Nynorsk i skulen

Kristin Halvorsen har i dag lufta nye tankar om den plassen sidemålet bør ha i skulen. Ho seier at det kan bli aktuelt å endra læreplanen slik at krava i sidemål blir lågae enn krava i hovudmål og at standunktkaraketerar og eksamen i sidemål kan falla vekk. sjølv om det her er snakk om sidemålet, er det ingen tvil om at det er nynorsken fram,legget hennar vil gå utover

Kristin Halvorsen seier at det er urealistisk å ha som mål at elevane skal bli like gode i sidemål som i hovudmål. I dag er læreplanen i norsk i vidaregåande skule slik at dei språklege krava er like høge i sidemål som i hovudmål. Eg kan gjerne vera med på at det blir gjort endringar slik at kompetansemåla i sidemål blir gjort litt enklare enn krava i hovudmål. Dette vil vera snakk om ei justering, ikkje ei rasering slik Halvorsens forslag tyder på.

Dramatisk blir det når Halvorsen seier at det kan bli aktuelt å kutta ut både standpunkt- og eksamenskarakter i sidemålet. Alle veit at standpunktkarakter og eksamen er styrande for innhaldet i eit fag. Ei slik endring av norskfaget vil føra til at dei fleste elevane i vidaregåande skule får svært lite undervisning i sidemålet som for dei fleste er nynorsk.

Eg kan ikkje skjøna anna enn at ein slik politikk er i strid med det som står i regjeringas eiga stortingsmelding nr.35, Mål og meining, som kom i 2009. Der står det mellom anna:  "Det å gå inn for eitt norsk skriftspråk i dag ville difor i praksis bety å gjera bokmål til einaste riksspråk i landet, dvs. å ta frå nynorsken offisiell status og offentleg støtte". Å svekkja sidemålet i skulen vil vera første steget mot det regjeringa sjølv har sagt ho vil unngå.

Kvifor er det då så viktig å halda på obligatorisk opplæring i nynorsk for elevar i vidaregåande skule? Før eg svarar er det på sin plass å presisera at det i dag ikkje er eigen karakter i sidemål på yrkesfaglege studieretningar og at elevar med kort butid i landet og elevar som har dokumenterte lese og skrivevanskar får fritak for vurering i sidemål. Stortingsmelding nr 35 svara eigentleg godt på spørsmålet: "For det første må kjennskap til og kompetanse i begge dei to offisielle formene av det norske fellesspråket sjåast som ein nødvendig og sjølvsagd del av norsk allmenndanning som alle nordmenn i utgangspunktet bør ha rett og plikt til å få del i. For det andre er eit alminneleg krav om kunnskap og kompetanse i begge målformer eit instrument for å leggja til rette for at også nynorskbrukarane som eit mindretal i folket skal få dei språklege rettane sine innfridde, og for at nynorsk skal vera godt synleg som bruksspråk på så mange språkbruksarenaer som råd er."
Her blir det heilt rett slått fast at det å kuna norsk, er å kunna bruka begge målformene. Det siste punktet om språklege rettar her er ikkje minst viktig. Nynorskbrukarar blir i praksis diskriminerte til dømes i media der fleire aviser nesten ikkje har stoff på nynorsk og når det gjeld haldninga til nynorsk som kjem til uttrykk (for eksempel hos Søetorp i denne debattråden) hos mange. 

Jon Fosse skriv i esayet "Min kjære nynorsk" om språk og identitet. Språket er ein del av identiteten vår. Språkpolitikken i landet vårt har heilt sidan 1885 bygd på jamstilling mellom dei to målformane bokmål og nynorsk. Det har ført til at dei fleste har vore i stand til å bruka begge målformene både når dei les og skriv. Endrar me den statusen sidemålet har i dag, vil det ikkje gå lang tid før mange vil erfara at dei blir framande for nynorsk og dermed for store delar av kulturarven vår. Det vil òg føra til diskriminering av minoriteten som brukar nynorsk og tvinga stadig fleire til å bruka bokmål. 

Heller enn å svekkja nynorsken, burde me styrka han i skulen. Ei meir systematisk opplæring i nynorsk allereie i barneskulen gjennom til dømes meir lesing av tekstar på nynorsk, ville kunne vera med på å endra haldningane blant elevane. Det er ikkje tvil om at det i høg grad dreier seg om haldning når mange elevar i dag går ut av skulen med dårlege kunnskapar i nynorsk. Eg kan ikkje skjøna at svaret på dette problemet er å ta vekk karakterar og drastisk senka krava til kunnskap.

