikal islam var ho svært tydeleg på at dette var noko som burde nedkjempast, og ho samanlikna til og med kampen mot radikal islam med kampen mot nazisme. Då er det iallfall viktig å vita kva som ligg i omgrepet, men problemet er at det har verken Siv Jensen eller Frp klart å tydeleggjera. På Dagsnytt 18 i går 15.mars innrømma Per Sandberg at det er svært vanskeleg å peika ut kven det er ein snakkar om i samband med radikal islam og at faren for å stigmatisera er stor, men at det er fundamentalistane han tenkjer på i samband med radikal islam.

Dermed trekte han inn eit mykje brukt ord som og er problematisk. Martin Kolberg kom litt nærmare ein definisjon av kva han legg i radikal islam: Han meinte med dette "politiske og religiøse grupperingar som stiller seg utanfor demokratiet, som er totalitære, kvinneundertrykkende og voldsoppofrende". Han brukte og omgrepet ekstremisme.

Sjølv om Kolberg kom litt nærmare ein definisjon enn det Siv Jensen har gjort, viser det likevel kor vanskeleg det er å bruke merkelappar på heile grupper. Skal ein då vera presis, må ein igjen gå inn og sjå på kva som til dømes er kvinneundertrykkande i islam.

Eg meiner ikkje at ein skal feia under teppet problematiske sider ved islam, men heller enn å snakka i store bokstavar om til dømes radikal islam, bør ein heller konkret peika på kva det er ved einskilde grupperingar innan islam som ein bør kjempa mot. Uansett bør politikarar og alle som går inn i debatten om islam gjera alt for å unngå stigmatisering og generalisering av heile grupper.

Då Martin Kolberg i Dagsnytt 18 15.mars fekk spørsmål om ikkje politiet har god kontroll med radikale fundamentalister, svarte han at desse er svært få og at politiet har god kontroll på dei. Det eg då lurer på er kvifor Martin Kolberg nå går ut og snakkar om radikal islam. Han nemner svært vagt at det dreier seg om ein mentalitet og at ein må ta folks frykt på alvor. Dette er etter mitt skjøn ein så upresis måte å omtale islam og muslimar på at det i seg sjølv er med på å skape unødvendig frykt blant folk. Det blir å sausa saman vage antydningar som det ikkje er mogeleg å konkretisera.

Det me istaden treng er å forstå at islam er ein svært mangfaldig religion, og at me ikkje kjem nærmare ei forståing av islam med utydelege merkelappar som radikal islam og snikislamisering som har vore brukt i seinare tid. Dersom omgrepet radikal islam skal brukast, bør det etter mitt skjøn reserverast for militante islamistar som vil kjempa for religion med militære middel. Slike grupperingar finst truleg ikkje i landet vårt.