lørdag 20. februar 2010

Diskusjonen om islam held fram

Det kjem stadig nye interessante innlegg og kommentarar til debatten om islam den siste tida. På nettsiden til Minerva har Olav Elgvin intervjua Sarah Selaihi, norsk muslim, om kvifor ho tok del i demonstrasjonen mot karikaturtekningane i Dagbladet. Intervjuet gir eit klart bilete av at mange muslimar tykkjer det er slitsamt med eit stadig negativt fokus på islam.

I dagens Stavanger Aftenblad har Svein Egil Omdal ein kommentar der han tek opp problemet med generalisering. Til og med sekulære muslimar blir stilt til ansvar for det ekstremistar har gjort.

Olav Elgvin har skrive ein kronikk i dagens Dagbladet. Han kjenner muslimske miljø i Oslo svært godt og skriv blant anna at det er svært få såkalla radikale muslimar i Noreg.

onsdag 17. februar 2010

Ekstremisme som utfordring i religionsundervisninga

Dei siste dagane har det vore mykje fokus på ekstreme religiøse synspunkt knytt til Mohyldeen Mohammed. Han har mellom anna trua norske journalistar og forsvara steining av homofile. Slike utspel får svært mykje merksemd i media. Slik merksemd gjeld likevel ikkje berre islam. Den ytterleggåande kristen evangelisten Pat Roberson fekk til dømes svært mykje omtale for sine utsegner om jordskjelvet på Haiti.

Eg held meg i dette innlegget til utfordringane i møte med mangfaldet i islam. Spørsmålet er korleis me skal hjelpa elevane til å orientera seg. Læreplanen i religion og etikk seier at elevane skal lære om ulike retningar i islam, og det er her vi må starta. For det første må me snakka om kva som skjer når media fokuserer på dei ekstreme synspunkta. Som følge av stort fokus på det ekstreme kan det lett skje at muslimar generelt blir stilt til ansvar slike haldningar som har kome fram i det siste.

Eg trur det kan vera greitt å presentera elevane for ein typologi liknande den Clinton Bennett har brukt i boka si Muslims and modernity. Eg har blogga om dette temaet tidlegare, men vil her sjå på korleis Bennets typologi med nokre modifikasjonar kan brukast.

Dei mest radikale muslimane kallar Bennet "the radical revisionists". Desse er dei me kan plassera i gruppa islamistar. Dette er ei samansett gruppe, men M. Mohammads utsegn (utan at eg veit særleg mykje om han) vil kunne plasserast som typisk for dei mest ekstreme islamistane. I skulen skal me ikkje vera redde for å trekkja fram dei mest ekstreme synspunkta som dei radikale islamistane står for både når det gjeld religionen som overordna politikken og ekstreme synspunkt på korleis brot på det desse oppfattar som rett seksualmoral, skal straffast. Samstundes bør me få fram at dei mest ekstreme er svært marginale i Noreg.

Så ha vi dei "vanlige" religiøse muslimane som stort sett innordnar seg norsk lov. Denne gruppa kan igjen delast i undergrupper. Me har ein del som praktiserer islam på tradisjonelt vis og som til dømes har eit kvinnesyn som til dels liknar på det som var vanleg her i landet for ein del år sidan. Desse blir òg ofte omtala som konservative.
Ei anna gruppe er dei moderate muslimane som vil modernisera islam og ikkje meiner det treng vera noka motsetning mellom vestleg modernitet og islam. Sjølv om ein skal vera forsiktig med å plassera personar i ein kategori, kan ein del av det Anne Sofie Roald står for, plasserast her.


Vidare har vi ein del som praktiserer islam "så godt dei kan", men som ikkje har så mykje kunnskap om ulike sider ved religionen sin.

I samband med dei ekstreme utsegnene til M. Mohammad er det viktig å få fram at ulike hald som til dømes Det islamske Forbundet ved forstandar Basim Ghozlan, og Islamsk Råd Norge har tatt klart avstand frå det M.Mohammad har sagt.


Dei siste, som Bennett ikkje inkluderer, er dei sekulære muslimane. Dette er ei ganske stor gruppe.


Ei inndeling i islamistar, tradisjonelt religiøse/konservative, moderate/reformvenlege og sekulære kan vera ei hjelp til å forstå kor samansett dei muslimske miljøa er. Brukt med klare reservasjonar kan ein enkel typologi hjelpe til å gje oversikt og forståing, og ekstreme synspunkt får ein plass, men avgrensa.

lørdag 13. februar 2010

Karikaturstriden held fram

Konflikt knytt til islam blei plutseleg svært aktuelt etter demonstrasjonen i Oslo fredag kveld (12/2). I tida som kjem, vil det heilt sikkert bli mykje debatt rundt det Mohyeldeen Mohammad uttalte: "Når vil norske myndigheter og deres medier forstå alvoret i dette her? Kanskje ikke før det er for sent. Kanskje ikke før vi får et 11.september på norske jord. Dette er ingen trussel, det er en advarsel"

Fokuset mitt her er korleis me i skulen kan takla diskusjonar som kjem opp i kjølvatnet av ei slik utsegn. Politikarar og andre kjem heilt sikkert til å gå ut med sterk kritikk av utsegna (noko som er på sin plass), men for elevar og folk flest vil det lett unna opplevast som det er islam som religion og muslimar generelt som blir utsett for sterk kritikk.