Religionsfaget viktigere enn noensinne

I dagens Aftenposten argumenterer førsteamanuensis ved BI, Espen Andersen, for at religionsfaget bør forsvinne fra skolen. Istedet skal et utvidet historiefag og samfunnsfagene ta opp i seg en del av innholdet i dagens religionsfag. Det vil ifølge Andersen føre til en mer vitenskapelig tilnærming til religion og etikk.

Andersen setter spørsmålet om religion i skolen på spissen ved følgende utsagn: "I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem".  Andersen  bruker her "eventyr" i betydningen fantasifortellinger. Slik nedvurderer han religionenes trosinnhold til noe det ikke er verdt å beskjeftige seg med. Det som er interessant for Andresen er religionenes innflytelse i historien og hva etikken kan bidra med i samfunnet. Dette er selvsagt interessant, men det vil være umulig å forstå religionenes innflytelse løsrevet fra trosinnholdet. Ordbruken her viser også en nedlatende holdning til noe som betyr mye for mange mennesker. Skal man prøve å forstå andre menenskers religiøse tro eller livssyn, kan man ikke starte med å kalle det de tror på for eventyr. 

Det ser ikke ut til at Andersen har særlig innsikt i hva religionsfaget inneholder. Religionskritikk er et viktig mål i læreplanen i religion og etikk i videregående skole. Elevene skal kunne "gjøre rede for og vurdere ulike former for religionskritikk". Kritisk vurdering av religioner og livssyn er altså et uttalt mål i religionsfaget. Det blir videre tatt opp en rekke spørsål om religionenes plass og rolle i samfunnet. Religionssosiologien har fått en større plass i religionsfaget etter Kunnskapsløftet. Elevene skal også kunne "reflektere over det pluralistiske samfunnet som etisk utfordring".

Det virker som at Andresen bygger på en tanke om at religionene blir mindre viktige i samfunnet. Det var lenge en utbredt tanke at bare menneskene ble mer opplyste, ville religionen forsvinne. Så har det motsatte skjedd. Sekularisering er et viktig trekk ved samfunnsutviklinga i vår del av verden, men samtidig ser vi en resakralisering ved at religionen dukker opp i nye former. Andersen viser igjen en svært nedlatende holdning til religiøs tro når han setter religiøs tro opp mot virkeligheten. Han sier dermed at virkeligheten er bare det som kan beskrives vitenskapelig. Det som har med tro å gjøre er dermed ikke virkelig og ikke verdt å bruke tid på i skolen.Å hevde at bare det som kan etterprøves med vitenskapelige metoder, er virkelig, er også en trosoppfatning.

Religionsfaget er i dag viktigere enn noensinne. Hvis vi skal forstå hverandre, er kunnskap viktig. Det er også viktig å kritisk kunne drøfte og vurdere både innholdet i religionene og måten religion praktiseres på. Religionsfaget burde styrkes heller enn å forsvinne i andre fag. Selvsagt er det viktig å forstå religionene i forhold til historie og samfunnsfag, men ikke på bekostning av det å sette seg inn i trosinnholdet i religionene. I dag er det dessverre slik at religion har svært liten plass både på påbyggingsåret og i yrkesfagene. Det er svært merkelig at det skal gå an å få studiekompetanse uten religion og etikk. 

Religionskritikk på avveier

I dagens nettutgave av Vårt Land er et godt eksempel på hva religionskritikk ikke er.
Metallbandet Taake er nominert til Spelemanssprisen. I en av tekstene, "Orkan", er det brukt sterke ord om islam: "Til helvete med Muhammed og muhammedanerne". I tillegg kalles de som brenner flagget svin. Hele teksten har et voldelig preg der det manes til kamp.

En av vokalistene uttaler at hensikten er å drive religionskritikk og at det ikke dreier seg om oppfordring til vold eller rasisme. Dette blir helt meningsløse utsagn. Det er ikke religionskritikk å skjelle ut andre. Teksten er rett og slett på et slikt lavmål at den kun egner seg til å spre hat og aggressivitet.

Dette kan være et greitt eksempel å trekke fram i klasserommet fordi det er så tydelig.