mandag 25. mai 2009

Tariq Ramadan

Tariq Ramadan er ein av dei leiande intellektuelle blant europeiske muslimar, og han har gitt ut fleire bøker der han kjem inn på kva det vil seia å vera muslim i Europa i dag og kva utfordringar muslimar står overfor. Det er ganske tydeleg at Ramdan står for tradisjonelle islamske synspunkt i mange spørsmål, men at han samstundes prøver å visa korleis islam kan praktiserast i dagens samfunn.

I februar i år kom han ut med boka Radical Reform. Islamic Ethics and Liberation. Her tek han opp grunnleggjande spørsmål om religion og samfunn, og han kjem inn på nokre konkrete spørsmål som abort, eutanasi, bruk av prevensjon, tilhøvet mellom kvinne og mann og rituell slakting.

Ramadan står for det tradisjonelle synet i islam om at Koranen er ufeilbarleg. Han opnar ikkje for nytolking. Det han seier er at ein ikkje kan la vera å ta omsyn til samfunnet religionen skal praktiserast i: "... it seems clear that new challenges require new answers". Kvifor boka hans har fått tittelen "radical reform" er ikkje så lett å skjøna, for det er stort sett tradisjonelle islamske svar på aktuelle utfordringar som blir presentert. Det er likevel interessant å lesa korleis ein reflektert og lærd muslim viser korleis religionen kan praktiserast innanfor rammene av sekulariserte samfunn. Han meiner til og med det er lettare å praktisera islam i Vesten enn i mange land er muslimane er i fleirtal. Særleg er han kritisk til Iran.

Ramadan vil ikkje forkasta dei strenge straffene som blir nemnt for utruskap og steling i Koranen, men han prøver å koma til rette med dei i møte med dagens samfunn og i eit intervju i Morgenbladet i februar i år seier han: "Jeg erkjenner at straffene foreskrives i Koranen, men spør om det er klokt å gjennomføre dem bokstavelig". Han vil halda fast på straffane i Koranen samstundes som han går i retning av å seia at dei ikkje kan praktiserast i dagens samfunn.

I et intervju gjengitt på heimesida hans, seier han at det ikkje er tvil om arvereglane i Koranen, men at situasjonen i dagens samfunn er annleis enn på Muhammads tid, og at ein kvinner som til dømes er aleineforsørgjarar bør få økonomisk støtte. Igjen prøver han å ikkje berre sjå seg blind på reglar, men på kva som krevst i dagens samfunn.

Radical Reforms og intervjua med Ramadan er interessante fordi dei viser korleis han strever med å halda på tradisjonelle religiøse synspunkt i møte med eit samfunn som er svært forskjellig frå det Koranen blei til i. Særleg avsnitta der han går inn på konkrete tema som nemnt ovanfor, er interessante òg som døme for undervisning i islam i Religion og etikk.

torsdag 14. mai 2009

Islam og generalisering

Det nærmar seg landsmøtet til Frp der det mellom anna blir debatt om bruk av hijab skal bli forbode i skulen. Det som kjenneteiknar mykje av argumentasjonen i debattar om islam er ekstrem generalisering. Islam blir ofte framstilt som fiende av mange av dei verdiane som samfunnet vårt byggjer på. Pastor Jan Åge Torp bruker til dømes uttrykket "islams fundamentale innflytelse".

Korleis kan me så prøva å få til ein nyansert debatt? Det er ikkje enkelt, men ein måte kan iallfall vera å få klart fram ulike hovudskilleliner. Den britiske religionsforskaren Clinton Bennett opererer i den svært interessante boka Muslims and Modernity med fire grupperingar. Han streker først under at ein grunnleggjande feil tidlegare har vore å ville beskrive islam som ein uforanderleg storleik uavhengig av tid og geografi. Deretter peiker han på fire grupperingar:

1."The radical revisionists". Dette er dei som ser på Vesten som hovudfienden sin og som kan vera villige til å ta i bruk terror som verkemiddel for å nå måla sine. Kanskje er det desse som me i debatten vår kan knytta til såkalla radikal islam.

2."The "traditionalists". Dette er dei som ønskjer å koma tilbake til såkalla rein islam slik religionen blei praktisert på Muhammads tid. Salafi-rørsla kan plasserast her.

3."The neo-traditionalists". Desse kjem også med sterk kritikk av Vesten, særleg på det moralske området, men dei vil engasjera seg politisk innanfor demokratiske rammer. Dei vil halada fast på Koranen som ufeilbarleg, men vil prøva å tilpassa praktiseringa av islam til vestlege samfunn. Personar som har sin bakgrunn i den muslimske brorskapen i Egypt passar inn her. Det gjeld til dømes den kjende talsmannen for euro-islam, Tariq Ramadhan og leiaren av det europeiske fatwa-rådet, Yusuf al-Quaradawi.

4."The modernists". Desse vil gå i retning av nytolking av islam på ei rekke område. Dei vil henta inspirasjon frå Koranen og den islamske tradisjonen, men ikkje alltid kopiera denne.

Inndelinga til Bennet er ikkje gjort utifrå tilhøva i Noreg, og ho skal ikkje brukast til å plassera enkeltmenneske i båsar. Det er sjølvsagt mogeleg å bruka andre inndelingar, men Bennetts inndeling viser iallfall tydeleg at det blir usant å operera med generaliseringar. Det er typisk for debatten i dag at det blir dei mest konservative som blir sett på som dei mest ekte representantane for islam, men mangfaldet er større enn som så.

lørdag 9. mai 2009

Fjernsynsvanane til folk

Radioprogrammet Kurér tok 1.mai opp kva slags type nyheitsjournalistikk som appellerer mest til folk. I programmet var det eit intervju med den amerikanske medieeksperten Wally Dean som har undersøkt kva type nyheiter som amerikanarane har mest sansen for. På førehand trudde han som dei fleste mediefolk at det var sjokkerande nyheiter knytta til kriminalitet og katastrofar presentert i såkalla breaking news som var mest populære. Men han fann ut noko anna.

Undersøkinga Dean var med på, var den største i sitt slag. Han og andre medieforskarar målte kva folk såg på fjernsyn i 34000 nyheitsinnslag på 150 fjernsynsstasjonar gjennom fem år. Innhaldet i nyheitssendingane blei dermed målt opp mot kva folk faktisk såg. Dei fann ut at det som blir definert som kvalitet påverka fjernssynsjåinga i ganske stor grad. TV-sjåarane var interesseret i grundig journalistikk, og dess fleire kjelder dess betre, og dess meir balanse i sakene dess betre. Lange saker gjorde det svært bra viss dei var gjennomarbeidde, særleg blant unge folk. Det var mykje mindre interesse for kriminalsaker og breaking news enn det alle hadde trudd, ofte fordi sakene var dårleg fortalde. Det folk var oppteke av var bakgrunnsstoff, og ikkje berre ei oppramsing av kva som hadde skjedd.

Journlistar har ifølgje Dean ei oppfatning om at det er det sensasjonelle folk vil ha. Årsaka er at mange ser mykje på amerikansk fjernsyn og at rådgjevarane òg trur det er det folk vil ha. Dette gjeld ifølgje Dean ikkje berre USA.

Som norsklærarar har me i mange år lese i lærebøkene om dei 4 k-ane (krig, katastrofe, kriminalitet og den siste som eg ikkje hugsar nå) som utgangspunkt for kva media legg vekt på i formidling av nyheiter. Undersøkinga til Dean viser at det ikkje er kva tema som blir tatt opp som tel mest for folk, men at sakene blir tatt opp på ein grundig og balansert måte.