Me treng for det første å vita kva det var som skjedde under demonstrasjonen i Oslo. Olav Elgvin, som skriv ein blogg med tittelen Muslimprosjektet, har mykje og god informasjon om kva som rører seg blant muslimar i Oslo. Han skriv at dette om Mohyeldeen Mohammad: "Han som sa det er den eneste av arrangørene som virkelig har radikale sympatier De andre i arrangementskomiteen hadde sett talen på forhånd, og resolutt strøket ut den delen. Men han ble revet med og sa det likevel. det er ikke representativt for hva de andre arrangørene og deltagerne står for". Vidare i bloggen er det fleire som diskuterer det som skjedde med Elgvin, og her kjem fram interessant informasjon.

Me skal ikkje bagatellisera utsegner frå ytterleggåande muslimar, men eg er svært oppteken av at vi får fram balansert informasjon og at vi ikkje gjer den feilen at alle muslimar blir sett på som ei gruppe. Viss debatten blir unyansert, vil enkelte muslimar lett kunne oppfatta kritikken frå poltikarar som kritikk av muslimar og islam, og då kjem me inn i ein vond sirkel. I VG-Nett i dag er Usmana Rana, profilert muslim, ute og tek skarp avstand frå utsegna nemnt ovanfor: "Å bruke terrorisme for å skape frykt blant folk er meget uislamsk. Jeg mener denne advarselen er svært uheldig, og undertonen i den er etter mitt skjønn forkastelig. Det er ikke representativt for muslimer i Norge, sier Rana til VG Nett".

Diskusjonar vil heilt sikkert koma opp i skulen. Som lærarar må me vera førebudde på det, og det kan i enkelte fag og klassar vera naturleg at me sjølve tek opp saka.

Ei kort oppdatering lørdag ettermiddag (13/2): Ikkje uventa kom Siv Jensen med sterke ord om islamisering i dag. Eg blogga litt om det for snart eitt år sidan. Kari Vogt er intervjua av VG Nett her. Ho framhever generalisering som eit stort problem.

Her er óg ein kommentar av Lena Larsen.

Journalist i Vårt Land, Erling Rimehaug har skrive ein kommentar om dialog mellom kristne og muslimar, og kva rolle ein slik dialog kan spela for å skapa forståing.

onsdag 10. februar 2010

Ytringsfridom eller mobbing

I religionsfaget og i andre fag er det naturleg å diskutera spørsmål knytte til konfliktar der religion er involvert. I høve til islam har det særleg vore aktuelt i samband med hijab-debatten og karikaturstriden. Det er viktig at slike konfliktar blir tatt opp i skulen, men måten det blir gjort på, er minst like viktig.

For det første utfordrar temaene både kunnskapane til lærarene og elevane, og for det andre er det ei pedagogisk utfordring å gje elevane ein god nok bakgrunn for å kunna diskutera temaene som kjem opp.

Me må vera merksame på at det i mange skuleklassar kanskje er ein eller to med muslimsk bakgrunn. Dersom ein diskusjon utviklar seg til å bli usakleg, er det sjølvsagt ekstra ille for dei som er i mindretal. Difor må det vera god styring av diskusjonar slik at dei blir saklege.

Det kan vera lurt å ta opp kor grensa går mellom ytringsfridom og mobbing. Det gjeld sjølvsagt ikkje berre tema knytte til islam, men kan like gjerne dreia seg om tema knytte til kristendom eller andre religionar. I religionsfaget kan ein òg diskutera grensa mellom religionskritikk og mobbing.

Eg har møtt elevar med muslimsk bakgrunn som seier at dei trekkjer seg tilbake når diskusjonar om islam kjem opp i klassane dei går i. Dei går trøytte av å bli stilt til ansvar for det ytterleggåande muslimar gjer, og dei er leie av at alle muslimar blir plassert i same bås i diskusjonar.

Det er ikkje eitt svar på korleis ein skal ta opp konfliktfylte tema, men det er ekstra viktig at ein tenkjer gjennom korleis ein gjer det slik at ein unngår at diskusjonar nærmast går over i mobbing.


mandag 11. januar 2010

Blogging

Dette er første året eg har brukt blogg i klassane mine, ein påbyggsklasse i norsk, ein norskklasse idrettsfag VG2 og ein klasse i religion VG3. Då eg starta i haust, var eg svært usikker på korleis eg skulle bruka bloggen, kva oppgåver som passa til blogging og korleis eg skulle sjå på bloggen i høve til vurdering. Nedanfor vil eg skriva litt om dei erfaringane eg har gjort.

I påbyggsklassen har eg blant anna late elevane skrive refleksjonstekstar i samband med fordjupningsoppgåva. Til nå har dei skrive ein tekst i november om val av oppgåve og ein nå i byrjinga av januar der dei har gitt ein statusrapport og tankar om vidare arbeid. Alle skal etter oppgåva er ferdig skriva ein refleksjonstekst om arbeid og presentasjon. Bloggen fungerer etter mitt skjøn godt til denne typen oppgåver, og elevane kan dokumentera prosessen gjennom bloggtekstane. Eg har sett av to timar kvar veke til arbeid med fordjupningsoppgåva fram til presentasjon i veke 10, og da kan eg óg gje elevane rettleiing i timane. Kombinasjonen av blogg og munnleg rettleiing håpar eg skal fungera.

