Hvordan omtaler vi hverandre?

Saker som dreier seg om etikk, religion og livssyn fører ofte til opphetede diskusjoner. I disse tider er det kanskje særlig to som peker seg ut, debatten om reservasjonsrett og spørsmålet om homofile skal få gifta seg i kirka. Jeg har ikke i dette innlegget tenkt å gå inn på selve sakene, men heller fokusere på hvordan diskusjonen om sakene foregår. Et helt avgjørende spørsmål er  hvordan skal vi unngå at debatter utvikler seg til kun slagord og påstander og der meningsmotstandere nærmest demoniseres?

Vi burde lytte til filosofen Arne Næss sine ord om saklighet som for han var en viktig side ved det demokratiske samfunnet. Respekten for motstanderen var helt grunnleggende for han. Kjennetegnet på en meningsfull debatt var ifølge den kjente filosofen at du skulle kunne gjengi en motstanders argumenter på en slik måte at han eller hun kunne kjenne seg igjen i dem. I opphetede debatter burde vi låne øre til Arne Næss sin oppfordring. Kanskje det kunne føre til mer respekt og toleranse i tillegg til mer innsikt?

Det er lite som skaper så sterke følelser som spørsmål som berører abort.  Og for all del: det må være lov å vise sterke sterke følelser i debatter, men grensa går når man tillegger motstandere synspunkter de slett ikke har. Gerd-Liv Valla kom i et intervju Stavanger Aftenblad 8.mars med en betimelig bemerkning om språkbruken i reservasjonsdebatten.  Hun advarte mot å kalle tilhengere av reservasjonsrett for mørkemenn og å putte alle tilhengere av reservasjonsrett i en bås. En slik stempling av meningsmotstandere umuliggjør en videre saklig debatt.

Homofilispørsmålet i kirka er det andre området der det ofte faller sterke og usaklige ord. Ifølge Vårt Land i dag beskylder en av motstanderne av kirkebryllup for homofile noen av tilhengerne av likekjønnet ekteskap for sutring. Slik språkbruk åpner ikke for videre samtale, men høyner bare støyen i diskusjonen.

I diskusjonen om kirkelig ekteskap for homofil er det nok tilhengerne av kirkas tradisjonelle syn som blir utsatt for de verste usaklighetene. I Aftenposten skrev Joachim Lund i en kommentar at kirkemøtet valgte lav takhøyde. I en kort leder i Dagbladet ble vedtaket på kirkemøtet om ikke å åpne for kirkelig vigsel av homofile i Kristiansand sammenlignet med kirkemøtet i Nikea i år 325 som vedtok at kvinna hadde sjel. Slik ville avisen understreke hvor tåpelige tilhengerne av kirkas tradisjonelle syn er. (Det hører med at det slett ikke stemmer at kirkemøtet i Nikea vedtok at kvinna hadde sjel). Det siste jeg har sett av usakligheter kommer fra Oslos ordfører som sier at det må være grense for hvor mye sjikane homofile skal tåle.  Slik kan vi fortsette å finne utallige eksempler på usaklig ordbruk og båstenkning.

Det er utfordrende og krevende i et samfunn å leve med ulike syn på viktige spørsmål. Det som er sikkert er at usaklig språkbruk og stempling av motstandere både hindrer debatt, bryter med demokratiet og i verste fall kan ødelegge livet til mennesker. I et tankevkkende innlegg i Vårt Land i dag skriver dattera til Børre Knudsen om hvordan hun opplevde farens abortkamp: "Uansett synes jeg det er mendmenneskers plikt å kjenne etter og prøve å oppdage når en tråkker over en grense. Kanskje prøve å sette seg inn i den andres rolle".

"Kanskje prøve å sette seg inn i den andres rolle". Kanskje prøve å sette seg inn i tankegangen og argumentasjonen til meningsmotstanderen.  Det er ikke en tannløs og følelsesløs debatt jeg er ute etter, men at vi omtaler hverandre med respekt og faktisk prøver å forstå at andre kan tenke annerledes enn jeg gjør.  Et delmål i læreplanen for Religion og etikk i den videregående skolen er at eleven skal kunne "reflektere over det pluralistiske samfunnet som etisk og filosofisk utfordring". Det er et stort og viktig mål som ikke bare burde gjelde elever. Dersom religions- og livssynsdebattanter i større grad reflekterte over de ulike standpunktene, ville vi kanskje forså hverandre bedre. I et samfunn der religions- og livssynsmangfoldet er større en noen gang er saklige diskusjoner helt avgjørende for at vi skal kunne leve sammen på en god måte og utvikle demokratiet som Arne Næss var så grunnleggende opptatt av.