Her er døme på refleksjonane til tre elevar:

I VG2 norsk har eg prøvd å bruka bloggen litt til sidemål. Her har eg ikkje like gode erfaringar. Problemet er at eg ikkje kan retta tekstane språkleg, og det er oftast naudsynt å kunne dersom elevane skal få tilbakemelding på det språklege. Difor har eg førebels gått vekk frå å bruka bloggen til sidemål. Då fungerte det betre å la elvane skriva ei reiseskidring som dei publiserte på bloggen sin. Det viste seg å vera ein sjanger som passa godt for bloggsjangeren fordi det gav høve til å laga ein samansett tekst.

Når det gjeld religionsfaget er det mange refleksjonsoppgåver som egnar seg. Eg har gitt oppgåver som "Er religion opium for folket?", "Er fotball religion?", og etter eit besøk i klassen av ein buddist å diskutera utsegna hans om at buddhismen er 100 prosent norsk.

Andre faglærarar i historie og naturfag har òg brukt bloggen. Eg ser at det fungerer godt å gje oppgåver der elevane skal produsera samansette tekster ved til dømes å bruka ulike typar illstrasjonar. Bloggen kan sjølvsagt brukast til tverrfaglege oppgåver. Det har me ikkje gjort ennå, men håpar å få det til i vårhalvåret.

Når det gjeld vurdering, lar eg tekstar om fordjupningsoppgåva telja når eg set den endelege karakteren. Elevar som viser god refleksjon rundt oppgåva undervegs og i etterkant, skal få utteljing for det. I religionsfaget gir eg ein karakter på bloggtekstane som tel på linje med ein prøve. Då har eg latt dei få bruka mine kommentarar på den første teksten til å redigera teksten før eg gir endeleg karakter.

onsdag 6. januar 2010

Nytt år - nye moglegheitar

Overskrifta har blitt ein klisjé, men inneheld likevel ein optimisme som eg ønskjer å halda på. I dette blogginnlegget er det ikkje ei store vyane eg er oppteken av, men nokre få konkrete mål som eg meiner er viktige for at klassane mine skal fungera best mogeleg. Eg las forresten nettopp eit interessant blogginnlegg om tingenes tilstand blant skuleelvar som eg trur treffer ganske godt. Eg har ikkje nokon illusjon om å løysa alle problem, men prøver som alle lærarar litt.

Eg har presentert klassane mine for tre konkrete forventningar eg har for at dei skal oppnå gode resultat. Desse burde eigentleg vera sjølvsagde, men det sjølvsagde må óg snakkast om og gjerast tydeleg.

1.Møta presis til timane Elevar som kjem for seint er eit problem i del fleste klassane. Eg har ikkje ei naiv tru på at problemet blir vekke, men ved å gjera elevane medvitne om kva
det gjer med læring og klassemiljø at mange kjem for seint, kan situasjonen bli betre. Difor prøver eg å få elevane til å fokusera ekstra på dette

2.Delta aktivt Eg prøver å tydeleggjera for elevane kva som ligg i dette både når dei er i klasserommet og når dei arbeider individuelt eller i grupper. Eg ønskjer å sjå mindre av Facebook, russ.no mm samstundes som eg ønskjer meir konsentasjon om skulearbeidet. Dette er også sjølvsagt, men poenget her er at eg ønskjer å få elevane til å spela på lag heller enn å koma med ei rekkje forbod mot ulike nettsider.

3.Halda seg oppdatert Eg har erfart at mange elevar ikkje har oversikt over informasjon og planar som me gir dei sjølv om informasjonen òg er teken opp i klassen. Eg har ansvar for tydeleg informasjon og oversiktlege planar, då har eleven ansvar for å halda seg oppdatert og informert.

Eg er så optimistisk at eg trur at dersom eg gjennom dialog med elevane klarar å gjera desse tre forventningane tydelege, så vil det få positive ringverknader for undervisning og læring. Så får eg gjera opp status i juni og sjå kva som har skjedd.

torsdag 17. desember 2009

Undervisningsevaluering

Frå i haust av har me blitt pålagt å gjennomføra evaluering av undervisninga der elevane svarar på ein del påstandar om undervisninga i eit fag. Eg har gjennomført evalueringa i to av klassane mine. Tidlegare år har eg òg hatt evalueringar, men opplevde i år at det blei litt meir systematisk når eg brukte det fylkeskommunale skjemaet.

Elevane tok undersøkinga seriøst, og resultata gav meg ein peikepinn på kva som fungerer bra og kva som bør endrast eller arbeidast meir med. Det viktigaste er kanskje ikkje undersøkinga, men samtalen med klassane etterpå utifrå dei resultata som kom fram. Eg lot elevane i den eine klassen diskutera resultata i grupper for deretter å koma med tilbakemeldingar i plenum og diskutera litt felles. Nedanfor tek eg fram noko av det som kom fram i diskusjonen.

Eitt av punkta i undersøkinga dreide seg om interesse for faget. Ei tilbakemelding eg fekk, var at eg burde bli flinkare til å grunngje kvifor me arbeider med dei ulike emna i norskfaget. Det som er sjølvsagt for læraren, er det kanskje ikkje for elevane. Når elevane spør om kvifor me skal læra om til dømes retorikk, analyse og skriva sidemål, må eg kunna gje fornuftige svar. Det er ikkje sikkert eg alltid greier å overtyda elevane, men me må ikkje gløyma spørsmålet om grunngjeving.

Eit anna punkt fleire var opptekne av, var at eg var tydeleg på kor mykje av lærestoffet eg ville førelesa i. Det var viktig meinte dei at eg gav ei tydeleg tidsramme for førelesning/undervisning i felles klasseslik at dei var førebudde på at me til dømes skulle halde på i 45 minutt. Eg merkar at elevar nå fortare blir trøytte av å høyra på førelesningar enn for 15-20 år tilbake då eg byrja som lærar. Kanskje er det berre bra. Men det krev at eg tenkjer nøye gjennom kva eg skal undervisa om på tradisjonell måte, og at eg er tydeleg på det i planane.

Når det gjeld arbeidsmåtar, var elevane som venta opptekne av variasjon. Fleire meinte at eit stort arbeidslandskap som me har på skulen vår, ofte blir prega av uro fordi det stadig er nokon som er på veg til og frå ulike rom og fordi nokre elevar er opptekne av heilt andre aktivitetar enn skule. Mange meinte at grupperomma me har, fungerer mykje betre enn det opne landskapet. Utfordringa er ofte å gje elevane oppgåver som krev at dei må produsera noko. Dette kan vera eit dilemma fordi det ikkje er mogeleg å vurdera alt arbeidet elevane gjer og fordi ein ofte ønskjer at elevane skal diskutera ulike tema utan at ein heile tida må kontrollera det dei gjer. Eg har ikkje noko endeleg svar på dette dilemmaet, men det stiller iallfall store krav til planleggjing og organisering slik at det er klart for elvane kva mål dei arbeider mot og korleis dei blir vurdert. Dialogen ein har me elevane om dette er difor svært sentral.

Det siste punktet eg vil trekkja fram er kva elevane tenkjer om å vurdera eiga læring. Fleire trekte fram at å bruka blogg, kan vera effektivt. Eg har dette skuleåret for første gong brukt blogg, og eg ser at elevar både gjennom styrte oppgåver og nokre få gonger spontant reflekterer over eiga utvikling i skulefag. Får ein elevar til å reflektera over korleis dei lærer best, kva dei har lært og og ikkje minst kva dei bør arbeida vidare med, vil dei ha eit godt utgangspunkt for å få framgang. Det vil òg kunna motivera meg som lærar til å gje betre individuell rettleiing.

Dette var nokre refleksjonar etter å ha gjennomført undervisningsevaluering. Det viktigaste er kanskje ikkje alltid kva som må vera med i ei slik undersøking, men at ein kjem i dialog med elevane og får ein fornuftig samtale om læring og vilkåra for læring. Eg ser at eg er avhengig av denne dialogen for å kunna gjera ein god jobb.

onsdag 9. desember 2009

Jul i norskfaget

Dette året har eg prøvd å "utnytta" jula i norskfaget i ein påbyggsklasse. I dette innlegget presenterer eg noko av det stoffet eg har brukt og noko som eg kanskje kjem til å bruka framover mot jul. Eg har prøvd å trekkja inn lyrikk, segner, legender og anna tradisjonsstoff som har jula som motiv.

Først har eg brukt av dei tradisjonelle julesongane. Så langt har eg trekt fram tekstar av Brorson, Grundtvig og Ingemann. Dei kan brukast til å visa korleis jula har inspirert forfattarar til skapa tekstar som har blitt brukt av generasjonar. Vidare kan dei brukast til å illustrera sentrale verkmiddel innan lyrikken, og så kan dei i tillegg vera utgangspunkt for diskusjon om kva jul betyr i dag. Kva ligg til dømes i Ingemanns "Deilig er jorden" sett i høve til korleis verda vår faktisk er?

Det finst mykje annan lyrikk med jula som motiv frå ulike epokar. I den nye boka, Poetisk jul, har Ernst Baasland samla alt frå gamle julesongar til nyare tekstar av Arild Nyquist, Edvard Hoem og Paal Helge Haugen. Her er mykje å velja mellom.

I årsplanen har eg kome til temaet om nasjonsbyggjing, og då er det naturleg å bruka litt tid på folkedikting. Dette kan òg lett knyttast til jul, særleg finst det mange segner. Eg har brukt segna om Lussi som Birger Sivertsen fortel om i eit kort radioinnslag. Elles finnst denne segna i mange variantar, blant anna i boka Norske segner av Olav Bø m.fl. Det kan i den samanheng vera naturleg å trekkja inn St. Lucia-tradisjonen som elevane er meir kjend med. Då lærer dei òg litt om kva ein legende er. Segner om nissen kan òg brukast. Generelt bakgrunnsstoff om jul og juletradisjonar finst på sidene til Ariadne, Universitetet i Oslo.

Det finst vidare ei mengde tekstar som kan brukast, alt frå dei tradisjonelle som "Karens jul" til nyare noveller av til dømes Levi Henriksen i samlinga Bare mjuke pakker under treet. Er ein så heldig at ein har samlinga Forfatternes julehelg, eit utval tekster frå Den norske Forfatterforenings julehelg-hefter 1915-57, er det mykje å ta av. Ein må sjølvsagt velja ut nokre få tekstar, men det skulle ikkje vera vanskeleg å tilpassa utvalet til læreplanen. Novella "Julebesøk" av Oskar Braaten frå 1926 gir til dømes eit innblikk i korleis jula kunne arta seg for arbeidarfamiliar tidleg i førre århundret.

Eg trur det kan verka motiverande for mange elevane å trekkja inn julemotivet frå fleire synsvinklar i undervisninga. Kanskje opplever dei det òg som eit lite avbrekk, og detkan òg leggast opp slik at elevane bidreg med stoff og tekstar dei kjenner.




lørdag 14. november 2009

Den muslimske mannsrollen

Dei siste vekene har det blitt auka fokus på innvandrermenn i samband med drosjevaldtektene i Stavangerområdet. Innvandrermenn blir ofte sett på som synonymt med muslimske menn. Dermed blir det aktuelt å sjå på om det er nokon samanheng mellom islam og den valdsbruken som har skjedd den seinare tida. Redaktør i Stavanger Aftenblad, Tom Hetland, tek i ein interessant kronikk i Stavanger Aftenblad fredag 13.november opp spørsmålet om det er nokon samanheng. Han skriv mellom anna: "For menn som har lært at kvinna skal underordna seg mannen, at hennar ord ikkje er like mykje verd som hans, og at ho skal dekka seg til i det offentlege rommet, blir møtet med frigjorde norske kvinner ein kraftig kulturkollisjon. Dei blir horer og fritt vilt".

Hetlands kronikk viser kor komplisert det er når ein skal sjå på tilhøvet mellom religion og faktiske hendingar i samfunnet. For det første må ein sjå på kva islam seier om tilhøva mellom kjønna. For det andre kjem spørsmålet om tilhøvet mellom religion og kultur inn i biletet.

Når det gjeld kva Koranen og hadith faktisk seier, er det ikkje noko som tilseier at valdtekt kan forsvarast. Det er når det gjeld kulturelle tilhøve ein må leite når ein skal sjå på problema.

Mange muslimske innvandrarmenn er vaksne opp i ein heilt annan kultur enn vår der islam eller rettare sagt sagt bestemte tolkingar av islam har gjennomsyra samfunnet. I auga til folk flest blir drosjevaldtektane lett kopla direkte til islam. Det er difor rett å presisera slik Hetland gjer, at seksuell vald mot kvinner ikkje er akseptert i Koranen og at seksuell vald klart og tydeleg blir avvist av Islamsk Råd. Det er likevel ikkje mogeleg å trekkja klare skilje mellom religion og kultur. Det er ikkje tvil om at det i nokre muslimske samfunn eksisterer mannskulturar som misbrukar religionen som middel for kvinneundertrykking og legitimering av eigen oppførsel. Les ein Karo-trilogien av den egyptiske Nobelprisvinnaren Naguib Mahfouz vil ein sjå skremmande døme på dette. Når ein les denne, må ein likevel vera kalr over at det er fiksjon og ikkje fakta ein les.

I islam er det sentralt at mannen har forsørgjaransvaret i familien, og slik sett er han overordna kvinna. I ei masteroppgåve av Elise Skarsaune, ser dei religiøst aktive mennene dette som det viktigaste ved mannsrollen. Ho peikar på kor vanskeleg det kan vera for muslimske menn å oppleva at dei ikkje får arbeid som gjer dei istand til dette som dei forstår som ein religiøs plikt. Ho gir i eit intervju ei oppsummering av dei viktigaste funna i oppgåva si.

Hetland viser til at vitneutsegner frå kvinner tel halvparten av menns i rettssaker. Dette gjer det vanskeleg for kvinner å få medhald når dei klagar menn for noko. Dette kan sjølvsagt gjera det lett for mmenn å tenkja at dei slepp unna uansett, men det tyder ikkje at religionen som sådan legitimerer ugjerningar, men religionen kan misbrukast. Misbruk av religionen er som me har sett mange døme på opp gjennom historia ikkje spesielt for islam, men like uakseptabelt uansett.

Eit anna trekk som Hetland viser til, er at kvinna skal dekkja seg til i det offentlege rommet. Dette er eit ganske vanleg syn blant muslimar, men me skal vera klar over at det slett ikkje blir delt av alle, og i praksis viser det seg at unge muslimske jenter særleg i område der det er få muslimar ikkje dekkjer seg til. Eit tradisjonelt syn på tilhøvet mellom mann og kvinne kan ein finna i ein artikkel av Basim Ghozlan på islam.no. I masteroppgåva om mannsroller i islam gjengir Elise Skarsaune ein av informantane hennar som seier at det opne forholdet mellom gutar og jenter i Noreg er noko av det vanskelegaste å takla for ein del muslimske menn, både fordi det bryt med det dei er vande med og fordi det for dei bryt med dei krava religionen stiller. Dette må sjølvsagt ikke forsvara valdsbruk, men skal ein gjera noko med problemet, må ein skjøna litt av bakgrunnen. Faktum er òg at mange raskt klarar å tilpassa seg det norske samfunnet.

Det er viktig at ein ikkje hamnar i ei stgmatisering av muslimske menn. Elise Skarsaune brukar uttrykket maskulinitetsorientalisme. I det legg ho at den muslimske mannen blir sett på som sjåvinistisk, valdeleg, kvinneundertrykkande og potensiell terrorist. Det er viktig at debatten vidare blir så nyansert som mogeleg og at det ikkje blir konstruert eit fiendebilete av ei heil gruppe menneske samstundes som me ikkje må bagatallisera valdsbruk.

torsdag 29. oktober 2009

Islam i klasserommet - korleis få fram mangfaldet?

I 3.klassen min skal me snart byrja å arbeida med islam. Å undervisa om islam opplever eg som noko av det mest spennande og utfordrande i religionsfaget. På nokre få veker skal elevane få innsikt i hovudtankane i den nest største religionen i verda. I seg sjølv er det ei ganske halsbrekkande oppgåve, men spennande fordi islam er så aktuell.

Ei utfordring er å få fram mangfaldet innan islam. Lærebøkene gir ein tradisjonell gjennomgang av religionen, noko som er nødvendig som basis. Men vidare må det vera eitt av måla med undervisniga i islam å få elevane til å skjøna noko av mangfaldet i islam på verdsbasis og i Noreg. Problemet er at det eksisterer stereotypiar som byggjer på ei essensialistisk forståing av religionen. Utsegner av typen ”islam hevder at....” og ”muslimane meiner at .....” går ofte igjen. I nokre samanhengar møter me óg på oppfatningar som at ”ja, muslimane er svært forskjellige, men det eigentlege islam er slik islam blir praktisert av islamistar. Mark Gabriel står mellom andre for eit slikt syn, og utsegnene hans blir tillagt stor vekt fordi han har vore professor ved Al-Ansar universitetet i Kairo. Me skal sjølvsagt ikkje oversjå Gabriel, men kva ville me sagt viss til dømes Levi Fragell skulle representera synet på kristendom?

Eg trur det er nødvendig å gå inn på slike oppfatningar av islam som nemnt ovanfor fordi dei ligg under i så mykje av dagens islamdebatt. Ser me på læreplanen seier han at elevane skal kunne gjere greie for ulike retningar innan islam. I lærebøkene er det tradisjonelle inndelingar i ulike retningar. I boka Muslims and Modernity prøver islamforskar Clinton Bennett å dela inn islam i ulike retningar: The radical revisionists, the traditionalsits, the neo-traditionalists og the modernists. Eg har skrive litt meir om dette på bloggen min. Ei slik inndeling kan synleggjera litt av mangfaldet. Dei fleste muslimar me møter, vil likevel ikkje kunna plasserast i ei bestemt gruppe, og mange vil kanskje falla heilt utanfor denne og andre inndelingar.

Læreplanen seier óg at elevane skal kunne ”presentere hovedtrekk ved religions- og livssynsmangfoldet i lokalsamfunnet og storsamfunnet i Norge”. I samband med islam kan det vera aktuelt å sjå på korleis det er å vera ung muslim i Noreg. I ”Religion og livssyn” har Hildegunn Kleive skrive ein artikkel om forsking ho har gjort. Sjølv skreiv eg i fjor ei masteroppgåve om å vera muslim i vidaregåande skule. Kanskje kan elevane òg få i oppgåve å finna ut litt om korleis det er å vera ung muslim i Noreg.

Det er dessverre slik at det er enkle svar på kva islam er som dominerer i samfunnet og som er lette å kommunisera. Religionsundervisninga bør ha som eit av måla å forstå mangfaldet. Då skal me ikkje gløyma religionskritikk av ulike slag, men prøva å unngå alle typar svart-kvitt bilete. Der er på sett og vis sjølvsagt, men undersøkinga eg gjorde i samband med masteroppgåva mi, viste at mange unge muslimar blei utsett for svært stereotype oppfatningar av islam som dei slett ikkje kjende seg igjen i.

mandag 31. august 2009

Digitale hjelpemiddel




Eg har dette og førre skuleår følgt med på ein del bloggar der lærarar har skrive om ulike typar digitale verktøy og program som kan brukast i planlegging av undervisning og som óg kan brukast i klasserommet i møte med elevane. Eg har ofte hatt ambivalente kjensler i møte med alt det som blir presentert
Det første eg tenkjer er at her er svært mykje spennande som kan vera med og fornya undervisninga og som kan motivera elevane til arbeid. Så får eg ei litt lammande kjensle av at her er så mykje at eg ikkje veit kor eg skal byrja. Det er blogg, wiki, etherpad, srapbook, delicious, googledocs, markin osb. Det blir fort som ein jungel av ulike gode hjelpemiddel som til saman gjer meg forvirra. Ein annan tanke melder seg óg: Korleis skal eg unngå at det berre blir hjelpemiddel det er spennande å bruka utan at det spesifikt norskfaglege og religionsfaglege (som er mine fag dette året) kjem i bakgrunnen?

Eg meiner heilt klart at me ikkje kan la vera å ta i bruk nye digitale verktøy i klasserommet. Me kan ikkje stilla oss på bakbeina og insistera på at det gamle er best. Samstundes må ikkje faga forsvinna i ulike program og verktøy. Korleis kan me så finna den rette balansen?

Klassane er forskjellige. Eg underviser mellom anna i norsk på påbygg, og har då elevane berre eitt år. Eg har dette året introdusert blogg for dei. Fleire av elevane har i det første blogginnlegget skrive at dei synest det er spennande. Eg ser òg på bloggen som eit verktøy for tverrfagleg arbeid ved at elevane kan skriva blogginnlegg med utgangspunkt i fleire fag. Til slutt i terminen kan dei så velja ut nokre innlegg som dei vil ha vurdert. Det er ein stor gevinst viss alle eller fleire lærarar som har klassen kan gå saman om å om å bruka bloggen.

Vidare trur eg det er lurt at ein ikkje introduserer for mykje nytt for elevane på ein gong. I norsk brukar påbyggselevane mine i tillegg til læreboka ein nettstad til denne. Så må eg føla meg litt fram og bestemma meg etter kvart kva eg skal introdusera og igjen er det ein fordel om fleire kan samarbeida. Kanskje kan eg etter kvart introdusera wiki for klassen og la dei som vil, arbeida med dette.

Eg føler ikkje eg har funne svaret i møte med digitale hjelpemiddel, men klisjéen om at vegen blir til mens ein går, gjeld til ein viss grad. Ein må tora å prøva og feila samstundes som plan og samarbeid er viktig. Eg er glad for alle gode tips som blir lagt ut på ulike bloggar samstundes som eg med godt samvit lar nokre liggja mens eg prøver ut andre.

lørdag 22. august 2009

Bli kjent med faget


I starten av skuleåret er det eit poeng at elevane blir litt kjent med faga dei skal ha. Ein tradisjonell gjennomgang av læreplanen har eg tidlegare sett har fungert dårleg. Det blir fort for mange ukjente omgrep og det første møtet med faget blir ikkje som det skulle. Dette året har eg religion i ein 3.klasse. Eg lot i den første timen elevane bruka Wordle og laga ei ordsky med utgangspunkt i viktige stikkord dei fann i ulike delar av læreboka. Programmet er så enkelt å bruka at alle klarar det, og elevane likar å leika seg med det. Samstundes får dei ein liten peikepinn på kva emne me skal arbeida med gjennom året. Til slutt bad eg elevane ta eit skjermbilete av ordskya dei hadde laga og leggja denne ut som det første religionsinnlegget på bloggen sin.

fredag 19. juni 2009

Religionsfagets plass

Religionsfaget i den videregående skolen bør være mer sentralt enn det noen gang har vært. Kunnskaper om ulike religioner er sentralt for å forstå både vår egen kultur og for å for å forstå den verden vi lever i. Dersom elevene våre ikke har kunnskaper om den kristne tradisjonen, vil de ha problemer med å forstå mye av litteraturen, men også diskusjoner om etiske og religiøse spørsmål i samfunnet vårt. Kunnskaper om islam er helt grunnleggende for å kunne møte mange av våre nye landsmenn på en god måte og for å forstå mye av den politiske situasjonen i verden i dag, og kunnskaper om etikk og livssyn er helt nødvendig for å kunne delta i dagens debatt om for eksempel aktiv dødshjelp og bioetikk.

Skal vi lære å leve sammen og forstå hverandre i et flerkulturelt samfunn blir religionskunnskaper viktigere og viktigere. Begrepet mentalisering, som blant annet blir brukt av Finn Sårderud, dreier seg "om implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv". Dette handler selvsagt ikke bare om religion, men kunnskaper om religion er definitivt en forutsetning for å tolke og forstå både seg selv og andre. Barack Obamas tale til den muslimske verden i Kairo for en uke siden, er et glimrende eksempel på hvordan man kan prøve å forstå og møte muslimer. Den utbredte frykten for islam i Norge er tydelig et uttrykk for både manglende kunnskap og dermed forståelse for andre menneskers liv og handlinger.

Det er et stort paradoks at flertallet av norske elever ikke har religion som fag i videregående skole. Slik systemet er nå, kan tusenvis av elever hvert år få studiekompetanse uten religion. Elever som tar yrkesfaglig utdanning, får så å si ingen innføring i religion, og dermed ikke god nok mulighet til å få en god bakgrunn for å forstå den plassen religionen har i mange menneskers liv og hvilken rolle den spiller i samfunnet. Derfor burde etter mitt skjønn religionskunnskap være obligatorisk for alle elever i videregående skole.

tirsdag 2. juni 2009

Taliban

Verdibørsen på NRK P2 har i to program, 16. og 30.mai sett søkelys på Taliban. Forskar ved Christen Michelsen Institutt, Karin Ask, og dosent Jan Opsal ved Misjonshøyskolen, blei intervjua i desse to programma, og det eg refererer nedanfor byggjer på informasjonen desse gav.

Taliban tyder "den som søker religiøs kunnskap", og Talibanrørsla har sitt opphav i madrasane, religiøse skular som blei oppretta under motstandskampen mot Sovjetstyret på 80-talet. Dette er litt av forklaringa på den militaristiske profilen rørsla har.

Vidare er Taliban påverka av deobandiretninga innan islam. Denne retninga har sitt opphav i India under motstandskampen mot det britiske kolonistyret. Dei forklarar årsaka til at mange av dei islamske samfunna er lite utvikla med at dei har late seg påverka av vestleg umoral og materialisme, og målet for muslimske land er å venda tilbake til ein rein form for islam så nær den praksisen som var på Muhammads tid som mogeleg. Dette er altså ein sterkt konservativ form for islam som til dømes ikkje godtek folkeleg tradisjonar og sufitradisjonar. I tillegg framhever Jan Opsal at Taliban prøver å sameine islam med pasjtunkulturen slik at det som er tradisjonell pasjtunkultur òg blir identisk med islam. Slik framstår den type islam Taliban står for som påverka både av ein type islamisme, motstandskamp og ein bestemt kultur. Jan Opsal hevdar at andre muslimar slett ikkje er einige i denne måten å tolka islam på.

Karin Ask tok fram nokre døme på korleis Taliban forstår sharia på. Dei la for eit par månader sidan fram eit 17 punkts program for korleis dei forstår den islamske lova, ei tolking som ifølgje Ask er lite lærd. Dei legg i dei 17 punkta vekt på å kjempa mot narkotikatrafikk og mot det dei ser på som vulgaritetar. Dei vil òg forby musikk og sal av CD-ar, stenga alle marknader under bønetidene, og dei vil ha ein eigen aksjon mot prostituerte og hallikar. Jan Opsal kom òg inn på spørsmålet om skjegg. Grunnen til at menn skal ha skjegg er at Muhammad hadde skjegg, og det skal vera så stort som ein knytteneve. Muhammad stussa ikkje skjegget før det kom ut på den andre sida av ein knytta neve som blei halden mot haka. Dei som under Talibanstyret ikkje hadde så mykje skjegg, blei undersøkt av det religiøe politiet om dei hadde barbert seg. Viss dei hadde det, hamna dei i fengsel. Viss dei ikkje hadde god nok skjeggvekst, slapp dei fri, men blei sett på som dårlege muslimar. dei fleste muslimar i resten av verda deler ikkje dette synet på skjegg.

Karin Ask blei òg spurt om kvifor Taliban er motstandarar av at jenter går på skule. Dette er eit omfattande spørsmål, men når det gjeld områda i Swat-dalen i Pakistan heng det saman med at den pakistanske staten ikkje har gitt pengar til bygging av jenteskular. Ho seier vidare at skulane blir eit symbol på at staten er til stades, og regjeringssoldatane har brukt ein del av skulane som opphaldsstad for soldatar.

Taliban står altså ikkje for ein form for islam som er godtatt av dei fleste muslimar i verda. Deira form for islam må forståast som ei blanding av eit bestemt syn på kva islam er og impulsar frå pasjtunkulturen i tillegg til bestemte historiske føresetnader.

mandag 25. mai 2009

Tariq Ramadan

Tariq Ramadan er ein av dei leiande intellektuelle blant europeiske muslimar, og han har gitt ut fleire bøker der han kjem inn på kva det vil seia å vera muslim i Europa i dag og kva utfordringar muslimar står overfor. Det er ganske tydeleg at Ramdan står for tradisjonelle islamske synspunkt i mange spørsmål, men at han samstundes prøver å visa korleis islam kan praktiserast i dagens samfunn.

I februar i år kom han ut med boka Radical Reform. Islamic Ethics and Liberation. Her tek han opp grunnleggjande spørsmål om religion og samfunn, og han kjem inn på nokre konkrete spørsmål som abort, eutanasi, bruk av prevensjon, tilhøvet mellom kvinne og mann og rituell slakting.

Ramadan står for det tradisjonelle synet i islam om at Koranen er ufeilbarleg. Han opnar ikkje for nytolking. Det han seier er at ein ikkje kan la vera å ta omsyn til samfunnet religionen skal praktiserast i: "... it seems clear that new challenges require new answers". Kvifor boka hans har fått tittelen "radical reform" er ikkje så lett å skjøna, for det er stort sett tradisjonelle islamske svar på aktuelle utfordringar som blir presentert. Det er likevel interessant å lesa korleis ein reflektert og lærd muslim viser korleis religionen kan praktiserast innanfor rammene av sekulariserte samfunn. Han meiner til og med det er lettare å praktisera islam i Vesten enn i mange land er muslimane er i fleirtal. Særleg er han kritisk til Iran.

Ramadan vil ikkje forkasta dei strenge straffene som blir nemnt for utruskap og steling i Koranen, men han prøver å koma til rette med dei i møte med dagens samfunn og i eit intervju i Morgenbladet i februar i år seier han: "Jeg erkjenner at straffene foreskrives i Koranen, men spør om det er klokt å gjennomføre dem bokstavelig". Han vil halda fast på straffane i Koranen samstundes som han går i retning av å seia at dei ikkje kan praktiserast i dagens samfunn.

I et intervju gjengitt på heimesida hans, seier han at det ikkje er tvil om arvereglane i Koranen, men at situasjonen i dagens samfunn er annleis enn på Muhammads tid, og at ein kvinner som til dømes er aleineforsørgjarar bør få økonomisk støtte. Igjen prøver han å ikkje berre sjå seg blind på reglar, men på kva som krevst i dagens samfunn.

Radical Reforms og intervjua med Ramadan er interessante fordi dei viser korleis han strever med å halda på tradisjonelle religiøse synspunkt i møte med eit samfunn som er svært forskjellig frå det Koranen blei til i. Særleg avsnitta der han går inn på konkrete tema som nemnt ovanfor, er interessante òg som døme for undervisning i islam i Religion og etikk.